På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl

Hva har Trygve Lie, Colamannen og en sirkuselefant til felles? De innehar alle viktige biroller i romanen På vei til en venn. For øvrig en bok jeg hadde rimelig grei forhåpning til, rett og slett fordi det ante meg at hans skriblerier lignet en del på hans kone Linn Ullmann sine skriblerier. - Hvis bøker jeg liker overraskende godt.

På vei til en venn, av Niels-Fredrik Dahl

Han heter Vilgot, han er elleve år og han har lært at det er tre ting som er farlig: Å bade rett etter at man har spist, leke med plastposer, bli med fremmede som kommer kjørende langs veien. En mørk vinterettermiddag på 1960-tallet er Vilgot på vei til en venn, det skal forandre hans liv for alltid. Over tretti år senere segner en utmattet elefant om på en av Oslos utfartsveier og bare Vilgot kjenner til hvor den kommer fra.

Vilgot møter vi først som voksen mann. Gjennom tilbakeblikk blir vi kjent med han som barn og hans opplevelser som har formet han til den han nå er. Han vokser opp med psykisk syk mor og en fraværende far, som er til stede, men likevel ikke hos ham. Dette er en litt annerledes oppvekstroman fra 60-tallets Oslo, med Trygve Lie som Gud på toppen av Norges høyeste blokk.

Vilgot er en svært ensom gutt. Han blir sviktet hjemme, og hans noe merksnodige vesen og vansker med å mestre sosiale settinger gjør det også vanskelig å danne nære vennskapsforhold. Han er stadig på vei til en venn, men vandrer gatelangs i ensomhet eller gjemmer seg i kjelleren. Han observerer naboene, og akkurat dette er kanskje det beste med hele boken. Forfatterens fargerike, litt morsomme og litt triste, beskrivelser av de ulike bipersonene – selvsagt sett gjennom en guttunges briller.

Om persongalleriet er det beste, er møtet med Colamannen det vondeste. En dag Vilgot er på vei til en venn setter han seg inn i bilen til en fremmed mann. Etter dette blir ensomheten altoppslukende. Hendelsen preger ham sterkt også i voksen alder. Kanskje han selv tipper over til å bli psykisk syk som sin mor. - Eller kanskje han bare er så ensom, så inderlig ensom?

Mulige vennskap blir umulige samtidig som umulige vennskap blir mulige. Vilgot blir en dag venn med Greven av Hoff, en myteomspunnet og fryktet figur i nabolaget. Sammen ser de på filmene av Karin, Grevens tapte kjærlighet. Igjen og igjen ruller filmene over skjermen. Denne lengselen etter kjærlighet, vennskap, samhørighet, er viktig for å forstå boken.

Greven eier en gård som Vilgot i voksen alder arver. Det er også her elefanten kommer inn i bildet. Omreisende ber om å bruke et uthus til ly for elefanten deres. Kort tid etter blir sirkuset slått konkurs og de omreisende forsvinner. - Uten å ta med seg elefanten. Samtidig kan man selvsagt undres om hele elefanthistorien er et bilde på noe annet. Jeg blir aldri helt enig med meg selv.

Personlig liker jeg veldig godt skildringene fra hans oppvekst, både på godt og vondt. I voksen alder forvirrer historien meg og svekker min opplevelse av boken. Jeg får ikke helt tak i det som er reelt og det som er forskrudd. Vilgot blir dessverre litt for spesiell.

Mens andre skriver bøker med 700 sider, får Niels-Fredrik Dahl plass til det samme på drøye 200 sider. Rekkevidden er den samme. Kort men genuint. Dette er en sår og brutal fortelling. Til tider er den også ganske morsom. Forfatteren bruker ikke så store ord og heller ikke så mange ord. Han gjør det hele ganske enkelt samtidig som det er plass for ettertenksomhet og filosofering.

Den voldsomme følelsen av ensomhet er tung å ta inn over seg. Kanskje derfor er boken verdt å lese.