Tenk deg følgende scenario: En seksten år gammel jente fra Nordmøre flytter til Larvik etter endt ungdomsskole og begynner på gymnaset. Ingen forstår dialekten hennes, og ingen har tidligere troppet opp på skolen iført klær som hun har på seg. De sier «Hva sa du nå?» og blikkene er tomme, mens de vrikker videre med Gantgenseren slengt over skuldrene, liksom tilfeldig, med knappene på Gantskjorten knept igjen utenom den øverste, med viten og vilje for Gantskjerfet må stikkes frem. Minstekravet var Miss Sixty-jeans og Fruit of the Loom-genser. Kanskje også H2O-klær, om du var av den mer sporty typen. For på Larvik Gymnas var det to veier til himmelen. Du kunne være pen og få jobb i byens Gant-forretning, eller så kunne du være satans flink i håndball. Eventuelt også dans.
Den seksten år gamle jenta var meg. Jeg hadde aldri tidligere tatt i en håndball. Eneste dans jeg kunne var vals og reinlender. Når jeg en gang hvert jubelår gikk med på å kjøpe nye klær ble det Cubus. Etter et halvt år i Larvik begynte jeg å legge om. Men klærne, de beholdt jeg. Ikke pokker om jeg skulle bli en av de som gikk rundt og luftet merkene sine.
Det var mitt lille opprør. De langt tøffere var de som i beste SKAM-stil gikk fem i bredden med sorte, hullete klær, neseringer og bustete hår. Og fremst i rekken, ei jente jeg aldri en gang turte si hei til.
Hun het Marta Breen og var den tøffeste på hele skolen.
60 damer du skulle ha møtt, av Marta Breen og Jenny Jordahl
Undertittel: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Roman/Biografi i tegneserieformat. Norsk. Utgitt i 2016. Joker til Bokbloggerprisen 2016 sin kortliste.
Jeg var en stille beundrer av henne da, og er det fremdeles. Og selv om innledningen ikke nødvendigvis har så mye med feminisme å gjøre, er det likevel et poeng: Det handler om å kjempe for noe man tror på, å tørre engasjere seg, stå opp imot andre, tørre å være stolt av seg selv. Min lille protest den gang på nittitallet var viktig for meg personlig, men skrev seg neppe inn i annet enn dette blogginnlegget. Marta Breen, derimot, fortsatte og fortsatte.
Gjennom sin skarpe, men kloke, penn, sin velartikulerte stemme og brennende engasjement har hun vært en viktig bidragsyter for å fremme feminismens sak i Norge. Så også i tegneserieromanen hun i 2016 utga sammen med illustratør Jenny Jordahl.
Tenk, en roman, en biografi, en slags historiebok i tegneserieformat! Uvanlig konsept, men befriende morsomt og absolutt interessant. - 60 damer du skulle ha møtt samlet i en bok du burde lese. Ikke fordi den forteller hele historien, alt du trenger å vite, men fordi den pirrer nysgjerrigheten til å vite enda mer.
Og akkurat hvorfor forteller Breen og Jordahl best i innledningen. Her påpekes det hvordan menn har blitt fremhevet gjennom alle tider, ikke minst i skolebøkene. Visste du for eksempel at i historiebøkene er det nevnt flere nazister i kvinner? – Bare fordi det er menn som har skrevet disse. Kontroversielle kvinner har gjennom historien blitt latterliggjort, fortrengt og bagatellisert både i sin samtid og i tiden etter. En mer balansert fremstilling forsøkes stadig, men fremdeles er det en lang vei å gå. Bare tenk etter; hvor ofte ser man biografier om kvinner skrevet av menn …?
I 60 damer du skulle ha møtt får vi innblikk i Norgeshistoriens fremste kvinnelige stemmer. Alle de som gikk foran og talte uredd, som stakk seg frem og ikke lot seg stanse. Noen kjente, andre ukjente. Saker som i dag virker selvsagte, og saker som stadig er betente. Alle presenteres med navn og årstall og spenner i kronologisk rekkefølge fra Camilla Collett til Wenche Foss. Også band og bevegelser vies sin tilmålte oppmerksomhet. En tidslinje med de viktigste årstall og gjennombrudd avslutter romanen.
