20.8.18

Zeshan Shakar, den nye heimstaddiktaren

Hvor er'u bor hen a? 
La meg ta deg med til byen min, b-byen min b-b 
Hvor er'u bor hen a? 
La meg ta deg med til, ah
Ta-ta deg med til Oslo


Og til Groruddalen. Stovner. Tante Ulrikkes vei, baby. Zeshan Shakar har gjort nettopp det. Tatt oss med til byen sin. Bydelen sin. Gata si. Han har med sin debutroman Tante Ulrikkes vei gjort braksuksess, børstet støv av fordommer, knust dem og fått sine lesere til å tenke seg om en ekstra gang. Debutanten har høstet anerkjennelse, det være seg fra kritikere, samfunnsdebattanter og den menige leser, som godt etablerte forfattere bare kan drømme om. 

Foto: Gyldendal

Til og med fra Bokblogglandia har godordene kommet. Såpass mange at boken er nominert til Bokbloggerprisen - og i september får vi vite om boken har fått tilstrekkelig mange nok stemme til å vinne prisen for fjorårets beste roman. Beathe og undertegnede har ansvar for samlesingen av Tante Ulrikkes vei denne måneden, og med fire dager igjen til fristens utløp er det stort sett bare febrilsk kryssing av fingre og tær som gjenstår. - Ja, også et bittelita intervju med forfatteren selv. 

Intensjonen var å møte ham. Kjøre på sånn skikkelig. Dra han med til gata, det var liksom ikke måte på. Så kom vi på at vi er bokbloggere for en grunn. Du vet, det er litt skummelt og sånn. Skummelt nok bare det å snakke til noen via skjerm, men liksom. Vi gjorde det uansett da. Altså, snakket til ham via skjermen.



Definerer du deg nå som forfatter, og har du egentlig ambisjoner om å utgi flere romaner? 
Jeg tenker ikke på meg selv om forfatter. Dette var et sideprosjekt, på mange måter. Så har det vokst litt ut av kontroll. Jeg tenker på meg selv som statsviter, byråkrat, og så forfatter. Jeg har et mål om å skrive mer, definitivt. Må bare finne tida.
Har du alltid vært glad i å skrive, alltid hatt flere potensielle fortellinger i magen, eller har din intensjon først og fremst å gi folk som vanligvis ikke kommer til orde, en stemme? 
Det er lett å sitte og være etterpåklok om årsakene til at jeg skrev boka. Det som er sannheten er at først og fremst hadde lyst til å skrive. Jeg har alltid likt det, helt fra norsk stil. Med det sagt, jeg ønsket jo også å fortelle en historie om hvordan Norge og verden ser ut for de som kanskje ikke har kommet til ord i litteraturen særlig ofte.
Bare et fåtall av oss har bodd samme sted hele livet, men de fleste av oss har et sted de omtaler som hjem. For noen er det et område, en bygd eller by, eller snevrer det inn til barndomshjemmet. Hvor er hjem for deg? 
Mitt hjem er Oslo. Jeg er genuint glad i HELE byen, og bor både i øst og vest, indre by og ytre bydel. Det er likevel Groruddalen og Stovner som er mitt hjerte aller nærmest og hvor jeg føler meg aller mest hjemme.
I hvilken grad har du latt deg selv eller andre være direkte inspirasjon til romanens skikkelser? 
Til en viss grad, men sånn tror jeg det er for de fleste som skriver. Jeg tror det er en god idé å ta utgangspunkt i egne erfaringer. Tante Ulrikkes vei har ingen en-til-en karakterer, verken basert på meg selv eller mine venner, men mange av våre erfaringer er med i boka.

I en av våre favorittscener fortelles det om en demonstrasjon Jamal deltar i. Vi oppfatter at du leker med lesernes fordommer, jo enn hvor åpne vi liker å se oss som, i det Jamal skjuler noe i lommen sin. Vi kjenner på frykt for det ukjente og fremmede. Og så ... skal vi ikke røpe mer. Men genialt! Hvor bevisst var dette grepet? 
I all hovedsak bevisst. Litt for å leke med stereotypier og fordommer, men mest fordi virkelige mennesker som oftest er ganske kompliserte, inkonsekvente og lite endimensjonale.
Flere kjente personer er nevnt i boken. Carl I Hagen, Oddvar Stenstrøm, Benjamin Hermansen for å nevne noen. - Men statsministeren er fiktiv. Hva er grunnen til dette? 
Den fiktive statsministeren er på mange måter ment som et slags symbol på fallet i troen på mulitikulturalismen og optimismen (og naiviteten) rundt det flerkulturelle samfunnet som preget mye av tiden fra 80-90-og tidlig 00-tall. Men han er i stadig mindre grad i takt med tiden. Hans standpunkter har mistet sin appell. Tidsånden er hardere og mer brutal, og hans utakt med tiden sammenfaller også med Mohammeds brustne illusjoner.
Jeg er også glad for at jeg tok valget om å ha enkelte fiktive personer og hendelser, rett og slett fordi de signaliserer at det først og fremst er en roman og fiksjon, selv om mye er basert på virkelige hendelser. 
VG turte det vi ikke turte. (Lenke)

