Under verden, av Ida Hegazi Høyer

Dette er ingen bokomtale som vil gi deg ønske om å lese boka. Eller kanskje den vil det. Jeg vet ikke. Den avslører alt, selv uten å gi mer enn tre linjers handlingsresyme. Det er en salig blanding av radbrekking, hyllest og slakt. Denne omtalen, radbrekkingen, hyllesten og slakten er like selvmotsigende som boken selv.

Under verden, av Ida Hegazi Høyer

Debutroman. Norsk. Utgitt i 2012.

Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel. Unnskyld, da.

Romanens protagonist er en ung kvinne som etter et samlivsbrudd flytter inn i en hytte. Hun ønsker å starte et nytt liv på et nytt sted og skape et nytt hjem. Hun vasker og skrubber og renser, får seg jobb i den lokale klesbutikken, skriver romaner på si og spiser kake hos naboen hver søndag.

Et snaut handlingsresyme, og likevel forteller den alt. Det er ikke stort som skjer i boken, og likevel er det mye å skrive om.

Slik tåka skal henge og lette og henge igjen, og fugler skal fly sørover mens nettene fryser, skal like mange dager bli de første som dager som blir sist. Fort, fort kommer ny tid og fortere henger gammel tid igjen. Det er november, det er dagen jeg bestemmer meg for å bli værende, og helt plutselig: en annen tid.

Og la oss ha det helt klart allerede nå. Jeg likte ikke boken. Ikke i det hele tatt. Den ga meg ikke noe. Handlingen var uinteressant, og den ble ikke løftet av verken språk eller oppbygging. Jeg så ikke helt sjarmen, selv om jeg så at hun prøvde.

Hun lykkes visst også, i det boken i sin tid ble nominert til P2-lytternes pris og fikk gjennomgående god kritikk. Og hun lykkes også i mitt tilfelle, for boken ga meg noe. – Men ikke før jeg hadde lest den ferdig.

Og misforstå meg rett. Jeg liker ikke boken. Jeg irriterer meg over den.

Jeg irriterer meg, fordi det er så mye jeg likevel liker. Noe jeg finner ut av etter hvert som jeg skriver. Og jeg liker det ikke.

Sjarmen med bokblogging er muligheten det gir meg til å studere bøker mer inngående enn jeg ville gjort uten min selvpålagte tvang til å omtale leste bøker. Anmelde, om du så vil. Dette er nok mer det sistnevnte. Helst ikke radbrekke, men i det minste argumentere hvorfor en bok ikke helt holder mål. I det minste argumentere hvorfor boken ikke appellerer til meg.

Men jeg er irritert. Jeg har brukt uforholdsmessig lang tid på en bok på bare 186 sider. Den ga meg ingenting og likevel masse. Mer enn nok.

Jeg fikk ikke noe ut av boken, men jeg får masse ut av å skrive om boken. Hvor irriterende er vel ikke det.

Protagonisten irriterer meg. Vi vet usedvanlig lite om henne. Vi vet kjønnet, men det er også praktisk talt det eneste. Vi fornemmer at hun er relativt ung, men det er kun en antakelse ut i fra neste avsnitt. Problemet med at vi vet så lite om henne, er at forfatteren ikke tillater at vi får innblikk i hennes følelser. Vi serveres beskrivelser av hva hun gjør, og hennes tanker uttrykkes ut i fra ytre beskrivelser av natur og hennes bevegelser i omgivelsene. Dette overlater oss til i overkant mange tolkninger. Nærmest uten mål og mening. Jeg liker ikke henne. Hun gir meg ikke lyst til å forstå meg på henne. Hun gjør meg ikke nysgjerrig. Og dette til tross for at boken fortelles i jeg-person.

Hun innleder attpåtil et temmelig usympatisk seksuelt forhold til en person hun slettes ikke skulle innlemmet seg med. Ideen er uakseptabel i seg selv, og blir ikke mer appetittlig av å ikke få noen videre forklaring på hva eller hvorfor. Vi fortelles ikke en gang hva hun får ut av dette forholdet.

Er det nå man skal dra hjem? Er det n man skal stå stille? Jeg vet ikke. Og så vet jeg heller ikke hva det er jeg ikke vet. For ingenting teller, til sist, ikke for noen ting – verden stopper ikke, stopper aldri, og ingen tjener døden ved å grine. Så jeg tørker opp, jeg skrubber gulvet, går i dusjen, sånn som planlagt. Vasker håret, huden, øynene, hendene. Jeg kler på meg. Rene klær. Et heftig lag med sminke.

