- Nok en bok fra sommerferien i Andalucia. En murstein av en bok, som jeg trodde holdt i massevis noen hektiske uker fullstappet av utflukter og opplevelser i tropevarme. Lite visste jeg hvor masse boken skulle fenge. 1 - 2- 3 - ferdiglest.
Hundre år, av Herbjørg Wassmo
Her knyttes tråder til både Dina og Tora, Sara Susanne, Elida og Hjørdis. Hundre år er romanen om deres liv, om mennene de ville ha eller de mennene de fikk, og om barna de fødte. Det er også historien om ei lita jente som stikker seg vekk på låven for å gjemme seg for han. Hun har en gul blyant som hun spisser med en tollekniv. Den bruker hun til å skrive, og til å overleve.
Litt av et prosjekt egentlig, å skulle skrive historien til fremtredende kvinner bakover i sitt eget slektstre. Noe vet man, men det meste må man dikte. Å konstruere hendelser, meninger og holdninger som bevisst eller ubevisst tillegger eller visker ut kvinnenes faktiske egenskaper. En slektsbok litt utenom det vanlige. Herborg Wassmos oldemor Sara Susanne og mormor Elida er hovedpersonene i boken, men også hennes mor Hjørdis sin oppvekst blir skildret. Man kan ikke unngå å bli litt glad i disse markante, sterke kvinneskikkelsene, typiske for hennes forfatterskap.
Like typisk er hennes mindre sympatiske mannlige biroller. Her er det nesten tvert om. Om det nesten ikke er til å unngå å bli glad i Sarah Susanne og Elida, er det rett og slett umulig å ikke bli glad i mennene i deres liv. Det er noe helt eget med skildringene av den stammende Johannes, den søkende presten Fritz og den hjertesyke Fredrik.
Det eneste jeg ikke er komfortabel med er forfatterens egne erindringer fra barndommen. De føles uvesentlige i forhold til de andre fortellingene. Dette tjener som en motvekt som egentlig virker bare forvirrende. Hennes egne minner fungerer som broer mellom historiene, og hopper stadig frem og tilbake i tid. En kronologisk historiefortelling hadde vært å foretrekke, for her er det mange navn å holde styr på, og knaggene blir etter hvert så fulle at klesplaggene begynner å ramle av.
Likevel ble dette minuset ikke noe stort problem. Jeg storkoste meg under lesingen, og boken fenget meg mer enn normalt. Bruk av dialekt er et virkemiddel som passet utmerket i denne settingen, med alle skildringene av frodig vill nordnorsk natur.
- Men hva det aller, aller beste var? Gjensynet med Benjamin!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar