25.4.10

The Road, av Cormac McCarthy

The Road, av Cormac McCarthy





Etter den store katastrofen tvinges far og sønn ut på vandring mot kysten. I en utbrent post-apokalypisk verden hvor ondskapen råder har de bare hverandre.

I utgangspunktet var jeg skeptisk til denne boken. Jeg har til vane å finne svakheter ved populære bøker. Jeg leter bevisst etter feil og mangler. Denne boken var et solid klask på kinnet til meg. Her fins i mine øyne ingen svakheter.

Sjeldent blir jeg så til de grader berørt av en bok som nettopp The Road. Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne. Det er en bok som slår pusten ut av deg. Den er så dyster, så uendelig dyster, og likevel så varm.

Handlingen er snever, dialogene korte. Når mørket er så intenst blir det mangel på ord. Drømmene blir vonde, de gode minnene blir meningsløse. Man fokuserer på hva som er der og da. Hele tiden frykten. Hele tiden på vakt. Hele livet består av jakt etter mat, ly og varme. Hele livet består av å beskytte seg mot andre, å være alene, for det er det eneste trygge. Så trygt man kan ha det i en slik situasjon.

Likevel er de ikke alene. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Selv leste jeg boken på orginalspråket. Det var aldri noe problem, språket var enkelt og likevel lyrisk. Det er vanskelig å skulle oversette uten å miste denne stemningen. Hvordan forfatteren veksler mellom beskrivelser og dialoger er også verdt å merke seg. Dialogene mellom far og sønn er korte. Det er lite man orker eller har behov for å si. Beskrivelsene består til dels av lange setninger. Så lange at man av og til blir anpusten. Så lange at de understreker det desperate. Og alt dette med stort sett de samme ordene. Ordene blir gjentatt og bare understreker det vonde, skremmende, fryktelige.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet.
Jeg har tidvis lest med hamrende hjerte, og desto mer med tårer i øynene. Det er hendelser i boken som er utålelige å lese om. Så får man heller ikke vite så mye, men antydningene er mer enn nok til at man rystes. Og det er kjærlighet, varme, tillit og omsorg.

Det er kanskje det som er det vondeste å takle.

3 kommentarer:

mbfjord sa...

Jeg visste du kom til å like den!!

Og så godt som du skriver om den. (Det skriver forøvrig godt i alle innleggene dine!)

Julie sa...

Denne anmeldelsen var veldig fin, synes du fanget essensen veldig bra! Jeg leste den - og anmeldte den - for litt siden også, og hadde akkurat samme inntrykk som deg. Hjertet hamret, og tårene trillet... Glad jeg var alene da jeg leste den.

Fortellingen er veldig forskjellig fra den typiske dystopien. Dette er historien om kjærlighet, håp og desperasjon. En veldig rørende bok.

ellikken sa...

Jeg kjenner hårene reiser seg bare jeg leser kommentarene deres. Denne boken har virkelig gjort inntrykk.