Jasper Jones, av Craig Silvey

Ikke en gang i innledningen klarer jeg å la være å røpe mitt syn på ukens roman i Cappelen Damms Bokbloggturne. Jeg er rett og slett så begeistret for boken at jeg like godt kan si det med en gang. Det har stort sett mine forgjengere også vært. Les Myldretids anmeldelse i går, og bla deg bakover til de andre anmeldelsene.

Jasper Jones, av Craig Silvey
Ungdomsroman.

Romanen er skrevet av australske Craig Silvey, et relativt ubeskrevet forfatterblad. Jasper Jones er hans andre roman for unge voksne. Han er selv ung, og jeg gleder meg til å følge hans utvikling i fremtiden.

Handlingen

En sommerkveld i 1965 banker Jasper Jones på soveromsvinduet til Charlie Bucktin. Stedet er Corrigan, en liten australsk gruveby. Charlie kikker opp fra en av sine mange bøker og ser fortumlet rett på byens ramp, tyrann og syndebukk.

Jasper lokker med seg Charlie ut til sin hemmelige plass i skogen. Fra et tre henger hans kjæreste Laura fra et tre. Kvalt. Jasper er overbevist om at dette er et mord og bedyrer sin uskyld, i visshet om at byens befolkning automatisk vil legge skylden på Jasper. Charlie blir overtalt til å være med på å skjule Lauras kropp til de finner ut hvem som drepte henne. De senker henne ned i vannet.

Persongalleriet

Bokens hovedperson er Charlie Bucktin, en tretten år gammel bokorm. Han har få venner, og holder seg helst inne med bøkene sine eller sammen med bestevennen Jeffrey. Charlie er genuint godhjertet med utpreget rettferdighetssans. Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel, Jaspers hovedmistenkte. Ryktene vil ha det til at han har drept før, og selv om ingen egentlig har sett ham på mange mange år, er ungene livredde for ham. Utenom cricket er Corrigans store barneaktivitet å stjele fersken fra Lionels hage. Jasper Jones selv er heller ingen hvem-som-helst. Halvt hvit, halvt sort. Morløs og med en far som drikker bort alle pengene til mat. Kanskje ikke så rart at Jasper må stjele. Kanskje ikke så rart Jasper raker gatelangs om natten. Småbyen er nådeløs. Bare Laura ser ham for den han er. Laura, som blir funnet kvalt og hengt i et tre. Tilbake står Eliza, hennes søster, rystet og forgrått. Hun er svoren Audrey Hepburn-entusiast og lesehest. Klart Charlie må forelske seg i akkurat henne! Og så Charlie da, som bærer på en slik vond og dyster hemmelighet som knuser hjertet hans. Rundt alle disse ungdommene fins foreldrene, både de døde, de tilstedeværende og de som er til stede men likevel ikke der.

Det skrevne ord

Forlaget har antydet at målgruppen er fra 16 til 20 år. Tull, sier jeg. Denne romanen kan glatt plasseres i voksen-hyllene. Dette er en ungdomsroman i den forstand at den omhandler typiske tenåringsproblemer som avstandsforelskelser, dilemmaer, konflikter og forsonling med foreldre. – Men kvalifiserer det med dette kun som roman for ungdommer? Absolutt ikke! Dette blir for snevert, boken er rett og slett interessant langt utover denne aldersgruppen.

Tidvis minner romanen meg om bøker av John Irving. Her er det mye humor, merksnodighet, rom for ettertanke og særegne karakterer. Her mangles kun bjørner og baseball (som for øvrig blir dekket av cricket…). Jeg ble derfor litt gledelig overrasket da jeg oppdaget etter et kjapt google-søk at Craig Silvey tidligere har uttgitt en barnenovelle med navnet The world according to Warren.

Apropos cricket. I romanen bivåner vi en lang cricketkamp. Cricket er neppe det som fenger nordmenn mest, men i denne innpakningen gjør forfatteren sekvensen til en av de mest minneverdige og fineste avsnittene. Parallelt med kampen finner vi en fomlende og nydelig historie om to ungdommers første kyss. Fantastisk herlig skrevet!

