Det eneste som har skremt meg mer enn å forsøke lese meg opp på Jon Fosses verker, er tanken på å skrive omtaler av disse. Å bruke begrepet hoppe etter Wirkola fremstår som en smule underdrevet. Jeg har ikke kunnskapen som kreves for analysere. Jeg må nøye meg med å anbefale.
Det er Ales, av Jon Fosse
Utgitt i 2015. Nynorsk
- Så da gjør jeg det. Og akkurat som jeg har hatt prestasjonsangst for å lese hans har jeg fått bekreftet alt godt jeg har lest om ham.
Skjønt, det er krevende i begynnelsen. Aldri før har vel 75 sider virket som det femdoblede. Hans skrivestil er unektelig særegen. Tanker avløses av neste tanke, igjen og igjen i evigvarende setninger. Her er ingen grenser, du tvinges til å finne dine egne pustepauser, lete etter punktum. Kanskje kommer den etter ett ord. Kanskje etter en side. Du drives videre, som av en bølge. Dras ut, dras inn. Igjen og igjen.
Også handlingen er krevende før du omsider venner deg til fortellerstilen. Det er fjorden, heimen og himmelen. Nå og før. Som parallelle univers flettes de sammen, det som er nå og det som en gang var.
Nåtiden forteller om Signe. Den aldrende Signe som står ved vinduet og speider etter Asle, mannen som en gang for flere tiår siden dro ut på sjøen og aldri kom hjem igjen. Intet sett, intet hørt. Asle med det sorte, lange håret og den sorte ullgenseren. Asle som sa så lite, men som tenkte enda mer.
Rundt hushjørnet, ved fjorden, inne i stua vandrer de alle. Asle og Signe, og alle generasjonene før dem. Tippoldemor Ales, hun som reddet sin sønn Kristoffer opp fra havet da han var barn. Kristoffer som senere sørget over sønnen Asle. Vesle Asle som druknet på sin egen sjuårsdag, lekende i fjordkanten med sin nybygde trebåt. Besten Olav som har vokst opp i skyggen av sin døde bror. Hans enke Britta som tok seg av barnebarnet Asle, han som var oppattkalt etter han som døde, og Ales. Ales, kvinnen som står som en bauta. I heimen. Ved fjorden. Under fjellene. Selv nå, alle disse årene etterpå.
- Og mest av alt er det følelser. Alt dette mørke, vonde. All engstelse og avmaktsfølelse. Det evige savnet. Sorgen som er blitt en del av deg. Han som aldri kommer tilbake. Hun som alltid venter.
Havet gir og tar. Det lokker deg til seg, og støter deg fra seg i neste øyeblikk. Likevel blir man. Generasjon etter generasjon etter generasjon.
Kanskje ønsker du å legge fra deg boken etter en side. Fortsett. Prøv litt til. Les videre. Kjenn på følelsene. Adopter tankene. Lev deg inn i stemningen.
Snart er du der.
Visste du …? Maria Sand har dramatisert stykket og dette settes opp ved Det norske teatret. Premiere er 28. januar. Selv har jeg sikret meg billett til en senere forestilling. Forventningene er skyhøye.
Kilde: Lånt på biblioteket
Andre bloggere: -
5 kommentarer:
Jon Fosse er definitivt ikke hæla i taket og hurra meg rundt- han krever kanskje mer standhaftighet av leseren enn mange andre forfattere, men oftest får man godt betalt for innsatsen! Jeg skal prøve å huske denne, men akkurat nå er det selvpålagt inntaksstopp på bokfronten. Årets første uker skal vies ulestbøker som allerede er lånt/ er i hus.
Denne skal jeg lese. Han skriver slik at du blir grepet, uansett tema.
Ja! Kjøpt boka, nesten selvfølgelig. Fosse er littegranne vanskelig tilgjengelig, til gjengjeld fantastisk. Så enkelt.
Hurra for Fosse! - Jeg tror jeg allerede er frelst!
Berit: Skulle liksom konsentrere meg om OffTheShelf jeg også, men jammen meg smatt jeg ikke innom biblioteket ved første og beste anledning, gitt...
I mangel på et bedre ord så er Fosse's tekster så uendelig vakre om man slipper alle tekstkonvensjoner og bare lar seg føre med, inn og ut av tid og rom, karakterer kommer og går, lever og dør, tenker og føler, og man ikke lar seg vippe av pinnen av at det ikke er punktum, store bokstaver, store ord, plott og systematikk, men bare lar seg flyte med ordene, i sirkler, bakover i tid, gjennom generasjonene, følelsene og havet - som gir og tar, som vil gi og ta, til evig tid. Det er Fosse for meg.
Legg inn en kommentar