Gå ikke glipp av Sofi Oksanen

Jeg elsker Sofi Oksanen. Jeg elsker henne såpass høyt at jeg ikke makter å skrive side opp og side ned om hennes romaner. Det blir kort, upresist, svevende og famlende. Oksanen skildrer en så mørk dysterhet at man gjør forfatteren urett ved å forsøke å beskrive stemningen. Man må føle den.

I 2011 leste jeg Utrenskning og Baby Jane. I høst har jeg lest hennes debutroman Stalins Kyr. Jeg strever slik med å skrive om bøkene hennes at jeg i beste mening ønsker å gjemme omtalene langt nede i arkivet. Mine ord blir så fattige. Det er ordene jeg ønsker å gjemme, ikke bøkene. Absolutt ikke bøkene. I omtalen av Stalins Kyr skrev jeg blant annet:

Det er så mye som ikke skal snakkes om, ikke spørres om, ikke tenkes på. Det handler om fortielser, hemmeligheter, mangel på kommunikasjon og mest av alt. En grensesprengende mangel på nærhet.

Likevel aner vi et uuttalt håp, et lys i mørket. Anna, hennes mor og bestemor famler videre, tilsynelatende uten noe fokus på at ting vil bli bedre. Ett sted langt der inne, finner man en spire til en fremtid hvor alt vil gå bedre. Bare litt til, litt til, enda litt til.

For å lese mer om både Stalins Kyr og hennes to andre romaner, syns jeg du skal klikke deg inn på mitt samleinnlegg. Gå ikke glipp av Sofi Oksanen. Vær så snill.