Paper Towns: Bok vs film

Jeg går på kino en gang i jubelåret. Kanskje til og med sjeldnere. Skjønt, hadde John Greens romaner blitt filmatisert og vist på kinolerretet i hytt og gevær, ville jeg bodd der.

For jeg er 37 år og forguder John Greens ungdomsromaner. Det er noe med romaner som appellerer mer universelt, dypere, enn de fleste andre. Oppskriften er velkjent: high school og sedvanlig dannelseprosess, men det er et underliggende alvor og en vilje til å tvinge leserne til å tenke litt, gruble, filosofere, bak all humoren og eventyrlige siste-tur-med-gjengen-ferder. John Green vil noe mer.

Ett år etter at jeg leste Greens roman Papirbyer - Paper Towns på originalspråket - kjøpte jeg meg billett for å se den filmatiserte versjonen.

Paper Towns
2015 | Thriller, romantikk | 1 t 49 min | Regissør: Jake Schreier | Hovedroller: Nat Wolff (Quentin) og Cara Delevingne (Margo)

Quentin er kul, det er bare ikke så mange som vet det. Han har ikke helt fått vist seg frem, selv om jentene i korpset syns han er ganske søt, og selv om han har venner. Ben og Radar, kompiser som har funnet sammen fordi de ikke har maktet å bli venner med noen andre. Quentin, Q blant venner, er 17 år, snart ferdig med high school, har over gjennomsnittet sympatiske foreldre, og kikker langt etter Margo.

Margo. Margo Roth Spiegelman. Drømmedama med stor D. Hun som alle vil være sammen med, hun som er sammen med skolens kjekkas. Hun som tør, kan og faktisk gjør det. Margo som kan være borte i ukesvis, og returnere, stadig med hevet hode, til sitt hoff. Margo, som en gang i tiden, var bestevenn med Q.

De snakker ikke lenger sammen. Ikke fordi de er uvenner, men de er ikke venner heller. De bor på hver sin planet og Margo er av en annen verden. Langt fra korps, nerder og leksebøker. En natt banker hun likevel på Quentins soveromsvindu og tar ham med seg på et eventyr han aldri vil glemme.

Neste morgen er hun sporløst forsvunnet. I alle fall nesten. På rullegardina i vinduet vendt mot Quentins hus, er det klistret opp en plakat med ledetråder. Sammen med sine venner legger Q ut på en reise som skal føre ham helt til jenta han forguder.

Gutten skal bli voksen, altså. Og som i mange andre amerikanske filmer legger ungdommene ut på biltur. Sarkasme og tidvis nærmest slapstickhumor er velkomne innslag i en skildring av ungdommers vei til voksenlivet som lett kunne blitt overmoralsk og irriterende i all dens symbolikk.

Det rettes stor applaus for casting av hovedrollene. Nat Wolff er til å spise opp som den lett nerdete og forsiktige Q. Nabogutten. Han det går tretten av på dusinet. Aller best er likevel Cara Delevingne som Margo. Hun har en utstråling, en X-faktor, som er like uimotståelig som bokens Margo. Og her glitrer filmen: Margo innehar en fantastisk, attraktiv utstråling i første del. Vi forelsker oss i henne, hennes eventyrtrang og selvstendighet. Det er aldeles umulig å la være. Og akkurat som i boken ser vi henne for den hun er. Vi møter en Margo som er temmelig hverdagslig, litt grå. Simpelthen en helt vanlig jente. Symbolikken er subtil, men tydelig om man bruker litt tid på å grunne over det hele. - Eller har lest boken på forhånd.

Det er en klar fordel å ha lest boken først. Det vil gi filmen en ekstra dybde, en gåsehudfaktor.

For filmen får dessverre ikke like godt frem prosessen Q går igjennom. Prosessen hvor han blir voksen nok til å godta vennene som de er, til å innse at hans Margo bare er en illusjon. At han har vært forelsket i hans egen versjon av henne, ikke den hun egentlig er. Voksen nok til å innse at man er på godt og vondt, og at man ikke kan endre noen. Godta at noen veier går i forskjellige retninger. At det er en første og siste gang for alt.

Minner man tar med seg resten av livet er skatter i seg selv. Vennskap, forelskelser og hendelser. Tilstrebe å glede seg over det man en gang hadde, ikke sørge over hva man har mistet.

Så vil dessverre filmen også bli nokså fort glemt. Underholdende og fin en stund, ja visst, for så å komme i skyggen av andre filmer. Budskapet om å bli trygg på deg selv og de du har rundt deg mangler unektelig litt av inderligheten fra boken.

Romanen er bedre enn filmen, også i dette tilfellet. Boken kryper inn under huden på deg. Den blir med deg på veien videre.

- Fin film, men enda finere bok.



Min bokomtale kan leses ved å (klikke på denne lenken).