Teodor Sterk, av Jan Chr. Næss

Denne uken har Bokbloggturneen konsentrert seg om en barne- slæsj ungdomsbok, hvorav jeg er ukens siste blogger. I går uttalte Eirinsurr seg om Teodor Sterk, og det er altså jeg som avslutter gildet for denne gang. Boken har fått blandet mottakelse. Her er min:

Teodor Sterk. En trist og blodig historie, av Jan Chr. Næss
Teodor Sterk handler om nettopp Teodor Sterk, en tiåring som tross all mulig uflaks i hele verden antakeligvis innehar mest optimisme i hele verden. Det kunne alltids vært verre, mener Teodor Sterk.

Boken starter med at faren dør på Teodors egen tiårsdag. Det var en usedvanlig hard start, selv for undertegnede som burde tålt mer. Teodor blir tatt hånd om, bokstavelig talt, av nabo Jensen og hans familie. Denne naboen har blitt omtalt i det kjedsommelige før denne uka, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette… sånn nesten bare på ren trass… men ærlig talt. Jensen, hvis fornavn er Sivert og er leder for Skrittpartiet. Skrittpartiets Sivert Jensen er tvers igjennom ondskapsfull, sadistisk og rasistisk, har oppdratt sine sønner til å bli mobbemonstre og anser Teodor som sin private negerslave.

“En ordentlig fin liten negerstraff skal du få, så lærer du at du ikke skal stjele.” Neger. Det var et ord Teodor hadde hørt mange ganger, spesielt fra Jesper og JasperJensen. De kalte ham også gjerne ting som svartskalle, sotrør, hottentott, svarting og pakkis.

Jeg er ingen tilhenger av verken Fremskrittspartiet eller dets leder, men dette sparket følte jeg rett og slett som temmelig barnslig. Jeg orker ikke lete frem et mer fiffig ord. Barnslig. Jeg får lyst til å skrike “Dem som sier dem er dum, dem er dum, dem!” til forfatter Næss. 1) Ikke bland politikk inn i barnebøker, 2) Hvis du likevel må, gjør det mer raffinert og forkledt. Ikke belær barn og ungdom at noe er slemt og dumt, uten å begrunne det.

Når DET er sagt må det også sies at boken er fabelaktig morsom på en totalt annerledes måte enn de fleste andre jeg har lest. En morbid form for humor som strengt tatt ikke ligner grisen, og som passer desidert best for eldre enn den anbefalte aldersgruppen. Teksten på omslaget lyver ikke: “… eller som en blanding av Bambi og Dawn of the dead”. Teodors positive livsholdning er rett og slett urkomisk på en bestialsk og geniunt fæl måte. Så ender også boken med et smell, som man enten kan velge å le beskjemmet av, gråte av eller si som min niåring da jeg spurte hva han syns om boken: “Vel, eh. Det endte godt gjorde det ikke? Eller… Jeg vet ikke. Jeg håper det. Jeg vil helst tro at det gjorde det”. Like genialt som den beste splatter/zombie-film. Man håper det beste men aner det verste!

Jeg elsket det. Min sønn elsket det ikke. Han syns boken var fryktelig, fryktelig trist. Han så ikke humoren, og var bare lei seg for alt den lille gutten måtte gå igjennom. Han så boken med helt andre bøker enn sin mor. Der jeg lo av blod og gørr, så han sorg. Der jeg så mobbing, så han det fine i at Jensen-tvillingene tross alt begynte å like han til slutt. Og der jeg oppfattet slutten som, ja… oppfattet han slutten som, ja… Her skal jeg ikke avsløre mer enn jeg allerede har gjort. Det verste var kanskje likevel at han uoppfordret fortalte om sine assosiasjoner til Fremskrittspartiet.

“Men anbefaler du boken til andre, da?” spurte jeg. “Ja, til de som liker triste bøker”, svarte han og trillet terningkast fire. Selv tror jeg boken kan passe mer til foreldrene enn til den egentlige målgruppen. De yngste vil ikke se humoren mens de eldste vil mene språket er for barnslig og enkelt. Om forfatteren redigerer bort all politisk hets blir jeg langt mer vennligstilt, for boken er definitivt lesbar og underholdende. Jeg huffet meg masse og lo enda mer. Jeg lukter på terningkast fire selv, faktisk.

Men passende for barn..? Neppe.