Nattsyn, av Max Estes

Jeg abonnerte på Donald Duck som barn, svelget Tuppen og Lillemor rått i tidlig fjortisår og i voksen alder har jeg lest tegneseriene i VG Helg opptil flere ganger. Min interesse for tegneserier er med andre ord meget begrenset. Da nettopp en tegneserieroman for ungdom kom dumpende ned i postkassen min, overrasket jeg meg selv ved å fatte interesse. Jeg begynte å bla og sluttet ikke før historien tok slutt.

Nattsyn, av Max Estes

Amerikanske Max Estes er bosatt i Oslo og ett gyllent år yngre enn undertegnede. Han har gitt ut flere bøker, vunnet opptil flere priser, og Nattsyn er hans aller første tegneserieroman for ungdom.

En mann rusler en sen kveld inn i en bokhandel og plukker med seg et tegneseriehefte. Ut av heftet ramler det ned en medaljong og plutselig snus hans liv på hodet. Det er klart for en katt- og mus-jakt uten sidestykke. – Men hvem er ute etter ham, og hvorfor? Panikken blir ikke mindre når han oppdager at alle hans bevegelser allerede er dokumentert i tegneserieheftet.

Plottet er finurlig: det ultimate mareritt. Du oppdager at livet man lever allerede er levd, skrevet om og tatt bilder av. Din fremtid er allerede bestemt og beskrevet. Ditt liv er en bok.

Og alt dette med minimalt med tekst. Det begrenser seg til (fritt etter hukommelsen) et desperat hviiiin eller et eksplosivt kaboom i ny og ne. Med hjelp av baksideteksten kommer man raskt inn i historien, som bæres videre av enkel men virkningsfull grafikk. Fargene er få og dystre, et enkelt grep for å understreke den dunkle og dystre sinnsstemningen og den livsfarlige situasjonen.

Målgruppen er ungdommer fra 12 til 18 år. Min forsøkskanin på elleve testet boken, sterk skeptisk. En bok uten tekst? Går det an, da?? Helt begeistret var han nok ikke, men jeg bivånte selv hvordan historien lokket frem både smil og store øyne underveis. Han skjønte definitivt tegningen (…). Plusser man på noen år og legger til en del tegneserieleseerfaring ser jeg ikke bort fra at historien vil fenge godt.

Selv innrømmer jeg glatt at historien var spennende. Hjertet hamret underveis. Det var rett og slett en fornøyelig seanse, den lille tiden det tok å bla seg gjennom 72 sider med tegninger. Og det er nettopp det: Jeg er redd den er like rask å glemme som den er å lese. – Er det hensiktsmessig å gi ut historien i nettopp bokform?

Uansett, til tross for og fordi: - Det var realt kjekt så lenge det varte!


Til info: Boken er mottatt gratis fra Cappelen Damm i forbindelse med Bokbloggerturneen.