Sommerlesing

Det er på høy tid å ta seg sammen. I mars fikk jeg et verv som har tatt all min tid og oppmerksomhet, det har vært galimatias, unntakstilstand, jeg vet ikke hva. Alt har surret rundt i hodet mitt, jeg har slåss mot teflonhjerne og gullfiskhukommelse, skrevet ned alt jeg har forsøkt å snappe opp, forsøkt å systematisert, tenkt nye tanker, halvtenkte tanker, ideer, visjoner, vært handlingslammet. 

Bøker og bokblogg har jeg måttet plassere nederst på prioriteringslisten. Vel, nest nederst. Aller nederst finner vi gulvvask. Jeg kunne skrevet vindusvask, men det er ikke en gang i min bevissthet. Jeg tenker kun på det når jeg er hjemme på dagtid, og jeg mener, jeg er aldri hjemme på dagtid. Alt av leseutfordringer ble slettet, fort, bort med det, en mindre unødvendig dårlig samvittighet.

Det verste var kanskje å innse at jeg ikke hadde tid til Bokbloggerprisen likevel. Alle gode intensjoner jeg var så innstilt på, men så kom noe annet, noe større, som skulle ta all min tid.

Men så, noen måneder ut i vervet, noen styremøter senere, et par norgesmesterskap, noen kvalifiseringer og promoteringsevent senere, ble det sommerferie. Et fripust, en pause, litt lesetid. 

Etter fire måneder med problemstillinger jeg ikke ante jeg måtte ta avgjørelser i, saker jeg ikke en gang ante eksisterte, kunne jeg med letthet avgjøre å avbryte boken jeg har slitt med siden mars måned. 

Skjønt, jeg har vondt for å avbryte, så jeg skummet meg igjennom de siste hundre sidene. Bare for å kunne si at jeg har lest. I alle fall en slags lesing. Narret av godord på omslaget og sulteforet på kriminalromaner, gikk de første hundre sidene som en fest. Jeg fattet til og med interesse for fuglene som fløy over mitt eget hode. Så begynte irritasjonen. De gjentakende ordene, stillstanden, pappfigurene, og den største skuffelsen av de alle: Kriminalhelten som likevel ikke var noen kriminalhelt. Jeg fikset det ikke. 

Innimellom leste jeg to nye norske av året. Begge nokså raskt lest, dessverre også nokså raskt glemt. Egentlig har jeg glemt alt av den ene. 

Den ene, en punktroman, hurra hurra, og jeg må google hva det er. «… (modernistisk) roman strukturert i korte, selvstendige tekster, som prosalyriske punktnedslag i en fragmentarisk fortalt historie» forteller Det norske akademis ordbok, og jeg bare ja vel, litt det samme som jeg tenkte da jeg leste boken. For selv om jeg liker det litt magisk-surrealistiske, rare, utradisjonelle, blir det fort bare masse ord og kreativitet uten at jeg helt klarer å leve meg inn i det. Enkelte avsnitt glitrer med sin dybde og ordspill og gir meg mot til å lese ut boken. 

Kanskje skyldes lunkenheten alt som surret rundt i hodet mitt på denne tiden, for boken har fått hyllest fra de som skjønner seg på dette. Jeg føler meg utålmodig, begrenset, nesten litt dum. I irritasjon river jeg ut en roman, en roman i tradisjonell form, en jeg vil forstå. 

For frykt kan jeg forstå. Frykt for at barna ikke skal ha det bra, at de skal føle seg utenfor. Frykt for terror. Frykt for det ukjente, for å ikke passe inn. Gjennom intens nå-fortelling og mange tilbakeblikk fanges jeg som leser. Jeg ønsker å forstå, forstå personene og sammenhengene, finne nerven i det hele, og forstå hvorfor jeg kjenner meg igjen i historien. Likevel ble boken fort glemt. Tretten-på-dusinet, ikke helt, men det festet seg ikke. I alle fall ikke slik jeg trodde det ville mens jeg leste. 

Så kom forløsningen, en bok jeg visste jeg ville lese med letthet, men med bristende hjerte. En bok jeg garantert ville gråte av, en bok perfekt for transportetappen til sommerferiedestinasjonen. 