Cricket og kjærlighet, dette handler om så mye mer enn å skjule et lik og å finne en morder. Dette er en tettpakket bok på drøye 400 sider, med få kapitler og langt mellom naturlige pusterom. Dette er derfor heller ingen bok som er særpreget lettlest. Bokens innhold og dialoger får leserne til å konsentrere seg litt ekstra, dvele litt ved hendelsene og dilemmaene og ikke minst: ta seg tid til å le litt mer enn vanlig.

La oss dvele ved humoren. Dette er humor som treffer blink. Dialogene mellom Charlie og Jeffrey er i særklasse med sin utpregede form for Yo Mama-vitser. Frekkere får man det ikke, men innpakket i vennskapelighet og godhet må man le seg fillete. Superhelt-diskusjonene er til å le av i dagesvis! Personlig likte jeg kanskje aller best Charlies frykt for insekter, muligens med et visst gjenkjennelsesaspekt.

Humor er et viktig virkemiddel, både i bokform og som overlevelsesmekanisme. Hele persongalleriet har skapene fulle av spøkelser. Hele tiden kjenner vi på Charlies angst og dilemma, selv om han på barnlig vis fra tid til annen klarer å distansere seg. Boken er det vi gjerne kan omtale som en dannelsesreise fra barn til tidlig voksen. Charlie må ta stilling til om ærlighet alltid er det riktige, eller om løgn av og til kan forsvares. Om det noen gang er riktig å gjøre noe galt. Gjennom prosessen tvinges han til å ta stilling til småbyens sosiale normer, foreldrenes restriksjoner og famlende tenåringskjærlighet. Og altså, dette hele tiden med vissheten om det grusomme han og Jasper har gjort. Hele tiden ligger dette som en klam klo rundt hjertet. Spenningen rundt å avsløre Lauras morder og det edle motivet med å hjelpe Jasper, gjør det levbart, men Charlie slites både bevisst og ubevisst mellom det moralsk riktige.

Forholdet til foreldrene er også veldig viktig. Charlie lever med foreldre som ikke klarer å leve med hverandre. Moren holder avstand til Charlie fordi han minner henne om hva hun kunne hatt og ikke har, og Charlie reagerer med sinne mot faren som oppfattes som unnvikende og spak. Til sammenligning har ikke Jasper foreldre. Ikke egentlig. Moren er død og faren tar ikke hånd om sønnen. Både Charlie og Jasper savner sine foreldre. Og hva med Eliza? Eliza står ved bokhandelen, flykter fra sin renommerte far og hysteriske mor, fordyper seg i Audrey Hepburn og gråter over sin forsvunnede søster.

Det såreste, det aller aller såreste er kanskje likevel Jeffrey. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende.

Handlingen er som nevnt satt til 1965, og det er gledelig å observere at forfatteren ikke har gått i den sedvanlige fellen som forfattere yngre enn historien begår: Her har forfatteren med få unntak unngått tidstypiske ting, interiør eller hendelser. Fallhøyden kunne blitt stor. Det han derimot er glad i av referanser, er bøker, forfattere og hovedpersoner i kjente romaner. Kanskje spesielt fremheves Mark Twain og Harper Lee. Charlie er en bokorm, sterkt inspirert av sin litteraturelskende far. (Selvsagt appellerer slikt enormt til bokbloggere… Ikke rart vi liker boken!) Boken er skrevet i jeg-form, men på grunn av hans lidenskap for litteratur oppfattes Charlies monologer og fortellinger som troverdige, med alle de gode formuleringene, ordrikdommen og de voksne uttrykkene. Vår helt er en antihelt. En innadvendt, nerdete bokorm. Fantastisk!

Dommen

Siste ord i forrige avsnitt dekker det meste: Fantastisk. Jasper Jones er fantasisk. Morsom, sår, trist, vanskelig og tankevekkende. Denne romanen er virkelig et gullkorn, lyset i tunellen, rosinen i pølsa og nåla i høystakken. Kort sagt; Jeg syns den er fantastisk!




Kilde: Leseeksemplar.