Uten unntak er historiene fremstilt i tegneserieformat. Jenny Jordahls illustrasjoner er enkle, men effektive, med sterke farger og rene streker. Enkelte kvinner hedres med dobbeltside med portrett og sitat, men de aller fleste portretteres gjennom to til fire sider tegneseriestriper. Alt fortelles i korte trekk, kun det mest essensielle får plass, og stadig med humor. Her deles sleivspark ut både i øst og i vest, til og med damene selv må tåle å få sitt pass påskrevet. – Skjønt, aldri med latterliggjøring.
Forfatter og illustratør har sammen formidlet en svært vellykket, humoristisk fremstilling av alle de som ikke har fått særlig plass i historiebøkene. Noen er selvsagte, som nevnte Camilla Collett og Kim Friele, mens andre, som Sonja Hennie og hennes unorske levevis, vinkles fint inn i kvinnebevegelsens historie. Skremmende mange var for meg ukjente. Jeg hadde aldri før hørt om seksualopplyseren Elise Ottesen Jensen, hun som kvinnegruppa Ottar senere kalte seg opp etter. Heller ikke psykiatrikeren Nic Waal var for meg kjent. Heller ikke den samiske organisatoren Elsa Laula Renberg vekket noen minner. Og andre navn ga meg ikke særlig assosiasjoner annet enn en bygning på Blindern (Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie) og gulost (Synnøve Finden). Aha-opplevelsene har vært mange, og attpåtil kanskje litt ubehagelige. Jeg trodde bedre om meg selv enn som så.
Skjønt, helt knirkefritt har det ikke gått. Cora Sandel får stå som eksempel på dette. Her finnes ingen egentlig forklaring på hennes plass i boken. Det står nevnt at hun skrev de suksessfulle bøkene om Alberte, men romanenes kontroversielle tematikk er totalt utelatt. Jeg vet, mange vet, men forutsetningen om at alle vet er dessverre en svakhet ved boken. Jeg undret meg også over fremhevingen av fotografen og samfunnsdebattanten Marie Høeg som queerpioner. Ikke bare fortelles det i selve tegneseriestripen, men hun får også ytterligere to sider viet til de hemmelige fotografiene hun og hennes kvinnelige partner knipset i kveldens mulm og mørke. At noen fant disse bildene gjemt i en eske etter hennes død, er et noe pussig poeng. Hadde hun på ett eller annet vis vist frem dette i sin levetid hadde det selvsagt stilt seg fullstendig annerledes. – Jeg vet ikke. Det føles i alle fall noe malplassert.
Det fremste ankepunktet er likevel at boken skulle vært lenger. Enda flere skulle vært nevnt. – Dypere enn som så faller faktisk ikke kritikken. For her mangler både Gro Harlem Brundtland (riktignok inkludert i bokens avsluttende tidslinje), Hanna Kvanmo, Hulda Garborg og Emma Hjorth. Noen nevnt, mange glemt. Utvelgelsen må ha vært uhyre vanskelig. Resultatet er tidvis noe overraskende, men samtidig tilstrekkelig representativt. Alle navnene man savner får heller stå som understreking av den tradisjonelle mannssjåvinistiske historiegjenfortelling.
Denne annerledes biografiromanen spiller på følelsene: du vil kjenne både på stolthet og sinne, tidvis er den også nedslående, regelrett vond. Så innser man at man må brette opp ermene og fortsatt kjempe. Hedre de som har gått veien før deg, men også føre kampen videre.
- For den er på ingen måte over. Ikke ute i verden, langt ifra, men heller ikke i vårt eget land.
Uenig? Klikk deg inn på forfatterens egen blogg og les noen av grunnene til at du bør kalle deg en feminist. – Selv om du er en mann. Selvfølgelig. Feminisme er en selvfølgelighet.
