Jeg er ikke helt komfortabel med å gi denne boken oppmerksomhet i form av et bokblogginnlegg, men noen ord må likevel ut. - Jeg må bli ferdig med den.
Kråkejenta, av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist
Sjeldent har jeg lest en krimroman som gir meg kvelefornemmelse og vondt i magen. Kråkejenta er tidvis kvalmende, regelrett ekkel, sadistisk og bestialsk om incest og tortur. Forkvaklede menneskesinn, skam, mishandling og omsorgssvikt i uskjønn forening. Jeg har drømt om boken og jeg har lengtet etter å fortsette lesingen.
Det er det verste av alt. Leselysten tross det grufulle i handlingen. Alle de unødvendige beskrivelsene, fraværet av taushet er gull. Denne iveren til å fortsette å lese, forstå mer, vite litt til. Det verste er ikke selve handlingen, men at handlingen er forvandlet til underholdning.
Akkurat derfor ønsker jeg ikke å anbefale boken videre. Det er noe uetisk over det hele, noe som personlig frastøter meg, så kan du avgjøre selv om dette er verdt å bruke tiden din på.
For det er jo slettes ingen dårlig bok. De 400 sidene er delt inn i mange små kapitler og er rask å lese ut. Uvanlig medrivende og ryddig til tross for mangel på kronologisk rekkefølge og flere fortellerstemmer. Språket flyter lett og det er ingenting å utsette på det. Det er helt greit, ingen spesielle svakheter. Dessverre får man kanskje si, for dette er ingen bok jeg ønsker å like.
Forfatterne Jerkel Eriksson og Håkan Sundquist spinner i fellesskap historien om den sterkt psykotiske Victoria, som i hele sin oppvekst ble seksuelt misbrukt av sin far. Moren snudde seg alltid bort. Også i voksen alder har misbruket og fornedrelsen fortsatt, men overgriperne er mannen i gata. Victoria orker ikke lenger å være noe offer. Nå er det hennes tur.
Kråkejenta er første bok i triologien om Victoria Bergmans svakhet. Med en vesentlig dose velvilje kan denne leses frittstående om man godtar å ikke få svar på alle spørsmål.
Like uvanlig som at to menn skriver om en kvinnelig antihelt, er det også at stort sett resten av persongalleriet omhandler kvinner. Etterforskeren Jessica og psykologen Sofia er begge svært vesentlige i historien. Begge har problematiske privatliv, noe som får øyensynlig vel mye fokus i historien. Selvsagt har Eriksson og Sundquist et mål med det hele, uten at mer skal røpes. Det kunne lett tippet over i banaliteter, men det emosjonelle fraværet redder helhetsinntrykket. Kun en gang går det galt. – Og da går det fryktelig galt.
Galt går det også i bokens handling. Klart det gjør det. Galskapen florerer. Det er ubehagelig og motbydelig. Den fungerer godt som psykologisk thriller, selv om man allerede halvveis i boken fatter mistanke. Spørsmålet er heller om velformulert, detaljrik sadisme virkelig er egnet som underholdning.
Kilde: Bok lånt av kollega. Jeg takker høflig nei til tilbudet om de to andre.
Andre bokbloggere: (Berit) (Bokelskerinnen) (Bea) (Tralletonetroll) (Rita)
3 kommentarer:
Jeg skjønner godt at du ikke vil lese mer av dette. Sitter og rynker på nesen når jeg leser. Det kan rett og slett bli for mye av det "gode". Takk for fin omtale!
Eg har lest og - faktisk - likt både Kråkejenta og Hungerilden. Det skuldast at eg har ein fascinasjon for det mørke i menneskesinnet. Etter mi meining er dette ein glimrande spenningsserie - men ser naturligvis også at handlingane i bøkene kan virka fråstøytande på enkelte. I løpet av januar skal eg lesa den siste og avsluttande i trilogien; Pythias anvisninger. Det gru-gledar eg meg til.
Det er absolutt lov å like boka, det er flere kvaliteter ved Kråkejenta. For meg personlig blir det incestiøse litt for spekulativt, litt for utbroderende, litt for usmakelig, men dette er jo høyst subjektivt. Med et slikt sensitivt tema er det vanskelig, kanskje umulig, å være helt objektiv. Gleder meg til å lese om siste, en liten del av meg vil jo vite hva som skjer :-)
Legg inn en kommentar