Illusjonenes bok, av Paul Auster

Illusjonenes bok, av Paul Auster

Det føles trist i ettertid at jeg ikke skrev noen bokanmeldelse av boken umiddelbart etter at jeg ble ferdig med den. Illusjonenes bok gjorde et solid inntrykk, og ingenting av det jeg nå skriver yter boken rettferdighet. At Paul Auster er en mester med pennen skrivemessig er viktig, men det er ikke hans flytende språk og skriftlige finesser som blir vektlagt i denne anmeldelsen.

Bokens hovedperson er professoren David Zimmer som etter å ha mistet sin kone og barn i en bilulykke, drukner seg i sorgen. Ved en tilfeldighet ser han en stumfilm av Hector Mann, og han tar seg i å smile. Et eller annet ved denne filmen eller denne mannen fikk ham et øyeblikk til å ta en pause fra sorgen og fortvilelsen. Ett eller annet rørte ved ham, slik at han et øyeblikk fikk fred og fant glede ved tilværelsen. Noen få sekunder. Zimmer bestemmer seg for å søke videre etter denne gleden, og forsvinner inn i stumfilmens verden. Han sluker Hector Manns stumfilmer og setter flasken på hylla.

Hector Mann, som for øvrig aldri har eksistert i vår virkelighet, hadde stor suksess på 20-tallet, og med sin karakteristiske gimikk og utseende ble han en berømthet i filmens verden. Filmindustrien utviklet seg stadig, og da filmen gikk over til farger og lyd, forsvant Hector Mann ut i det blå. Siden har ingen sett eller hørt fra ham. Hvordan kunne en mediapersonlighet som ham bare forsvinne? - Var det et velregissert PR stunt? Ble han drept? Ante han hva som ville komme og ønsket å trekke seg tilbake før den store nedturen?

Zimmer søker i hans liv og prøver å finne svar. Det som likevel er viktigere for ham, er selve filmene. Zimmer går svært systematisk til verks, og detaljrikdommen i filmbeskrivelsene er intet annet enn overbevisende. Faktisk så overbevisende at leseren rent glemmer at dette er tekst, ikke film. Beskrivelsene kan gå over flere titalls sider, tross fattig handling. Likevel fengsles man på en måte som kan være vanskelig å forstå.

Vanskelig er det også å forstå at Mann skapte filmene ikke for sin egen karriere, for andres utbytte eller for inntekt. Mann skapte filmene for filmenes skyld. For kunsten. Denne holdningen samt andre hendelser i Zimmers liv gir solid grobunn for filosofering under og etter lesingen.

En dag mottar vår helt et brev fra en kvinne som hevder at Hector Mann er i live. Hva som skjer etter dette skal jeg ikke røpe. Det er heller ikke det viktigste, føler jeg, når man leser Illusjonenes bok. Det viktigste er hvordan boken får det til å kjenne etter, fundere og leve seg inn i David Zimmer og Hector Manns liv og sinn.