Etter forbudsperioden rundt århundreskiftet førte
liberaliseringen av brennevinstilvirkning fra 1816 snart til nokså lovløse
tilstander. Alkohol ble produsert med poteter og korn, og der det ikke var nok
å høste fra egne åkre var veien kort til naboen. De kommunale
brennevinssamlagene bestemte det de selv ville bestemme, og kort fortalt: Kong
Alkohol regjerte i alt for mange hjem, bønder drakk seg fra gård og grunn, skamslåtte
kvinner stod igjen uten en skilling til å brødfø sine mange barn.
Avholdsbevegelsen vokste seg stadig sterkere, både her
til lands og internasjonalt. Og om ikke akkurat fremst i rekkene, så i alle
fall i flertall: Kvinnene.
Også norske styresmakter så seg nødt til å ta opp kampen
mot alkoholmisbruk. De sosiale problemene hadde vokst seg alarmerende store, så
hadde også antall lovbrudd, det være seg korrupsjon, vold eller annen type
kriminalitet.
Som et akuttiltak vedtok stortinget forbud for jul- og
nyttårsperioden 1916/17. Politimestrene i de tre største byene ønsket derimot
en forlengelse av dette forbudet høyst velkommen, og slik ble det. Nå gjaldt
forbudet ikke lenger bare brennevin, men også hetvin og - i alle fall i et par
år - øl. I 1919 gikk folk til avstemming om forbudet av brennevin
og hetvin skulle fortsette, og hele 62 % stemte for, først og fremst takket
være kvinneandelen.
I husstander landet rundt kunne atter familieidyllen
råde, husfaderen slapp å banke hustruen og man brukte penger på det man faktisk
trengte. Vel, i alle fall på papiret.
For som med de fleste forbud, alkoholforbudet fikk uventede
konsekvenser. Høyere tollsatser på norsk fisk gjorde det mye vanskeligere for
fiskere, et motsvar fra vinproduserende land som nå mistet det norske marked.
Naturlig nok fikk også den norske bryggerinæringen massive problemer. Bønder
tok atter til verks gamle hjemmebrenningsevner, og de som ikke klarte å høste
inn nok fra egne åkre fikset varer fra over grensen. Skjønt, det var alt annet
enn trygt. Økte tollkontroller og politietterforskning medførte både oppfylte
fengsler og stor utgiftspost for staten.
Forbud til tross, eller kanskje på grunn av, folk søkte
seg til alkoholen. Fattige ble ekstra skadelidende. Dårlig kvalitet på drikken,
kanskje attpåtil med metanolinnhold, bidro til sykdom og i verste fall død.
Og for å si det litt flåsete: Å oppsøke legen kunne gjøre
vondt verre. Særlig om denne legen var en av mange såkalte brennevinsdoktorer.
Til tross for nyere forskning som viste skadeomfanget av etanol som medisin,
fastholdt mange på gammel lærdom om at alkohol kunne kurere det meste.
Forbudstiden skulle vise seg å bli meget lukrativt for de
leger, dyrleger og tannleger som var løse på resepttråden. Overtredelsene var
grove, og reseptloven ble omsider innstrammet høsten 1923.
Forbudstiden varte helt til 1927, etter en
folkeavstemning høsten i forveien. 56 % stemte mot forlengelse, og nå ble det
omsider åpnet for lovlig salg av brennevin på Vinmonopolet, kontrollert av
staten, som etter sin etablering i 1922 hadde solgt hetvin og øl siden 1923.
Det er nettopp en brennevinsdoktor som fører oss til
denne slektshistorien. I en utgave av Tidens Krav, lokalavisen for Kristiansund
og øvrige Nordmøre, fikk jeg et overraskende treff på min oldefar, min fars
farfar.
Onsdag 21. februar 1923 trykkes en av mange referater fra
en selsom rettssak.
"Medicin for dyr" - en eftertagtet vareRettssaken mot dyrlæge Leknes avslører en rekke omgaaelser eller overtredelser av forbudsloven.Var dyrlægen beruset - eller besvimte han?
Mon tro hva som hadde skjedd med denne dyrlegen, som
drøye to år tidligere, 27. oktober 1920, hadde blitt hedret med gode ord i
Romsdals Budstikke:
Fylkesdyrlæge Cato Leknesi Kristiansund kan 1. november se tilbake på 25 års virke som dyrlæge.Dyrlæge Leknes er en av disse staute, kraftige karer, som aldri sparer sig selv, når det gjelder hans distrikt som dyrlæge.En av Nordmørs fremstående gårdbrukere har uttalt til et Trondhjemsblad bl.a.:«Med den store kreaturbestand som Nordmør har, er det et ingenlunde lett arbeide dyrlæge Leknes må utføre. Hans arbeide er temmelig opslitende og ikke alltid påskjønnet efter fortjeneste heller. Men Leknes er alltid klar, når han blir kaldt».