Hjemme regner det som aldri før, en innsjø flyter opp på jordet.

Vi lever i nuet. Forfatteren inviterer oss inn i hennes tanker, selv om det blir mest sansing og hennes oppfattelse av hendelsesforløpet. Hun er opptatt av å skape et nytt liv, et nytt hjem, og hun fokuserer ytterst lite på hva som har ført henne til denne lille, illeluktende hytta i skogen. Vi vet hun har fått hytta etter et skilsmisseoppgjør, og i en samtale med hennes kolleger kommer det frem at hun tidligere har jobbet på en terminalpost. Altså, tatt seg av døende pasienter. Etter dette fortelles vi, knapt nok uten ord, om en pause på ti år. Med dette tomrommet fortelles også en historie, mer enn en antydning, om en sorg, et mørke, en uuttalt depresjon. Noe, ett eller annet, som trolig har ført henne inn i et destruktivt forhold, i det minste et ekteskap som ikke har ført til noen lykke. Vi vet ikke hva, og vi vet heller ikke hennes følelser rundt dette, selv om noe kommer frem i lyset gjennom utdrag fra hennes påbegynte roman. Samtidig avsløres denne jobberfaringen som vi ikke helt forstår hva vi skal bruke til. Vi vet noe om henne, vi erverver en kunnskap, som vi vanskelig kan dra nytte av når vi leser boken.

Jeg får det ikke helt til å henge sammen. Denne plutselige avsløringen av en fortid hun ellers ikke sier noe om.

Den aller sterkeste indikasjonen på depresjon og angst får vi av hennes fornemmelse av et stort og uhyre skummelt dyr i skogen. Et dyr som ikke beskrives som noe annet enn stort, farlig og som et, ja, dyr. Dette truende i bakgrunnen, som aldri helt vil gi henne fred. Slik som kanskje gjedda i vannet, ga oss et forsiktig frampek på det som kommer senere. En gjedde som biter av en finger mens hun i et øyeblikks fredfylt ro tar et bad.

Det som kunne vært finurlig og originalt blir for mye av det gode. Jeg leser og leser mens jeg spoler tilbake i det evinnelige og kommer ingen vei. Det er bråk som er så stille som mus, og stormer som knapt nok får et ospeløv til å skjelve. Hele tiden.

Det underliggende dystre, selve årsaken til at hun tvinger seg selv til å bygge seg et hjem, et nytt liv, er i utgangspunktet interessant. Men spiren forsvinner i all hennes språklige lekenhet og utbredte bruk av komikk.

Komikk, humor eller ironi om du vil. Det er mye av det, overalt og med overlegg. Forfatteren leker boken igjennom med ord og setninger. Språket er rikt og frodig. Lekent. Jeg finner ikke noe bedre ord for det. Lekenheten gir i all hovedsak utspring i overdrivelser og selvmotsigelser.  Nettopp dette er også bokens store pluss, selv om det til min frustrasjon går ut over det alvorlige i bunn.

Samtidig blir dette til tider, og i mitt tilfelle temmelig uavbrutt, slitsomt. Det er ingen tvil om at forfatteren har ordene i sin makt, men her vil hun aldeles for mye. Leseren står på stedet hvil, teksten fører oss ingen steder. Det skitne blir så usedvanlig skittent, men samtidig, når forfatteren ombestemmer seg i samme setning, skinnende rent.

Det kunne vært fortreffelig, genialt, men det blir for mye.

Akkurat som den evigvarende ironiseringen av bygdas store forfattersønn, Per Petterson. Nærmest som en rød tråd gjennom hele boken, uten at jeg ser den store sammenhengen utenom at hun også er forfatter. - Dog mer famlende og uerfaren enn ham. Jeg kunne humret litt over det, isolert sett, beskrivelsene er treffende og gjenkjennbare, men jeg klarer ikke helt å se selve poenget.

Jeg har kanskje kjørt meg litt fast i min egen frustrasjon.