Ikke minst: Du burde lese 60 damer du skulle ha møtt.
Boken fungerer både som appell overfor alle som tenker at kvinnesaken er over, at det ikke er mer å kjempe for, og som bevisstgjøring av hva kvinner har måttet kjempe for – og utrettet – gjennom alle disse årene. Mest av alt gir det en nødvendig og kjærkommen motivasjon til å fortsatt jobbe på. Aldri gi opp.
Det handler bare om like muligheter, like rettigheter. Likhet for alle.
Les også: VGs spesialartikkel (Norges 100 viktigste kvinner) fra 2013
Kilde: Lånt på biblioteket.
14 kommentarer:
Åh, for et fantastisk innlegg du har skrevet. Jeg fikk lyst til å både felle en tåre og juble, så bra var det! Hurra, du likte boka! Du skriver så godt om 60 damer, og jeg elsker at du har knyttet den sammen med en personlig anekdote innledningsvis. Et fantastisk innlegg om denne viktige boka! Akkurat som deg hadde jeg mange huller i min bevissthet. Ja til feminisme! Jeg grøsser når jeg ser damer eller menn som med store ord og stolthet utbasunerer at de ikke er feminister, og at feminisme bare er tull. Det er ikke det, ikke før det er like muligheter for kvinner og menn på alle arenaer.
Jeg leste forresten i et intervju at forfatterne ikke utelukket en oppfølger, og at enkelte kvinner ikke var med fordi det rett og slett var for mye å si om dem (og for lite plass å gjøre det på). Det hadde vært knall med minst en bok til, jeg vil lære om alle kvinnene som har hatt betydning for hvordan vi har det i dag.
Tusen takk, Mari, for en staselig tilbakemelding :)
Da jeg googlet etter bokbilde fant jeg en med tittelen 55 damer du skulle ha møtt. Her er det tydeligvis blitt insistert på noen ekstra! Og noe jeg ikke skrev i selve omtalen: Er så glad for at Ellisiv Wessel er en av damene, for en dame, for en himmelstormer!
- Ellers: Tenk å ikke ha andre bekymringer her i livet enn angsten for å bli kalt rødstrømpe. For et enkelt liv det må være ;)
Dette var et inspirerende innlegg! Har ikke lest boka, men må nok få med meg denne.
Behovet for et feministisk fokus har vel ikke minsket, tvert imot. Man ser klare tendenser til at politiske krefter også i den vestlig verden ønsker å innskrenke kvinners rettigheter. Så kampen er ikke over.
Så en britisk dokumentarserie for noen år tilbake om kvinnelige kunstnere gjennom tidene som aldri har fått sine heder og ære, slik som sin mannlige "kolleger". Det gjorde meg ganske oppbrakt, for å si det pent. Disse kvinnene sto ikke tilbake for en Da Vinci eller Botticelli.
http://somecallmebeth.com/female-artists-of-the-renaissance
Og jeg som hadde bestemt meg for at jeg ikke liker tegneserier, og til tross for min interesse for historiske kvinner heller ville funne ut om dem på andre måter. Vel bestemmelser er til for å revurderes, så her må jeg nok til pers :)
Det du fant da du Googlet var sikkert kortstokken som du kan kjøpe :) Jeg var innom forlagets nettsider i forrige uke, og oppdaget at det fantes. 52 kort og tre jokere, skulle stemme bra det (men hvilke kvinner er det de har måttet velge bort for å få til det).
Herlig at du allerde har overbevist samtlige som har lest innlegget ditt så langt. Jeg håper mange får den med seg før søndag, så har damene i hvert fall fått en mulighet.
Du har skrevet en overbevisende flott omtale av de 60 damene, Eli.
Jeg er veldig glad for at disse damene fremheves for dagens kvinner, og man blir mer bevisst sin historie og skjønner at itjnå kjem tå sæ sjøl.:)
Apropos noen av de du nevner, så har de vært lest om omblogget i Moshonistas biografisirkel, blant annet Bonnevie og et par til. Husker ikke hvem som blogget om dem, men du kan sjekke inne hos Moshonista i biografifanen. Der har vi faktisk skrevet mest om kvinner. Jeg har merket når jeg har lett etter aktuelle biografier å lese at det har vært svært få biografier om kvinner sammenlignet med menn. Det skal ikke store søket til for å finne ut av det..
Jeg har btw fjernlånt boka fra bib, og håper de sender den prompte!
Måtte gå tilbake til innlegget ditt for å finne de damene. Synnøve Finden (BokBloggBerit har blogget om henne) og Bonnevie (Gro som blogget om henne, tro?) . Kim Friele har også vært med, men hun er jo kjent.
Nic Waal er godt kjent blant helse- og sosialarbeidere i alle fall. En barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Oslo ble oppkalt etter henne ; Nic Waals institutt. https://no.wikipedia.org/wiki/Nic._Waals_Institutt
Så godt du skriv!
Eg sakna og nokre damer, og tykkjer at nokon av forfattarane kanskje var litt umotivert plassert i boka fordi dei "måtte" vera der, og at det har gått på kostnad av andre interessante damer. Eg trur kanskje Gro ikkje fekk vera med fordi ho framleis er i live, men "kokkedamene" (Espelid Hovig og Schønberg Erken) er to interessante damer som eg veldig gjerne skulle ha sett få koma tilbake i lyset. For mange i dagens generasjon er Hulda Garborg berre a) kona til Arne og b) noko med bunadar, og eg skulle så gjerne ha sett at nokon fekk fram posisjonen hennar i denne glimrande og veldig lett tilgjengelege boka.
Kjempeflott innlegg om ei spennende bok! Glad jeg leste det du skreiv, og ser fram til å lese boka sjøl også. Heia Marta Breen og Jenny Jomdal! Og deg, da ;)
Så flott innlegg! Jeg har ikke fått tak i boka, da jeg ferierer i utlandet, men den skal leses tvert jeg er hjemme. Høres ut som at en oppfølger bør komme!
IJ: Inspirerende? Ingen ting er bedre enn det, tusen takk! - Ser frem mot å utforske linken og damene. Det er vel neppe overraskende at heller ikke jeg har hørt om disse tidligere.
Tine: Jeg er helt sikker på at også du vil falle for konseptet og budskapet :)
Mari: KORTSTOKK! Hælle, nå ble jeg flau! Haha!
Anita: Tusen takk for rause ord :) Og så bra at bokblogglandia har kjent sin besøkelsestid via biosirkelen! Nå har jeg masse å søke meg frem til og lese - i alle fall innlegg! (Skulle satt opp flere biografier i mine lesemål... Burde, skulle, er-for-lat-til)
Signe: Du, assa! *glad* Henriette Schønberg Erken tenkte jeg også på, men glemte det i omtalen. - Et naturlig valg i en slik bok. Ah, om ikke annet blir man veldig inspirert til å kaste seg rundt og lese diverse biografier (selvsagt skrevet av kvinner)! Og Hulda? Jeg er skikkelig Hulda-fan. Hun var så mye. Bunads-Hulda, Kokebok-Hulda, Teater-Hulda, Folkedans-Hulda, Forfatter-Hulda, Politiker-Hulda, Organisator-Hulda, Tålmodighets-Hulda. And so on, and so on.
Hedda: Ja, hurra! Heia oss! Heia alle :) :) :)
Å, å, aariho og! Boka ut til folket! Nyt siste rest av oppholdet under solen :)
Virkelig et fantastisk flott innlegg! At boken pirrer nysgjerrigheten til å vite mer, er et godt poeng. Jeg synes også det er bra at du har du får godt frem hvorfor man bør lese boken, og at feminismen fremdeles er viktig :)
Birthe: TAKK! For en fin kommentar å våkne opp til :)
Legg inn en kommentar