Innimellom alle andre
romaner, gjerne med litt tyngde, er det rett og slett fullstendig nødvendig med
krim. Bestialske mord, marerittaktige overgrep og systematisk partering av
menneskekropper er som balsam for et lesetrett bokhjerte. Hvor grusom
innrømmelse er vel ikke det.
- Men bare lese, Ellikken.
Bare lese. Du trenger ikke bruke mer tid på boken enn det. Bruk den bare som
underholdning. Som en pausefisk. En avveksling.
Akkurat som det er mulig.
Akkurat som om jeg klarer å la være når jeg leser en bok som er så til de
grader fengslende og avhengighetsskapende. En type bok du tar med deg inn på do
og blir sittende til noen bekymret banker på. En type bok du leser på toget og
glemmer å gå av på riktig stasjon. En bok du motvillig sovner av, fullstendig
uakseptabelt sent på natta. En bok hvis antihelt overtar rollen som tidenes
skumleste, du vet, etter Twin Peaks Bob.
Sandmannen, av Lars Kepler
Jurek Walter er innelåst på
livstid, så til de grader innelåst at han ikke skal snakkes til, kun ivaretas.
I årevis gjorde han seg skyldig i utallige kidnappinger og mord. Plutselig en
dag kommer en avmagret ung mann skjelvende langs jernbanesporene. – En av
Jureks antatte ofre. Politietterforsker Joona Linne og hans betrodde kolleger
aner konturene av en medhjelper. En som holder fortet mens Jurek er bak lås og
slå. Politikvinnen Saga Bauer skrives inn på det strengt bevoktede fengselet, i
håp om å avdekke sannheten. I håp om å redde flere ofre.
Sandmannen er fjerde bok i
serien om politietterforskeren Joona Linna. Selv om boken til stadighet
refererer til tidligere hendelser, kan boken leses frittståend. Dette virket i
alle fall knapt nok forstyrrende på undertegnede Kepler-debutant.
En kriminalroman på over 500
sider kan i utgangspunktet knapt kalles et tidsfordriv, en bok man kjapt leser
igjennom for avvekslingens skyld. Til tross for mursteinstørrelsen leser man likevel
boken forsvinnende raskt. Det er umulig å la være, for selv om den er uhyre
grotesk er den minst like spennende. Kepler bidrar ytterligere til
lesehastigheten ved å dele inn i korte kapitler, gjerne på 2-3 sider,
sprekkferdige av intensitet, forfølgelsesvanvidd og galskap. – Og selvsagt med
en uendelig rekke cliffhangers. Det er ikke den eneste lille mangel på
situasjoner som kan oppfattes som skremmende, selv om de kanskje i realiteten
ikke er det. De har leseren i sine hule hender. Vi fanges.
Ikke for det. Alt det
groteske gir unektelig en bismak i munnen. Handlingen er stygg i seg selv, men
også krydret ytterligere med alt fra sadistiske fengselsleger til overgrep
innenfor hjemmets fire vegger.
Likevel leser jeg så øyet
blir stort og haken faller ned. Jeg blir regelrett kvalm og uvel og ønsker
egentlig ikke å lese, men det frydefulle ufyselige i meg vil ha mer.
Til tross for at selve løsningen
oppfattes som temmelig lettvint, tross de mange logiske brister, tross alle lettvintheter,
forsinkede aha-oppdagelser og ulåste dører: Intensiteten tilgir de fleste feil.
Du må godta litt, lese boken med alle dens brister og knekker. Bare la deg
underholde. Rive med. Om slike ufyseligheter kan klassifiseres som
underholdende.
For det er noe litt
irriterende, umoralsk, over det hele. Vi rystes, vemmes, ikke for moralens
skyld, noe viktigere enn oss selv, men kun fordi vi skal underholdes. Jeg liker
det ikke, men av og til oppfatter jeg det likevel som nødvendig for å beholde leselysten.
For sammenligningens skyld: Bestialiteten
oppfattes som grunnleggende verre enn for eksempel i Jo Nesbøs omdiskuterte
Politi. Samtidig mer intelligent enn bestselgeren Kråkejenta av
Jerker Eriksson og Håkan Sundquist. Sistnevnte leste jeg med avsky. Ikke av
handlingen i seg selv, men på den utilslørte og usympatiske jakten etter å
sjokkere leseren, uten å gi oss noe mer.
Psydonymet Lars Kepler gir
oss noe mer enn kniver gjennom brystet, levende begravde og maskingeværmassakre.
De gir oss et persongalleri med troverdighet. Menneskene i Sandmannen fremstår
som ekte personligheter, med følelser, svakheter og styrker.
Akkurat derfor er bismaken i
munnen til å leve med.
Anbefales!
– Som underholdning, i all
dens grusomhet.
Bonus: Sandmannen er en bok
som får deg til å kikke en ekstra gang på yougurtrosinene du stapper i deg.
Kilde: Fått av en
bokelskende petanquespiller
6 kommentarer:
Oh yesss - creepyness!!! Takk for link, og 24. oktober i år slippes neste bok om Joona Linna i Sverige. Just sayin' -)
Denne står på vent i bokhylla, og jeg må si at jeg grugleder meg til å lese den :)
Jeg har lest dem alle sammen, men jeg er ikke så begeistret nå lenger som jeg var i begynnelsen (Hypnotisøren). En ting som ødela skikkelig for meg var at jeg så filmen Hypnotisøren og jeg kunne virkelig ikke fordra skuespilleren som spilt Joona. Så rart hvor mye sånne ting kan spille inn :-)
Sandmannen er allikevel mye bedre enn Paganinikontrakten som var den jeg likte minst.
Men jeg er 100% enig med deg i uhyggen, det grusomme og det sadistiske i denne boken. Det er fryktelig, men så lar vi oss underholde av det likevel. Å skru av lyset på soverommet da det stod på som det verste var ikke alltid like enkelt :-)
Marianne: *lykke* Håper følelsen holder seg, for da skal jeg definitivt lese den. Må jo viiiiiiite!
Anette: Plukk den frem når tiden er inne, ingen 1001-bok akkurat, men gruuuusomt gøy så lenge det varer :)
Astrid Terese: Jeg har ikke lest de foregående bøkene, men kun sett filmen du nevner. Husker ingenting annet enn vill jakt gjennom et lite hus og en dame i en bil som ender sin ferd i vannet. Selv det var såpass skummelt og intenst at jeg får ubehagelige bilder i hodet ved den minste påminnelse. - Men så gøy a'gitt! *skrev hun og klasket seg i hodet av skam*
Sånn grusom underholdning for avslappingen sin del er ofte skremmende deilig :) Godt å se at også du leser krim innimellom :)
Legg inn en kommentar