Avslutningen i Tante Ulrikkes vei er åpen både for Jamal og Mo. Var det et bevisst valg? 
Det var bevisst å la den være åpen ja. Litt fordi jeg selv liker historier uten definitiv slutt. Folk må få lov til å legge sine egne tanker og tolkninger inn i hvordan historien fortsetter. At folk i det hele tatt bryr seg om det tar jeg som et stort kompliment. Det er veldig kult. Da har de brydd seg om historien. Mer kan man ikke be om.
Vi vil nødig mase etter oppfølger, men vi må jo spørre: Hva tror du, har det ordnet seg for de to gutta? Hva gjør de nå i 2018? 
Som nevnt i stad, jeg tror jeg skal la det være opp til folk selv å gjøre seg opp tanker om hvordan det går med de gutta. Selv tenker jeg at Mo tross alt har mye gående for seg og har gode forutsetninger for å komme seg på beina. Tilsvarende har Jamal lite gående for seg. Det er ikke slik at det er en garanti for at alle etter hvert i livet vil møte velstand og lykke. Det er stor sannsynlighet for at livet hans vil fortsette å gå i bølgedaler.




Takk, mann. Jeg mener det!



Samlesing

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Bokbloggerprisens samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei:
  • Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa), minst hennes opprinnelige (bokomtale) og innlegget med Bokblogglandias heftigste (overskrift).
  • Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Jeg sier til dere: Nå begynner det å haste!
 

12 kommentarer:

Beathe sa...

Skulle gjerne hatt den turen til Stovner og TUV ass! Another time I guess. Veldig kjekt å lese intervjuet "på trykk" same place same time next year?Ja, om det blir noe samlesing da.

Tine sa...

Så tøff dere er som får Shakar i tale, veldig gøy å lese :)

ellikken sa...

Beathe: Oh yeah, eller vi kan kjøre vår egen markedsføring av en eller annen favoritt ;-) På tide å tenke på neste år, må da være mange gode kandidater blant 2018-utgivelsene!

Tine: Tusen takk :) Vi kan jo ikke gjøre noe halvveis, ikke etter Um sakne springe blome-raidet vårt i fjor... hehe.

Ingalill. sa...

Altså. Jeg har ikke stemt ennå. Hadde glem det bort og ser nå at jeg bare har få dager på å ordne rekkene. Har faktisk lest alt (tror jeg), minus 200s i Grensen. Taktikk, følelser eller fornuft, eller, what to do, men det er en annen sak.

ER her først og fremst for å berømme både dere, og forfatteren, for fint intervju, flott bok, og engasjert samlesing. Finner det svært interessant (og sjarmerende) at han definerer seg som byråkrat før forfatter. Tiller eller Shakar. (Olaug er i feil kategori synes jeg). Jan er ute av dansen. Sukk. Hadde også ønsket en fastere overbevisning om guttas framtid. Tror nok uansett det kommer en slags oppfølger. Leser mellom linjene at han ikke er ferdig. Hverken med Grorud eller hovedpersoner.
(This is not ønsketenkning)

Elisabeth sa...

Flott intervju, gøy å lese! Jeg ønsker også veldig at det skal gå bra med dem, men jeg tenker det er det fine med en åpen slutt. Da kan jeg lage den jeg vil selv og få akkurat så happy ending jeg vil.

Så skal jeg bruke natta til å pønske på nye spørsmål til bokbad i Stavanger!

Beathe sa...

Ingalill:Helt enig med deg ang Olaug sin bok. Som en annen skrev i et innlegg jeg legger ut i morgen- At TUV 2 kan ønskes til julen 2019,krysser fingrene for oppfølger!

Beathe sa...

Jeg blir med!Vi kanke snu nå,samlesing eller ei, nytt raid neste år.

Unknown sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
ellikken sa...

Etter å ha håpet i mange år på en lykkelig avslutning for Goggen i Skyskraper-bøkene, er jeg enda ikke ferdiggrått og tør ikke lenger håpe på fortsettelser av romaner og livet til deres hovedpersoner. En definitiv tragedie for Jamal og jeg er ferdig. Ferdig da, mann. Eller herrefred. At det går bra for Jamal, men åt skogen for Mo.

Så kanskje... kanskje skriv om noe annet. Eller bare vær viktig på andre områder eller kanaler. Med TUV er han uansett legende for evig og alltid :)

Bokbad? Nå ble jeg bitter. Jeg kan ikke dit. Ugg.

annkolaas sa...

Herregud! Dere må være verdens mest oppfinnsomme bokbloggere! Digger måten dere løfter frem forfatterne, og ikke minst får bøkene på plakaten. Den som ikke har fått med seg denne boka nå, må være relativt fjern.


Åh! Goggen. For noen minner. Jeg kan heller ikke komme på bokbad. Hrrmf.

Birthe sa...

Supert innlegg!! Nå har jeg lest og hørt så mye om denne boken at jeg kjøpte den da jeg var innom Norli i går. Ekspeditøren sa den var bra, og da jeg nevnte hvor mye positivt jeg hadde hørt om den, sa hun at "ja, den er virkelig så bra!"

Signe sa...

Fantastisk intervju! Eg har sett det rosa coveret så mange gonger. Ikkje berre i bokhandelen, men òg i avisene. Registrerte at nokon foreslo å gi boka til alle stortingsrepresentantane, kor ein (er ikkje HEILT sikker på partitilhørigheita, men ein kan jo tenka sitt) sa at han ikkje kom til å gidde å lesa boka uansett. Trist, for han var truleg ein av dei som trong det mest. Veldig interessant bok, eg er nyfiken.