Tørk aldri tårer uten hansker. Sykdommen, av Jonas Gardell

Tidlig i høst leste jeg første bok i Jonas Gardells triologi Tørk ikke tårer uten hansker. Romanen slo beina under meg. Gjorde meg nummen i ukevis.  Jeg håper du tar deg tid til å lese min omtale av (Tørk aldri tårer uten hansker. 1. Kjærligheten) før du leser videre. Vær så snill.

Tørk aldri tårer uten hansker. 2. Sykdommen, av Jonas Gardell

Mens første bok i triologien i all hovedsak omhandler bygdegutten Rasmus som reiser til storbyen for å finne seg selv og kjærligheten, er andre bok så inderlig mye vondere. Mens første bok løfter deg opp og du gleder deg over at de to unge finner lykken sammen, til tross for det uendelig vonde som truer i bakgrunnen, setter andre bok i all hovedsak søkelyset på angsten og fortvilelsen. Samfunnet behandler de homoseksuelle som en avvikende kaste. Foreldre distanserer seg fra sine egne barn. Friske frykter de syke. Og likevel, til tross for denne enorme redselen, vokser en enda sterkere trass.

Så ringer han hjem til Koppom og skriker i telefonen. Sara nekter knapt å svare før han freser at han ber så inn i helvete om unnskyldning for at han ikke er slik foreldrene hans vil at han skal være, men han er homo, han har alltid vært homo, han har for faen visst at han er homo, siden han var fem år gammel. Moren hans prøver å avbryte ham og roe ham ned, men Rasmus bare fortsetter og fortsetter. Sara prøver å skyte inn et ”ro deg ned!”, men Rasmus roer seg ikke. Han er fryktelig sint. På verden, på samfunnet, på foreldrene, på sykdommen, på sin egen angst, på vennene som er blitt syke. På alle.

"De har prakket på oss denne jævla sykdommen for å skremme oss inn i skapet igjen!” skriker han til moren sin. ”Men det kommer ikke til å skje, mamma!”

”Rasmus! Nå må du høre på meg!”

”Dere får akseptere det, eller så kan dere dra til helvete!”

Da blir det helt stille i den andre enden. Moren hans prøver ikke lenger å be ham roe seg ned eller lytte eller slutte med noe som helst. Etter noen sekunder da Rasmus nesten tror at moren hans har lagt på, hører han henne si, veldig stille:

”Ja, Rasmus. Unnskyld. Kjære, kjære deg.”

Sinne. Fortvilelse. Redsel. Foreldre som i sin misforståtte kjærlighet råder sønnen til å undertrykke sine følelser og drifter, de er unaturlige og må holdes under overflaten. Det handler bare om å prøve godt nok. Foreldre som blindet av religiøs overbevisning velger eneste riktige vei, troen.

Vær så snill, send ikke flere brev. Jeg elsker deg, men prøv å forstå meg, jeg forsøker å late som du ikke finnes.

Og midt oppe i det hele, når man hadde hatt behov for sine forelders støtte som mest, bryter sykdommen løs. Ingen er trygge.

Dualismen mellom fiksjon og fakta gjør hele leseopplevelsen så sterk at man mister pusten. Vi leser hvordan de syke ble stigmatisert. Hvordan samfunnet skulle skånes. Samfunnet. Knapt nok noen gang ble det hevet stemmer om hvordan de syke skulle reddes. I det minste forsøksvis behandles.

Ikke en gang hvordan de skulle tas vare på.

Historien griper usedvanlig dypt. Det er opprørende langt utenfor de vante rammer. Stadige tilbakeblikk til barndommen veksler med grufulle glimt inn i fremtiden. Fine barndomsminner som brått blir snudd opp ned fordi vi nå vet. Akkurat som vi vet at Benjamins far tørker bort sønnens håndavtrykk på vinduet i hans barndom, og 15 år senere stryker ham bort fra sitt liv.

Dette skjedde. Dette skjedde for forsvinnende kort tid siden. Dette skjer fortsatt.

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til V&B!
Andre bloggere: Les omtalene til (Tine) og (Rose-Marie)