21.9.18

Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger

Som sedvanlig når jeg omtaler en bok av Simon Stranger sliter jeg med å finne ord. - Eller, ikke helt. Det er bare det at de ordene som strømmer på utelukkende er superlativer. Slik blir det ikke gode anmeldelser av, men til gjengjeld soleklare anbefalinger.


Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger
Norsk. Utgitt i 2018.

Ideen til boken spant ut av familiære forhold og tilfeldigheter. Strangers kone Rikke er oldebarn av jødiske Hirsch Kommisar, som under andre verdenskrig ble henrettet i fangeleiren Falstad. Angiveren kan ha vært Henry Oliver Rinnan, Norges aller verste krigsforbryter. Ikke bare infiltrerte han og hans medsammensvorne motstandsmiljøer og sørget for utallige arrestasjoner, han brukte også sitt hjem som det reneste torturkammer. Noen år etter returnerer sønnen Gerson til Trondheim og flytter inn Bandeklosteret, hvor Rinnanbanden regjerte. Hvordan er det mulig at en jødisk familie makter å bo et sted med så mye ondskap i veggene?

Det ville ikke vært en Stranger-bok hadde det ikke vært flere fortellinger i selve fortellingen. I denne boken fortelles det både om menneskene før krigen, under krigen, etter krigen og i våre dager. Hirsch. Gerson. Rikke og Simons barn. - Og Rinnan.

Og dette er særlig interessant, for i store deler av romanen forsøker forfatteren å gi oss et bilde av hvem han var, og hvorfor han ble som han ble. Spesielt sterk syns jeg han er i sin beskrivelse av Rinnans aggresjon som ungdom. I alle fall slik han tenker seg at det kan ha vært. Alle disse tankene som kvernet rundt i hodet, mindreverdighetskomplekset, paranoiaen, urettferdigheten som ballet på seg og ble et stort, stort mørke, et sinne som bygget seg opp til å bli noe virkelig farlig. Vel så godt gjort er det å samtidig vise hans menneskelige sider. Omsorgen overfor lillebroren. Kjærligheten til barna. Hvor forelsket han ble i elskerinnen. Hvor frustrert han var over kona som aldri ga ham annet enn kulde. Igjen, slik Stranger tror det kan ha vært.

Kildemateriellet er begrenset, det meste ble brent opp i timene etter at nazistene kapitulerte. Så blir også romanen en symbiose av ren fiksjon, sakprosa og memoarer. Alt flettes sammen, det er frodig og forvirrende, men likevel fungerer det. Det er lek med ord som senere blir forklart betydningen av. Stadig oppleves nærmest deja vu, hjernen husker disse ordene som tidligere har blitt dryppet, og som senere i kapittelet forklares gjennom en historie. Alle historiene blir en eneste historie, hvor fortid går over i nåtid, hvor ingen personer kun er endimensjonale, ingen er ufeilbarlige og hvor selv den onde har noe godt i seg.

Selv Henry Oliver Rinnan.

Det sies at en jøde dør to ganger. Den første når hjertet slutter å slå og det ikke lenger kommer oksygen til hjernen. Den andre og siste gangen når navnet ikke lenger nevnes. Gjennom denne romanen lever Hirsch Kommisar videre. Gjennom alle snublesteiner i Europas gater lever tusenvis av drepte jøder videre, hver gang en etterkommer minnes forfedre eller en tilfeldig forbispaserende stopper opp foran en av disse messingplatene.

Det er en rørende intensjon ved boken. En annen intensjon er ønsket om å avslutte, gå videre og slutte å bære nag. Det ble som det ble. La oss lære av det og gå videre. La oss tilgi andres synder.

T står for Tilgivelse.




Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av Simon Strangers bøker (Det som en gang var jord) (De som ikke finnes) (Verdensredderne) (Barsakh) (Mnem)

9 kommentarer:

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Veldig fin omtale av en bok jeg akkurat er ferdig med. Gripende fortelling, særlig når man vet og har lest om hva som skjedde i mange andre settinger.
Denne boka glemmer man ikke med det første.
Ha en fin helg, Omtalen min kommer over helgen regner jeg med om det ikke bare blir innevær.

Anita Ness sa...

Absolutt enig om interessant og leseverdig roman.
Tenker at dette er en av årets høydare på romanfronten- norske bøker- så langt.
Snakket om den i dag på BB-treffet, dvs jeg anbefalte den når vi snakket om hva vi har lest av norske bøker så langt.
Jeg synes den er god.
(Andre er litt mer skeptiske, uten å ha lest)

Berit sa...

Jeg trur ikke du skal bekymre deg for at ei opphopning av superlativer betyr dårlig omtale, denne er jo glimrende, spør du meg! Å skrive om leseopplevelsen og tankene boka skaper er mye, mye viktigere enn å skrive lange handlingsreferat (og kvasianalyser...) Det spiller jo egentlig mindre rolle hva den handler om, så lenge den resulterer i engasjement, følelser og refleksjon. Sånn som denne gjør- jeg slutter meg definitivt til heia-gjengen!

Tine sa...

Så du likte den godt altså? litt uvant superlativløst fra din side, men du forklarer jo at du er "speachless". Jeg kvier meg ikke for å spre superlativer over denne boken, og stemmer i med Anita om nominering til Bokbloggerprisen :)

Signe sa...

Viss du skal til byen og er keen på å sjå eit av dei mindre kjende musea, kan eg anbefale Norsk justismuseum. Ei oppleving av mange grunnar. Groteske greier, for oss som likar det. Men i andre etasje har dei veldig mykje av og om Henry Rinnan, og ein del ting frå Bandekloseret. Jødene som "forsvann" er diverre ein ganske viktig del av byen si historie, i alle fall framstår det slik for meg som kjem frå ei lita vestlandsbygd. Har køyrt forbi bandeklosteret fleire gonger, utruleg ekkelt å tenka på alt som har gått føre seg der. Eg er veldig nysgjerrig på boka, og den engasjerte bokanmeldinga di har ikkje gjort interessa mindre!

Beathe sa...

Du har skrevet en fin omtale av boken og jeg skjønte at du kom til å like denne,Eli! Jeg har noen av bøkene hans tilgode og det er godt å vite for det tar vel noe tid før neste kjem.

Ingalill. sa...

Undrer på om den skeptiske (uten å ha lest boka) er meg.
Vet altså ikke hva det er men har null lyst til å lese Stranger etter Barsakh og den som var nominert til prisen, som jeg ikke engang husker hva heter, men HAR lest..

Susanne sa...

Veldig fin omtale og jeg funderer sterkt på å lese denne. Takk :)

ellikken sa...

Er det innafor å svare nesten en måned etter...? Ja? FINT!

Ingun: Regner med du har hatt tid til å skrive nå, så da klikker jeg meg over til bloggen din :)

Anita: Absolutt! Ser frem imot ny nominering!

Berit: Tror jeg skal printe ut og henge opp din kommentar, den var gull verdt da den var fersk og like god den dag i dag. TAKK! :)

Tine: Faktisk, var aldri helt overbevist mht språk i boken, men fant ikke noe vettugt å kritisere. - Så ikke helt perfekt, men det er kanskje derfor jeg likte historien og fortellermåten så godt...?

Signe: Glitrende tips! Absolutt på tide å dra til Trondheim igjen, så legger museet bak øret. Høres virkelig ut som noe for meg.

Beathe: Ingenting å vente med... :)

Ingalill: Medisinen du trenger er Mnem. Les den, les den, gjennomfør den.

Susann: Slutt å vurder, les! :)