Men la oss nå anta at denne kvinnen forsøker å komme seg videre i livet. At hun forsøker å legge bak seg traumer, kvele angst og dykke ut av depresjonens mørke. Forfatteren skriver mye om å skape seg et hjem, så er det kanskje også et poeng at hun konsekvent bruker begrepet hytte, fremfor et lite hus i skogen. Hytte, som i et midlertidig hjem.  Bildebruken i dette tilfellet er utallige.

Slik som stanken i hytta. Til tross for at hun vasker seg halvt i hel forsvinner ikke den vonde lukten fra tak og vegger. – Akkurat som fortiden følgelig heller aldri helt slipper taket. Lukten kan ikke vaskes bort, og alle minnene kan ikke glemmes. Det blir nesten litt for enkelt.

Akkurat som når stormen etterlater seg et enormt kaos av søppel. Alt kommer opp til overflaten. Og akkurat som hun går til hyppige innkjøp av musefeller for å få bukt med sitt illeluktende problem. Ikke før hun går til fysisk angrep, river opp bordkledningen, og oppdager alle rottene, kan hun for alvor ta grep. Vi overlater ikke så mye til fantasien, gjør vi vel. 

Derimot gjør hun noe uvanlig ut av de i utgangspunktet overtydelige bildene av kunder som hele tiden roter i hennes pent brettede klesstabler i butikken. Her blander forfatteren inn et annet og ellers overbrukt virkemiddel. Humoren. Hun lar disse slitsomme kundene ha en mer ondsinnet agenda. Jeg sier ikke at det er et genialt trekk, igjen er det med på å ødelegge det alvorlige, men når hun først har begynt, var i alle fall dette et morsomt trekk. Det er noe galgenhumoristisk over det hele.

Noe annet jeg likte er hennes forhold til sine nærmeste – og kanskje eneste – naboer. Timmi og Tulla, pussige navn, noe liksomaktig og distansert i seg selv, har et utall barn og driver gård og grunn med den største seriøsitet. Hver søndag inviteres protagonisten hjem til dem. Hver søndag sitter barna rundt bordet, alle som en som tente lys, pent på rekke og rad, med store øyne og høflige smil. Det er noe påtatt over det hele, noe stabilt og korrekt, og samtidig så konstruert og forstyrret. Som selve inkarnasjonen av bokens gjennomgående gjentakelser og selvmotsigelser, serveres Tulla noe godt til kaffen hver søndag. Aldri det samme, men alltid noe godt. 

Søndag er det andre boller. Vi skal på det vanlige søndagsbesøket hos naboen. Timmi og Tulla har insistert. Vi sitter i stua med kaffen og er fyllesjuke eller mette eller trøtte eller redde, og jeg vet ikke hva som er verst; at de nye vennene skal treffe de gamle eller at de gamle skal treffe de nye, men uansett hører de ikke sammen.

Jeg har sagt og synset og kritisert i overkant mye, og siden selvmotsigelser er et stort poeng ved denne boken, er det på sin plass med følgende ord:

Jeg liker ikke boken, men jeg liker boken.

Hadde jeg ikke likt den, sånn på ordentlig, ville jeg ikke skrevet så mye om den. Kritisert den halvt i hjel, forsøkt å grunngi det overfor meg selv. Forsøkt å diskutere meg frem til hvorfor jeg likevel skal like den.

Det er frustrerende og irriterende, men likevel spennende og interessant. Under verden pirrer min nysgjerrighet. Så til de grader, faktisk, selv om jeg underveis i lesingen ønsket å slenge boken i veggen mer enn en gang. Forfatteren demonstrerer unektelig en egenart som få innehar. Men det er kanskje nettopp det, at hun demonstrerer. Det er for tydelig. Hun viser for mye og vil enda mer.

Jeg vet ikke. Når boken er lest og innlegget er skrevet sitter jeg igjen med en tanke om at det kanskje var noe med denne læresetningen vi måtte pugge i ung alder. Jeg som egentlig hadde bestemt meg har nesten ombestemt meg. Du vet. Kanskje er det nettopp slik:

Minus pluss minus blir pluss.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Nå gjenstår hennes andre bok, Ut.

Andre bloggere: Jeg fant stor inspirasjon (med hendene foran øynene) og glede i å lese (Bokverkets) omtale av boken. Når jeg så googler meg frem til (Around Books) sin omtale, kan jeg ikke annet enn å smile av behovet for å sortere alle inntrykkene. Jeg er definitivt ikke alene.