De gjorde et barn fortred + Sommerhilsen

Jeg leste en hel bok i går. Jeg vet ikke hva som går av meg, illusjonen om Ellikken Lesesnegle er knust i fillebiter. Jeg tolker det dithen at jeg har et visst lesetempo latent i mitt bedagelig anlagte legeme. – Og siden jeg først har lest en bok kjapt, syns den fortjener litt omtale, og attpåtil har boken friskt i minne, buser jeg ut med det:

De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen

Ytterst skummelt cover, så skummelt at bildet over ikke en gang er i nærheten av uhyggen omslaget gir meg. Det er seriøst så ille at jeg konsekvent har lagt boken med baksiden opp. Da jeg skulle sette boken inn i hylla i går kveld, dro øynene mine seg til forsiden og jeg grøsset med hele meg. Synd og skam å skrive det, spesielt siden det er et nærbilde av forfatteren selv.

Synd og skam å dvele ved det også, boken er for vond og viktig til slikt fjåseri.

Jeg var forberedt på tungt lesestoff, det handler om incest og forsømmelse av et lite barn. Det var likevel ikke helt slik jeg hadde ventet det. Skrevet i 1941 forstyrres man kanskje litt av tidens tann også, rent litterært. Mange pompøse setninger og nærmest kostelige beskrivelser svekket noe av det dypt tragiske i historien. – Men bare litt.

Klart det gjør inntrykk når man leser historien om 19-årige Kirsten som langsomt begynner å forstå at hennes stille lidelser grobunn i barndommen. Et eller annet har skjedd som hun ikke makter å huske. Hun kjemper for å føle tilhørighet i venneflokken, hun føler seg isolert og fremmed i sitt eget hjem, og hun føler en nærhet og avsky til sin egen kjæreste. Samtidig. En dag møter hun en mann. En mann med lange, slanke fingre. Fingre som får henne til å storme ut, gråte som et barn.

Nå gråt Kirsten, tyveåringen, fordi denne dagen en gang hadde steget opp over jorden og glidd ned i hennes sjel med sin skam og sin smerte. Så grusomt forrådt kan bare et barn føle seg. Og denne natten vandret Kirsten gjennom sin barndoms grå gater for å finne den største sorg og den frykteligste urett. Men hun måtte gjennom alt sammen. Ikke være redd, ikke være feig. Ikke skyve noe til side mer, alt måtte opp i dagens klare lys for at hun skulle finne det som hadde gjort henne livredd og vergeløs, og gjøre seg til herre over det. (s. 68)

Klart det gjør inntrykk når man leser historien. Klart det gjør inntrykk når man forstår og vet at historien er basert på hennes eget liv. Klar det gjør inntrykk.

Kanskje det påvirkes av tiden det ble skrevet, kanskje det skyldes det desperate, fortvilte. Boken minnet meg mye om Av måneskinn gror det ingenting. Jeg ble opprørt, kvalm, nærmest redd på Kirstens vegne. Jeg leste ikke boken fordi jeg trengte underholdning. Jeg ble ikke underholdt, jeg følte ubehaget og uroen. Overgrepet og forsømmelsene hun opplevde som barn blir aldri beskrivet, knapt nok antydet. Dette som jeg på forhånd fryktet, var ikke det som uroet meg mest. Det var den vonde veien Kirsten måtte gå for å få klarhet i hva som hadde skjedd, som var så ubehagelig å lese. Jeg er glad for at boken ble skrevet, og jeg er glad for at jeg leste den.
___________________________________
TEMASKIFTE
___________________________________

Seriøst, jeg mener det. Temaskifte!

Og for å vise hvordan man kan gå fra et tema til et annet knapt nok uten å heve et eneste øyebryn, turer jeg frem med en liten god sommer-hilsen, nå som det bare er noen timer igjen til turen går sydover.

Jeg mener, her bøtter det jo ned dag ut og dag inn. Gidder det ikke. Vel er jeg møring, men ærlig talt. Som værflyktning på Østlandet var det ikke regn jeg var forberedt på. Nei, takke meg til 40 grader og takterrasse, basseng som nærmeste nabo og tapasbonanza dagen lang.

Med i kofferten blir disse bøkene:

Jeg håper det er for lite, for da får jeg muligheten til å lese bøkene i huseiers bokhylle jeg ikke har lest i fjor og forifjor, og/eller kjøpe nyeeee.

Helt på tampen må jeg i tillegg skyte inn et par ting til. Jeg var forferdelig glemsk under juni-månedsinnlegget og glemte både hist og pist.

Jeg glemte at jeg hadde tilbrakt en helg på Olavsgaard Hotell hvor jeg vandret inn i en drømmeverden: sitater fra bøker på veggene, bokillustrasjoner i glass og ramme, bokhyller så langt øyet kunne se. Oh himmel!

For å gjøre litt nytte for meg innimellom slagene, vandret jeg rundt i korridorene på let etter godbiter. Plutselig fant jeg den ultimate, Forsoningen av Fred Uhlman. Jeg la den horisontalt over en rekke bøker. Forhåpentligvis fant en tilfeldig gjest boken og plukket den nysgjerrig med seg. Antakelig ble den satt brutalt tilbake på plass av en overivrig renholder. Men altså, bokelskende hoteller skal mer enn gjerne få gratisreklame av meg: OVERNATT PÅ OLAVSGAARD HOTELL, folkens!

Og, og, og. For ikke å glemme: i juni fikk jeg denne flotte, fine, herlige gaven fra Beathe:

Bøker er en ting, eller tre ting. En annen ting er at jeg ble så utrolig glad for lys og skilt! Tusen takk nok en gang, fine Beathe!

DET var alt jeg ville si. Nei, vent! Jeg glemte jo det aller viktigste:

RIKTIG GOD SOMMER!