15.4.16

Mors og fars historie, av Edvard Hoem

Til jul ga jeg mine foreldre og søsken slektsbøker jeg har jobbet med i ett år. For en måned siden ga jeg en tilsvarende slektsbok til min samboer og svigermor. Det er så mange fortellinger å fortelle, så mye å bringe videre. Sikre at ikke blir glemt. Tragedier og lykkelige stunder, historier fra en tid som er svunnen. Alt vi kan lære av, alt vi må vite for å forstå hvordan alt har blitt som det nå er. Hvor vi kommer fra, og hvorfor vi er som vi er.

Romsdalingen Edvard Hoem har gjennom mange år perfeksjonert denne type slektsformidling. Den første, erindringsromanen Heimlandet. Barndom, kom allerede i 1985. Tjue år senere utga han bokens forløper, kronologisk sett, historien om hvordan hans foreldre møttes. I de påfølgende bøkene har han beveget seg enda lenger tilbake i tid, for å berette om oldeforeldre og tippoldeforeldre. Særlig suksess har han oppnådd med sin Slåttekar i himmelen, med utgangspunkt i oldefarens brevkorrespondanse med en sønn utvandret til Amerika.


Mors og fars historie, av Edvard Hoem
Utgitt i 2005. Nynorsk. Erindring.

Jo lenger tilbake i tid, jo mer preget blir romanene av fiksjon. Også i fortellingen om sine foreldre har forfatteren vært avhengig av å dikte seg inn i historien. Som så ofte i deres samtid ble det som hadde vært snakket helst ikke snakket om. Det ubehagelige skulle settes lokk over. Fortrenges. Glemmes.

Knut Hoem vokste opp i et religiøst hjem utenfor Molde i mellomkrigstiden, men ble frelst som femtenåring. Like etter ble han syk av tæring, og etter et opphold på Reknes Sanatorium blir han frisk som ved et mirakel. Like godt går det ikke for eldstebroren. Nest eldste bror bukker under psykisk og blir innlagt på Opdøl Asyl. Det blir derfor Knuts lodd i livet å ta over farsgården, en vei han verken ønsker å gå eller har forutsetninger for å lykkes med. Han, en odelsgutt? Han som bare vil ut til folk og spre Guds ord …?

På andre siden av fjellene, et sted i Gudbrandsdalen, vokser hun som senere blir Knuts kone og Edvards mor, opp. Kristine Nylund er som alle andre, barn av sin tid. Et lysende godt hode til tross, hun ender som tjenestepike. Så kommer krigen. Krigen med alle soldatene.
Dei som lever no, har kanskje vondt for å forstå kvifor eit vitnemål om at ein har gjennomgått eit seks vekers husstellkurs hører med blant dei viktige dokumenta i eit menneskeliv. Da ser ein ikkje kor uendelig lang den var, vegen til Kunnskapen, da ser ein ikkje kor sterkt ein treng å hegne om restane av ein draum om å få lære og bli til noko anna.
En av disse tar henne med storm. Så går det som det måtte gå, Kristine blir med barn. Predikanten og odelsgutten selv er forlovet med en ung kvinne han ikke har noen fremtid med. Forlovelsen brytes og Knut blir offer for bygdesnakk og offentlig reprimande. – Akkurat som Kristine.

All sin levetid har forfatterens far ordet i sin makt. Han er en utømmelig kilde for fortellinger, mens moren er taus. Etter at begge er døde forsøker sønnen å nøste opp i alle trådene for å danne seg et bilde av deres oppvekst og nølende start av samliv. Mye ble fortalt, men like mye ble fortiet. Det ubehagelige, den skammelige fortiden, hadde ingen godt av å rippe opp i. Best å tie. Glemme.

Slik tvinges også sønnen, forfatteren, til å gå til andre. En rekke slektninger og øvrige som en gang kjente foreldrene, intervjues. Lokalhistoriske bøker leses. Dokumenter granskes. Sammen med anekdoter fra oppveksten dannes et bilde hvor fortellingen males frem. Hele tiden er forfatteren tydelig på at han ikke vet, men at han dikter opp ut i fra visse fakta eller gjenfortellinger.  Kanskje til og med ut i fra en sønns drømmer.

Dette forsterker det ydmyke og verdige ved hele fortellingen. Jeg opplever en stille høytid, men samtidig er det langt fra noen forherligelse. Historien fortelles med et barns urokkelige kjærlighet, modnet og nyansert med en voksen manns sinn. Resultatet er en vemodig og dypt rørende skildring av alt som ble som det ikke skulle bli, over alt som skulle vært men aldri ble. En glede og stolthet over alt som ble til tross for.

Mine egne slektshistorier vil fra tid til annen fortsettes å legges ut her på bloggen. Gjennom år med fortellinger, utallige spørsmål, søk i bøker og leting etter dokumenter har jeg forsøkt å lære meg mine aner å kjenne. Jeg har blitt oppriktig glad i flere. Trist over skjebner og stolt over alle de som har stått ‘an av.

Jeg håper å få lest mer av Hoem. Fortsette å la meg inspirere. For det er drømmen. – Å kunne være i nærheten av hans formidlingsevne, takknemlighet og ærbødighet.



Kilde: Kjøpt selv.
Andre bloggere: (Astrid Terese) (Berit 1)  (Berit 2) (Hedda) (Rose-Marie) (Tone)


3 kommentarer:

Ina sa...

Det virker som om alle har lest noe av ham, men ikke jeg. Det må jeg få gjort noe med i år. Flott anmeldelse som alltid:) Og god helg:)

Tone sa...

Boken du nå har lest var den første jeg leste av Hoem. Jeg synes den er bedre enn Slåttekar i himmelen. Rett og slett nydelig synes jeg. Min samboer, som ikke er noen stor fan av nynorsk, likte den også veldig godt. Nydelig språk sa han. Trodde jeg skulle besvime av overraskelse. Vi har Bror din på prærien i bokhylla. Den har jeg ikke lest ennå. Flott innlegg om boken.

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Enig at dette er ei god bok og jeg er stor fan av Hoem