I februar 1921 stod han altså i rettsalen, anklaget for å
ha solgt spiritus ment til medisinsk bruk som alkolholholdig drikke til
mennesker. Blant de mange som var avslørt som kjøpere og innkalt som vitner i
rettsalen var min egen oldefar.
Grb. Hans Gjengstø fikk ved personlig henvendelse til dyrlægen to recepter paa sprit.Adm: Hvad var hensikten?- Aa ha spriten i paakommende tilfelle.Lensmann Peder Sæther oplyste at Gjengstø under efterforskningen hadde forklart at dyrlægen på foranledning erklærte sig ute av stand til aa utsede mere enn en recept paa hans navn. Derimot fikk vidnet paa begjæring en flaske sprit paa sin søns navn.Vidnet bekreftet rigtigheten av dette utsagt, men kunde ikke erindre om han ved anledningen opga at sønnen hadde en hest som var syk.
I referatet oppgis som vitne også en sambygding, gaardarbeider
August Nilsen Betten, han som noen år senere skulle gifte seg med min oldefar
Hans sin datter Harriet. Jeg har tidligere omtalt ham som Gullfuglen som fløy avgårde,
men det er en annen historie.
Også August hadde havnet i klammeri og måtte forsøke å
svare så godt det lot seg gjøre. Ikke helt fortelle sannheten, men heller ikke
lyve. Rettsaken er full av eksempler på at kombinasjonen kan utføres på elegant
vis.
Adm: Saa De hvad det stod paa flasken?- Nei.- Paa flasken stod det at medicinen skulde være til to griser, har de opgitt det?- Hvis jeg opga noget måtte det være en gris - skjønt jeg just ikke hadde nogen.
Journalisten opplevde tidenes scoop med denne
referatføringen og må ha mesket seg med fiffige utdrag fra vitneutsagn og lek
med overskrifter. Hadde det ikke vært for det gode omdømmet som ble smadret, er
dette en føljetong det er umulig å ikke humre seg igjennom.
Med i historien hører også et vitneutsagn som forteller
at en frue og mannen en natt «blev vekket av et forferdelig brøl utenfor huset.
Selv turte hun ikke undersøke hvad aarsaken var, men hennes mann fortalte at
det var dyrlæge Leknes som vrøvlet i fylla utenfor. Aktor: Hva ropte Leknes?
- Han ropte: «Hallo!»
Tenk det altså. Han ropte Hallo!
Ikke bare forsynte han seg grovt av egen
medisinbeholdning, men han forsynte også sine kunder med djevelens drikke. I
løpet av ett år skal han ha utstedt 2991 resepter på medisinsk sprit. Med 10
kroner per resept fikk han dermed en svært stor fortjeneste sett med datidens
øyne, en inntekt han på ingen måte kunne rapportere inn til skattevesenet.
Ett halvt år før reseptloven ble kraftig innstrammet fikk
dyrlæge Leknes sin dom: kr. 1500 i mulkt, subsidiært 60 dagers fengsel samt kr.
50 i saksomkostninger. Trolig hadde han tjent nok kronasje til å slippe
fengelsopphold. Ei heller ble han fradømt sin dyrlegestilling. Så gikk det
kanskje greit med ham likevel, vel og merke om han ble litt mindre tørst de
siste årene av sin karriere.
Hva så med vår journalist, Nordmøres pioner innen
clickbaits og fortidens ironiperfeksjonist? Han kunne selvsagt ikke holde seg,
heller ikke i de avsluttende ord:
Tiltalte dyrlæge Leknes kunde paagrund av beruselse ikke kunne møte i retten under domsavsigelsen.
Husker du? Jeg har tidligere skrevet om min farfars bror og svoger som levde the American Dream mye takket være undergrunnsproduksjon og smugling i forbudstiden.
Kilder: Digitaliserte avisartikler fra Nasjonalbiblioteket, Wikipedia-artikler om Forbudstiden og Brennevinsforbudet, Folkehelseinstituttet: Historisk oversikt over alkohol i Norge, og Legeforeningen: Et regelverk fullt av smutthull.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar