10.4.12

Himmelstormeren, av Cecilie Enger

Det er et mysterie hvordan jeg kan ha levd i over tretti år uten å ha hørt om Ellisif Wessel. At hun ikke nevnes i skolebøkene har jeg vanskelig for å fatte. Cecilie Enger setter i biografiromanen Himmelstormeren fokus på en av norgeshistoriens viktigste kvinner, Ellisif Wessel.



Himmelstormeren, av Ellisif Wessel

Ellisif Wessel, født Müller, fødes inn i et velstående hjem i Gausdal i siste halvdel av 1800-tallet. Hennes far, doktor Müller, engasjerer seg i datteren og involverer henne i omgangskretsen bestående av godt opplyste og engasjerte personligheter. Likeledes blir Ellisif sendt til Kristiania for å ta middelskoleeksamen for piker. Her faller hun for Andreas Wessel, hennes egen fetter, et forhold som på ingen måte er ukomplisert sett med omverdenens øyne. Moren, som Ellisif aldri har hatt et nært forhold til, fordømmer kjærligheten mellom de to. Likevel trosser de to forelskede forakten og gifter seg etter kort tid. Sammen flytter de til Kirkenes hvor Andreas får jobb som doktor. Ellisif lengter etter barn, men opplever å miste sine ufødte barn gang på gang. Lykken er stor, dog uforklarlig, da sønnen Peter Jan blir født. Som en skjebnes ironi lever han bare på lånt tid. Peter Jan dør før han er året. Denne sorgen er for tung å bære, Ellisif mister sin gudstro.

Som privilegert kvinne fra et velstående hjem opprøres hun sterkt av all elendigheten hun opplever når hun reiser rundt som assistent for sin mann. Hver dag ser hun urettferdigheten i hvor syke de som har minst blir, grunnet feilernæring, mangel på informasjon og manglende ressurser til å skaffe medisiner, mat og livsnødvendigheter. Endelig klarer hun å kanalisere sin kjærlighet og engasjement. Ellisif dokumenterer forholdene ved å ta fotografier, hun skriver brev og avisinnlegg. Like fullt engasjerer hun seg stadig sterkere for arbeidernes stilling i samfunnet. Hun lar seg opprøre sterkt av arbeidsgivernes kynisme og hensynsløshet. Disse kapitalistene som er villige til å ofre arbeidernes liv og helse for å tjene penger. Jo mer motstand og latterliggjøring Ellisif opplever, jo mer legger hun sin sjel i å kjempe for det hun tror på.

Hennes artikler, brev og endatil blader er av betydelig mengde og sammen med alle hennes fotografier hvor hun forsøker å dokumentere hennes nåtid er i senere tid blitt en viktig del av vår historiske rikdom.

Hun henter stadig inspirasjon fra de røde over grensen, og blir ansett som en viktig norsk kontaktperson. Endatil blir hun nevnt i Lenins egen dagbok som brikke i hans nettverk. Hun lærer seg tysk og russisk, og oversetter flere sosialistiske tekster. Ellisif omfavner radikalismen og henter nødvendig støtte og inspirasjon fra de revolusjonære. Med tiden går hun også inn for virkemidler utenfor de parlamentariske rammene. ”Nei, himmelen stormes må i dag”…

Til slutt blir likevel motstanden for stor. Hun blir latterliggjort som uvitende og avisene nekter å publisere hennes tekster. Hun blir forsøkt stemplet utilregnelig og den påfølgende rettssaken svekker henne kraftig. Kampviljen beholder hun likevel helt til det siste. Hun er stadig ved sine meningers mot og nekter av prinsipp å ta i mot Kong Haakon da han ønsker å treffe henne. Ellisif Wessel dør i 1949.

Cecilie Enger lykkes meget godt med å gi leseren innblikk i samfunnet der oppe, fattigdommen, kampviljen og Ellisifs kamp. Rent informativt har hun gjort en meget god jobb, selv om en slik sjanger har sine svakheter. Det er en spennende kombinasjon av fakta og fiksjon. Hun fortjener honnør for ikke male et bare rosenrødt bilde av Ellisifs personlighet og valg.

Følelsesmessig glimrer boken ytterligere med forfatterens mer fiktive fortellinger hvor Ellisifs liv veksler mellom bunnløs sorg, brennhett engasjement og kamp for å beholde troen på seg selv. Ellisif setter ikke seg selv først, men hennes engasjement kommer også av hennes pasjonsløse kjærlighetsliv med Andreas, sorgen over barna hun mistet og hennes vanskelige forhold til moren. Ellisif lengter. Hun ønsker å bruke seg selv, ofre noe for å gi til andre. Når hun ikke heller her får den annerkjennelsen hun trenger, blir det til slutt for mye og hun er i ferd med å dukke under.

Det er ikke min intensjon å analysere i hjel boken. Boken er god, den. Den er engasjerende og fascinerende. Lærerik, overraskende, kverulerende og sårbar. Sterk, trist og kompromissløs. Frustrerende og inspirerende. Akkurat slik Ellisif Wessel selv var, både på godt og vondt.

Nei, det er ikke min intensjon å analysere i hjel boken. Det eneste jeg ønsker er å bidra til at flere hører om henne. Jeg bøyer meg i støvet.

Les også:
- Ellisif Wessel, mer info
- Ellisif Wessels bilder
- Ellisif Wessels tekster


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Lånt og anbefalt av venn.

5 kommentarer:

Gråbekka`s Blogger sa...

Takk fin omtale og informasjon om Ellisif Wessel. Hun har ikke jeg hørt noe om tidligere. Men nå vet jeg jo litt mer:) Ha en fin uke:)

ellikken sa...

Det var utrolig vanskelig å skrive om henne, jeg fikk det slettes ikke til å sitte... Så jeg får nesten takke deg for at du orket å lese :) - Og for kommentar. Alltid like hyggelig! Ha en fin uke du også, selv fyker jeg over vannet for en real fotballferie :)

Ingalill. sa...

Jeg blir alltid så provosert når fortidens engasjerte kvinner stemples som gale, utilregnelige pga meningers mot. Merkelig nok tenkte jeg på Frederikke fra Den Lukkede Bok, gjennom hele innlegget ditt, må være noe med legemannen og brustne forventninger?

Jeg føler meg opplyst, og jeg synes omtalen sitter godt!

karinleser sa...

Omtalen var god og boka skal leses! Jeg tror det finnes en biografi om henne også, som kom utpå samme tiden som denne romanen.

Som Ingalill blir jeg også provosert, over alle kvinner som har prøvd/prøver og hjelper andre og som blir sett på som rare (eller gale eller hva det nå er).

astridterese sa...

Jeg har kjøpt Himmelstormeren, men ikke fått lest den. (Så mange bøker, så liten tid!).
Denne kjempefine omtalen overbeviste med imidlertid om at jeg må flytte boken litt frem på listen.