Illustrasjoner kan berike og komplementære
en fortelling. Virke positivt for leseforståelsen og lesegleden. Understreke et
poeng, gi frempek, hint, eventuelt kun opptre som et pust i bakken. Enkelte
ganger er illusjonene så kraftfulle i seg selv at teksten blir uvesentlig.
Et eksempel er barneboken Krigen.
Leseopplevelsen slo meg i bakken. Ikke på grunn av teksten i seg selv, men av
de nokså enkle strekene til Kaia Dahle Nyhus. Boken, som handler om et barns
oppfattelse av foreldrenes samlivsbrudd, men det er tegningene som virkelig
gjør inntrykk.
Enda mer velkjente illustratører
er Stian Hole og Bokbloggpris-aktuelle Lisa Aisato, som glimrer med helt andre
teknikker. Ytterst virkningsfulle, om enn vidt forskjellige. Stian Hole (les min omtale av Annas himmel) fasinerer meg til stadighet med sin collageteknikk hvor han kombinerer
tegninger og fotografier. Lisa Aisato med de vakreste blyantstreker og sarte
farger. Alle tar lesernes følelser på ramme alvor. Understreker tristheten,
håpet, drømmene. Max Estes representerer en annen type strek (les min omtale av Nattesyn). Det er mange gode der ute. Mange som aldri får særlig
oppmerksomhet.
Så også Torstein Nordstrand. En
illustratør jeg aldri tidligere har hørt om, men som etter å ha lest Arne
Svingens lille grøsser Ondskapens kjeller, vil følge med på fremover.
Ondskapens kjeller, av Arne Svingen: Kine og Sivert har sammen med sine foreldre og deres hund flyttet inn i
et nytt hus. Et hus kjøpt til røverpris, sier faren og jubler. Barna aner ugler
i mosen, særlig når det viser seg at kjelleren kan by på mer enn støv og
gjenglemte hermetikkbokser.
Boken er nummer 10 i serien
Svingens mørke verden, en grøsserserie for 9-12-åringer. Hver bok på et halvt
hundre sider, samtlige så vidt meg bekjent illustrert av nevnte Torstein
Nordstrand.
Historien i seg selv er grøssende
god, men slettes ikke enestående. Oppskriften følges til punkt og prikke, men
frysningene på ryggen kommer stadig like automatisk. Hvor moralsk forsvarlig
det er å utgi så korte fortellinger til 200 kroner stykket, hvorav
tekststørrelsen er over gjennomsnittet stort og halvparten av siden er
illustrasjoner, er en egen diskusjon. Jeg hadde heller sett at forlaget hadde
valgt å samle, la oss si, tre og tre historier. Grøsserhistorier er populære
for målgruppen, men gjenlesingsverdien er av naturlige grunner skuffende lik
null.
Ikke at det er til forkleinelse
for forfatter. Han har fått ros også tidligere (les omtale av Revolvergutten). Men
nå skal en helt annen person skinne. Det dette skal handle om er illustratøren.
Og ikke sku hunden på hårene hva
omslaget gjelder. Layouten yter ham ingen rettferdighet. Bla videre. Inne i
boken finner vi virkelig gode illustrasjoner som alene kan skremme nattesøvnen
ut av leseren.
Ytterst mørke og dystre, med
skrekken bokstavelig talt lysende i hvitøyet. Flere er uvanlig virkningsfulle. Hver
og en den reneste fæle nytelse i seg selv. For noen tegninger! Det er som i en
film!
Hva om HAN kunne utgitt en egen
gjennomillustrert skrekkroman utelukkende med tegninger? Det hadde vært
fantastisk! Kjære forlag, gi den mannen sjansen til å skinne i ensom majestet.
Merk dere navnet. Torstein
Nordstrand.
Torstein Nordstrand, altså.
Torstein Nordstrand.
Kilde: Leseeksemplar mottatt fra
forlaget.
No strings attached: Nei, jeg
kjenner ikke mannen. Jeg vet ikke noe om han, jeg vet ikke hvor han bor, knapt
nok hvordan han ser ut utenom hva Google avslører. Jeg har ingen intensjoner om
verken å gifte meg med ham eller bli hans manager. Jeg vil bare hylle den som
hyllest bør. – Og HER er hans nettside.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar