Sammen til verdens ende, av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen

Sammen til verdens ende av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen

Foto: Bokkilden.no

Fra bokomslaget:

Tone og Espen var unge og forelskede og hadde livet foran seg. De skulle gifte seg, gjerne få barn, bli gamle sammen. Men livet ville det annerledes. Tone var bare 25 år gammel da legene fant svulsten. Sammen til verdens ende er fortellingen om Tone og Espen, en fortelling basert på dagbøker, Tones egne ord og Espens minner om tiden de fikk sammen. Mest av alt er det likevel historien om to mennesker som lærte seg den fantastiske egenskapen å se hver dag som en gave. Espen og Tones vei ble ikke den enkle og rette. Det ble den kronglete, tøffe, noen ganger urettferdige stien til verdens ende - men der de få blomstene duftet ekstra godt og utsikten var formidabel.

Først og fremst er dette en VIKTIG bok. Tone og Espen formidler en enorm vilje til å leve og legge vekt på alt det positive livet gir.

Jeg fulgte Tones kamp mot kreften - og kampen for livet - på nett, og gru/gledet meg til denne boken. Det er en usigelig trist bok, men samtidig så full av glede, livslyst og selvbevissthet at man skal være en hard nøtt om man ikke lar seg påvirke i positiv retning. For å bruke en klisje: Etter en slik bok får man et nytt syn på livet, selv om man fra før er en positiv sjel av natur og selv har opplevd mang en krise. Tone og Espen er begge fantastisk fine mennesker, og deres tanker og forståelse av livet burde leses av alle. Tones liv ble altfor kort, altfor brutalt, men for en livsglede. - For et rikt liv!

Man blir glad i disse menneskene og det de står for, men mest av alt: man blir glad i livet. Så mye LIV man går glipp av om man er redd for døden og dermed også for å leve!

Espen gir et nydelig bilde på tampen av boken når han forteller om sin egen sorgbearbeidelse, og hvordan han nekter å gi opp å virkelig leve selv om han er i sorg: Et snøfnugg kan ikke forsvinne. Det bare endrer form.

Tenk litt på det.