Boken jeg nå skal forsøke fortelle om, gikk dypt følelsesmessig inn på meg. Følelsesmessig, fordi jeg kjente meg i situasjonen. Denne beretningen kan bare være skrevet av noen som har opplevd det selv.
En jente og en gutt, av Morten Brask
Dansk. Utgitt på norsk i 2014.
Og ja, i et intervju med Vårt Land bekreftes det jeg trodde. Overskriften levner ingen tvil: Mistet tvillinger – skriver om livet som forsvant. Akkurat som i boken rakner livet og alt han kjenner til, når katastrofen inntrer. Barna dør, samlivet tar slutt. Han takler ikke forpliktelsene samfunnet pålegger ham. Jobb, rutiner. Alle forventningene til ham som far og mann. Bare det å få i seg næring blir en oppgave han ikke klarer å forholde seg til. Han synker ned i et hull, et tomrom, hvor ingen ting lenger betyr noe. Helt til han, på et tidspunkt hvor han ikke lenger har mer å miste, reiser ut og bort fra alt.
Det har tatt mye tid, tanker og bearbeiding å skrive denne boken. «Omgivelsene liker ofte å se på mannen som den sterke, den som støtter sin kjære gjennom tykt og tynt. Men mannen greier ikke alltid å leve opp til forventningene. Jeg greide det ikke» forteller han i intervjuet.
Alle spurte hvordan det gikk med meg. Ingen spurte hvordan jentenes pappa hadde det. Ikke en gang jeg.
Men det hele begynner et sted. Og det begynner med en forelskelse. Et tilfeldig møte blir til mange og med tiden blir de et par. Årene går og hun ønsker seg barn. Tanken på å stifte familie, sånn på ordentlig, fører til et ultimatum, et han går med på kun av redsel for å miste henne. Hans alt.
Noe går likevel galt. Kanskje fordi han ikke ønsket seg barn like sterkt som henne. Kanskje fordi hun var sint på ham under graviditeten. Skyldfølelsen og trangen etter å fordele ansvar overvinner fornuften. Noe er galt, barna må ut, og det alt for tidlig. Det er en jente og en gutt, og de lever. I 12 dager lever de. I 12 dager lever foreldrene med angst og håp. I 12 dager spør de legene om hvor store sjanser barna har for å greie seg, ja, for de må jo det, de kan ikke gi opp troen. Det må gå bra. Båndet, det ubrytelige båndet mellom foreldre og barn, er for lengst dannet.
Også for faren selv. Han kjenner hvordan guttens lille hånd griper om fingeren hans. Han er blitt pappa, alt er forandret, livet har fått en ny dimensjon.
Jeg la hånden min forsiktig, forsiktig over jentas vesle kropp. Jeg pustet for henne. Mobiliserte alt av morskjærlighet, lot det stråle gjennom kuvøsens gjennomsiktige vegger. Hvis hun kjente hvor glad jeg var i henne ville hun kanskje kjempe mer. Overleve.
Så skjer det som ikke skulle skje. Barna, en jente og en gutt, dør. Stillheten inntrer. Tomheten. Ingenting har lenger noen mening.
Tomt, tomt, tomt. Ikke tomt engang. Bare … ingenting.
To dager etter den første dør også den andre. Kunne jeg ikke i hvert fall få beholdt en? Hvorfor måtte begge dø fra meg?
Det er mye mer ved denne boken enn selve tragedien. Lenge er den en rørende og varm fortelling om forelskelse og kjærlighet. Følelsene skrives frem uten påtrengende forherligelse. At dette kommer fra en manns ståsted gjør det hele kanskje enda mer rørende for leseren.
Ømheten i det hele som forsterkes av bokens korte, presise setninger. Det er rett frem og liketil, ingen hemninger, men heller ingen overdrivelser. Det føles ekte, også før man vet at forfatteren har skrevet om egne erfaringer.
Jeg husker ingenting fra de første månedene. Jeg gjorde ting, var ute på aktiviteter. Smilte og snakket. Men jeg husker ingenting. Plutselig var det gått tre år.
Og når dette fatale skjer, eller kanskje mest av alt like før det skjer, når panikken og angsten slåss med trassig tro og håp, er man i situasjonen. Når fortelleren fokuserer på interiøret mens legen formidler barnas forsvinnende lille sjanse for overlevelse, er det med en troverdighet og innlevelse som er vond, men desto mer psykologisk og empatisk sett viktig, å ta inn over seg.
Selv husker jeg de gråmønstrede stolene. Det gråprikkede laminatet. Jeg så mer enn jeg lyttet. Irriterte meg over fargevalg. Senere fokuserte jeg på sykehusprestens insisterende nikking når han snakket.
Likevel går man videre. Man finner nye veier, legger ut i retninger man ikke trodde man skulle begi seg ut på. Graven besøkes, du har ikke annet sted å øse ut kjærligheten din. Hendene famler etter noe som for lengst er tapt. Aldri, aldri, aldri vil du kunne stoppe tårene, og aldri, aldri, aldri vil du gi slipp på savnet. De er barna dine, du er deres foreldre. Ingenting kan ta fra deg kjærligheten.
«De er blitt en del av livet mitt. De ga meg en bunnløs sorg, men har senere løftet meg opp slik at jeg kunne begynne på nytt. De skapte i meg det som Salman Rushdie i Sataniske vers kaller å dø for å kunne leve igjen» sier forfatteren i intervjuet.
Ja. Akkurat slik.
Les også: Små føtter setter dype spor, redaktør Janne Teigen. Jeg har selv bidratt med to små tekster i samlingen av historier, dikt og råd. – Til minne om våre barn som aldri rakk å vokse seg store.
I kursiv: Avsnittene i kursiv er ikke sitat hentet fra boken, men beskriver mine egne tanker og erfaringer.
Kilde: Kjøpt selv.
Andre bloggere: (ingen)
2 kommentarer:
En tidligere kollega mistet datteren sin rett før fødselen. Vi hadde sett magen vokse, høre henne fortelle om alle planene hun hadde for permisjonstiden, hva sønnen tenkte om å bli storebror. Graviditeten hadde gått nærmest knirkefritt. Det var ingen grunn til å tro at noe slikt kunne skje. Den morgenen vi fikk nyheten føltes alt helt uvirkelig. Jeg kan ikke forestille meg den smerten man må føle på når noe slikt skjer, samt den voldsomme fysiske og psykiske påkjenningen av å måtte føde et barn som ikke kommer til å leve.
Dette er en helt nydelig tekst om hans erfaring og om din. Jeg beundrer deg for at du er så åpen. Jeg vet ikke om jeg har lest et blogginnlegg tidligere som har berørt meg så mye som dette.
Tusen takk for gode ord, det setter jeg stor pris på. Sorg er vanskelig å bearbeide, for ofte er det ikke noe å si. Det er ingenting. Bare tomt. Denne tomheten mangler ord, men måten forfatteren beretter det hele på sier likevel alt. Om jeg med mine ord klarer å få frem noe av dette, er jeg veldig glad.
Teksten er nyttig både for omgivelsene rundt de sørgende, de sørgende selv for gjenkjennelseseffektens skyld, og som bearbeidelse. Det er vanskelig å sørge, men det er også vanskelig å forholde seg til sørgende. Aldri vite hva man skal si eller gjøre.
Det viktigste er likevel at man vet. Viser man at man vet, trenger man heller ikke si så mye.
Legg inn en kommentar