Og jeg gråt, selv om jeg ikke gråt så mye som jeg forventet. Jeg hadde hørt alt før, og hørt alt før på en mer inderlig, mer emosjonell måte. Jeg gråt ikke så mye over ordene og handlingen, som jeg gråt av bakteppet. Det at jeg visste historien var sann, at dette faktisk hadde skjedd, og jeg gråt over alle de andre skjebnene, ondskapen bak, minnene fra mitt eget besøk noen år tidligere. Boken i seg selv var enkelt fortalt, i overkant enkelt. Jeg savnet beskrivelser fra livet etter befrielsen, alt jeg ikke har lest i titalls andre bøker eller sett på minst like mange filmer. Noe som kunne skilt boken ut fra alle de andre bøkene, gitt den et særpreg. Slik ble det ikke, men jeg leste med tårer i øynene og fikk motivasjon til å ta fatt på nye bøker. 

Slik som Beistet. Lest i løpet av en lang, svett dag på senga, viften på maks bare en meter fra kroppen. 40 varme ute, verandaen ble ulidelig, tanken på å gå ut for å gjøre noe var utenkelig. Og nå koste jeg meg. Det er få som får meg til å humre-le som Per Schreiner. Alle luktene han beskriver, alt han ikke skriver, men som vi som leser fanger opp. Det surrealistiske som funker som gull, alt vi ler av som ikke egentlig er noe å le av. 

Og le kan man i alle fall ikke gjøre av Eva Aagards vonde debutroman. Boken om tenåringen Mira som må takle både tantens selvmord og egen ferd inn i voksenlivet. Alle spørsmålene hun ikke tør spørre eller får svar på, de hun ikke passer sammen med, og de som kommer til henne når det passer for dem. Alt hun tier om, de hun holder skjult, akkurat som kjolene hun tar på seg bare for å ta av seg igjen. Hele tiden denne frykten for at tantens galskap skal ligge latent i henne. Jeg lar meg imponere over debuten, men selv jeg rives med i fortellingen føler jeg likevel et noe uforløst potensiale. Jeg savnet noe mer, og det er kanskje ikke det dummeste komplementet man kan gi en roman. 

Skjønt den aller sterkeste leseopplevelsen denne sommeren var en bok, en trilogi, jeg burde ha lest for lenge siden. En slukebok, koma-bok, en bok man ikke klarer å legge fra seg, en bok man leser fra perm til perm fordi det er umulig å ikke tenke på handlingen, personene, avslutningen som en gang må komme. 

Og så gjør det så vondt. Helga Flatlands debutroman og dens to oppfølgere suger deg inn i hennes univers, inn i bygda, opp på den store steinen, inn i menneskene, deres skjebner, alt som ble sagt og gjort, alt som ble tolket feil og oversett. Du suges inn i Julies liv og tror du tenker ditt om Mats, men så forteller Mats sin historie og alt endrer seg. Du suges inn i Ragnhilds liv, hun som alltid er der for andre, men som glemmer å leve sitt eget liv. Du suges inn i livene, de altfor korte livene, til Tarjei, Kristian og Trygve, Tarjejkristianogtrygve, forstår og lider med de. Men aller mest lider du med Bjørn, han som reiste ut og kom hjem igjen, den eneste, han som var en del av de fire som for alltid, inn i evigheten, bare omtales som tre. Og det gjør så vondt, det som røsker i hjertet ditt er nettopp dette. Det som snur alt på hodet. Slik som Bjørns fortelling, akkurat i det du tror du har lest alt, forstått alt, bare for å innse at du slettes ikke har tenkt på ham. Heller ikke du. 

I det sommerferien tok ubønnhørlig slutt leste jeg ut boken, bøkene, som ga meg atter troen på litteraturens magi. En bok, tre bøker, som for alltid blir værende i hjerte og sinn.

Og du? Hvis du lurer på hvilke bøker jeg har skrevet om: Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland - Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland - Døtre, av Eva Aagaard - Beistet, av Per Schreiner - Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris - Havfruehjerte, av Ingvild Lothe - Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg - Fuglekikkeren, av William Shaw

Kilde: Bli hvis du kan-trilogien og Fuglekikkeren er fått i gave eller lånt, resten er leseeksemplarer.