Sandmannen, av Lars Kepler

Innimellom alle andre romaner, gjerne med litt tyngde, er det rett og slett fullstendig nødvendig med krim. Bestialske mord, marerittaktige overgrep og systematisk partering av menneskekropper er som balsam for et lesetrett bokhjerte. Hvor grusom innrømmelse er vel ikke det.

- Men bare lese, Ellikken. Bare lese. Du trenger ikke bruke mer tid på boken enn det. Bruk den bare som underholdning. Som en pausefisk. En avveksling.

Akkurat som det er mulig. Akkurat som om jeg klarer å la være når jeg leser en bok som er så til de grader fengslende og avhengighetsskapende. En type bok du tar med deg inn på do og blir sittende til noen bekymret banker på. En type bok du leser på toget og glemmer å gå av på riktig stasjon. En bok du motvillig sovner av, fullstendig uakseptabelt sent på natta. En bok hvis antihelt overtar rollen som tidenes skumleste, du vet, etter Twin Peaks Bob.

Sandmannen, av Lars Kepler

Jurek Walter er innelåst på livstid, så til de grader innelåst at han ikke skal snakkes til, kun ivaretas. I årevis gjorde han seg skyldig i utallige kidnappinger og mord. Plutselig en dag kommer en avmagret ung mann skjelvende langs jernbanesporene. – En av Jureks antatte ofre. Politietterforsker Joona Linne og hans betrodde kolleger aner konturene av en medhjelper. En som holder fortet mens Jurek er bak lås og slå. Politikvinnen Saga Bauer skrives inn på det strengt bevoktede fengselet, i håp om å avdekke sannheten. I håp om å redde flere ofre.

Sandmannen er fjerde bok i serien om politietterforskeren Joona Linna. Selv om boken til stadighet refererer til tidligere hendelser, kan boken leses frittståend. Dette virket i alle fall knapt nok forstyrrende på undertegnede Kepler-debutant.

En kriminalroman på over 500 sider kan i utgangspunktet knapt kalles et tidsfordriv, en bok man kjapt leser igjennom for avvekslingens skyld. Til tross for mursteinstørrelsen leser man likevel boken forsvinnende raskt. Det er umulig å la være, for selv om den er uhyre grotesk er den minst like spennende. Kepler bidrar ytterligere til lesehastigheten ved å dele inn i korte kapitler, gjerne på 2-3 sider, sprekkferdige av intensitet, forfølgelsesvanvidd og galskap. – Og selvsagt med en uendelig rekke cliffhangers. Det er ikke den eneste lille mangel på situasjoner som kan oppfattes som skremmende, selv om de kanskje i realiteten ikke er det. De har leseren i sine hule hender. Vi fanges.

Ikke for det. Alt det groteske gir unektelig en bismak i munnen. Handlingen er stygg i seg selv, men også krydret ytterligere med alt fra sadistiske fengselsleger til overgrep innenfor hjemmets fire vegger.

Likevel leser jeg så øyet blir stort og haken faller ned. Jeg blir regelrett kvalm og uvel og ønsker egentlig ikke å lese, men det frydefulle ufyselige i meg vil ha mer.

Til tross for at selve løsningen oppfattes som temmelig lettvint, tross de mange logiske brister, tross alle lettvintheter, forsinkede aha-oppdagelser og ulåste dører: Intensiteten tilgir de fleste feil. Du må godta litt, lese boken med alle dens brister og knekker. Bare la deg underholde. Rive med. Om slike ufyseligheter kan klassifiseres som underholdende.

For det er noe litt irriterende, umoralsk, over det hele. Vi rystes, vemmes, ikke for moralens skyld, noe viktigere enn oss selv, men kun fordi vi skal underholdes. Jeg liker det ikke, men av og til oppfatter jeg det likevel som nødvendig for å beholde leselysten.

For sammenligningens skyld: Bestialiteten oppfattes som grunnleggende verre enn for eksempel i Jo Nesbøs omdiskuterte Politi. Samtidig mer intelligent enn bestselgeren Kråkejenta av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist. Sistnevnte leste jeg med avsky. Ikke av handlingen i seg selv, men på den utilslørte og usympatiske jakten etter å sjokkere leseren, uten å gi oss noe mer.

Psydonymet Lars Kepler gir oss noe mer enn kniver gjennom brystet, levende begravde og maskingeværmassakre. De gir oss et persongalleri med troverdighet. Menneskene i Sandmannen fremstår som ekte personligheter, med følelser, svakheter og styrker.

Akkurat derfor er bismaken i munnen til å leve med.

Anbefales!

– Som underholdning, i all dens grusomhet.

Bonus: Sandmannen er en bok som får deg til å kikke en ekstra gang på yougurtrosinene du stapper i deg.

Kilde: Fått av en bokelskende petanquespiller

Andre bloggere: (Berit) (Tine) (Anita) (Artemisia) (Karete) (ebokhyllami) (Rita)