Mirakel, av Renate Nedregård

Gud, så misunnelig jeg var på alle de som med rette kunne føre opp Ten Sing på sine interesser i brevvennannonsene. For en landsens pike i ukristelige Midt-Norge kom jeg ikke lenger enn til å svare på slike annonser. Da Cappelen Damm utlyste denne boken som en del av sin Bokbloggturne var jeg rask med å rekke opp hånda og si Meg! Meg! Meg! Væææær så snill!

- Også fikk jeg boken, da, for å anmelde den. Ten Sing-aspekteret var ikke det eneste som appellerte til meg. Jeg er ihuga Idol og X-faktor fan tross alle mine år, og ettersom jeg har det mellomnavnet som jeg har, var jeg dømt til å kalles Mirakel i oppveksten. Jeg tror rett og slett forfatteren skrev boken med meg i tankene.

Før meg har Skolebibliotekaren og Ungdomsboken sagt sin mening, og i morgen blir det spennende å se om Anette deler min oppfatning av boken. – Og min oppfatning, jo den er som følger:

Mirakel, av Renate Nedregård

Rakel er 21 år og popstjerne. Som vokalist i det lokale Ten Sing-koret ble hun nærmest dyttet inn i Idol-sirkuset og herfra var veien kort til berømmelse og suksess. Etter noen episoder med utagerende festing og uheldig pr forsøker managementet å redde hennes omdømme ved å la henne opptre sammen med sitt gamle kor. Rakel tvinges til å ta et oppgjør med både fortid og nåtid, konfronteres med mennesker hun har sviktet og som har sviktet henne. Dette blir også for henne en konfrontasjon med gudstroen.

Dette er journalist, nå også forfatter, Renate Nedregård sin første roman. I et intervju med Bokelskerinnen begrunner hun hvorfor hun har skrevet akkurat denne boken:

Alle ungpikers drøm: leve av sin store lidenskap, bli berømt og beundret. Slik er det nå, og slik var det også for et halvt menneskeliv siden da jeg var ung. Idol og realityprogrammer er en ting, rosablogger en annen. Å ønske berømmelse og beundring er intet nytt fenomen. Slik var det før min tid også. Vi hadde bare et lengre stykke å gå, men drømmen var der.

Like fullt er dette noe å kjenne seg igjen i. Gjenkjennelsesfaktoren er viktig og de fleste beskrivelsene i boken er troverdige og realistiske. Særlig oppfatter jeg at Ten Sing-miljøet er tatt på kornet. Samhold og kameratskap, fellesskap, gladkristent budskap og karismatiske ledere. En lett halleluja-stemning uten at det føles som et press.

Rakels liv som popstjerne, derimot, blir en ren og skjer ukebladnovelle for meg. Til forfatterens forsvar skal det sies at lite av boken konsentrerer seg om dette, men når det først står noe blir enkelte ting fremhevet spesielt. Nesten som et krampetak for at leseren skal forstå. Her er det tilfeldige one-night-stands, hvite striper på bordet og personlige trenere. Det blir for mye av det lille, men for lite av det mye. Tålmodigheten min strekker seg ytterligere når denne hjemvendte popstjernen bekymrer seg for korvenninner hun mistet kontakt med som 16-åring. Har du virkelig ikke kommet lenger, Miracle? – Og hvor i alle dager er foreldre og søsken midt oppe i det hele? En perifer Ten Sing-venninne er altså langt mer viktig enn mor, far og bror?

Nivået mellom disse ytterpunktene anonym Ten Sing-jente og popstjerne er dog langt mer spisbart. Jeg oppfatter Idoldeltakelsen som troverdig. Spisbart og langt mer underholdende. Realityshowfreeken i meg koste seg.

Koste meg gjorde jeg også når jeg leste om hennes kvaler hva ungdomskjæresten angår: En kjæreste hun hadde som 16-åring, men som hun aldri helt har glemt. Den karismatiske og glade korlederen Johannes hun lenge så på som uoppnåelig. Hvem kjenner seg vel ikke igjen i det? – Og hvilken tenåringsjente liker vel ikke å lese om slikt?

For tross det glamorøse liv er hun jo en nokså vanlig jente. Hun ville aldri bli stjerne, hun ville bare synge, ble dyttet ut i det og ville ikke slutte. Hun ville teste ut, henge seg på, men hennes hjerte var aldri helt med. På veien mot popstjernetilværelsen måtte hun ofre kjæreste og venner, skolegagn og familieliv.

Til og med Gud måtte hun oppgi. –Eller, hadde hun noen gang noe forhold til Gud? For første gang må hun nå ta et oppgjør med sin egen gudstro. Grunnlaget var en barnetro, og Ten Sing-miljøet holdt den fortsatt levende. – Men hva nå?

Denne problematikken gir bokens tittel en ekstra dimensjon. Mirakel er noe langt mer enn et ordspill på hennes fødenavn Rakel og hennes popstjernenavn Miracle. Tittelen Mirakel har også en kristen betydning, i tillegg til å markere forvandlingen fra the girl next door til artisten som alle vet hvem er og beundret. – Et lite mirakel er det jo. Tittelen er rett og slett brillefin!

Brillefint er også det skriftlige. Jeg kan ikke klage når forfatteren skriver såpass godt som hun gjør. Det virkelig flyter, og jeg er tilbøyelig til å tilgi alle svakheter handlingsmessig. Jeg lot meg glede av kapittelinndelingen. Annen hvert kapittel fra nåtid og datid. For å skille disse, er Ten Sing-perioden markert med at hvert kapittel begynner med en sangstrofe eller bibelvers. Nåtiden er markert med Miracles blogginnlegg med skrivefeil, sms-språk og smileys. Dette er kanskje det jeg likte aller best.

Kanskje, fordi jeg likte utrolig godt den enorme sanggleden boken formidler. Leseren blir revet med, det er bare ikke å komme bort fra. Nettopp denne sanggleden får selv surmagede undertegnede til å la seg delvis begeistre.

Her blir heller ikke leserne åpenbart pådyttet noen moralpreken. Befriende! Den underliggende moralen, selv om den altså er rimelig skjult, er viktigheten av å stå for den man er og hva man mener. - Fortiden vil alltid hente deg inn igjen. Hovedpersonen er dessuten sympatisk og lett å like, tross alle hennes feil. Det gikk bare litt fort i svingene for henne. Enhver kan vel kjenne seg igjen i det.

Noen stor lærdom er ikke å hente, men den gir leseren det den ønsker å lese om. Enkel litteratur som ikke setter leseren på prøve. Det gir rom for refleksjoner i alle fall for den lavere del av målgruppen, samtidig som enkelte episoder gjør meg lite villig til å anbefale den for nettopp de yngste. Scener med sex og kokainsniffing virker som er lagt til boken for å appellere til de eldre. Med fare for å fremstå som prippen: Så unødvendig!

Bok vil neppe bli stående som en klassiker. Den er altfor enkel for det, men godkjentstempel skal den alltids få. Noen pluss og noen minus. Mye bra og en del mindre bra. Sånn er det når en trettiåring skal vurdere en ungpikeroman, og selvfølgelig er det nærtroende at en jente i målgruppen er mer begeistret enn undertegnede. Objektive bokanmeldelser ligger ikke i min natur, så jeg nøyer meg med å være litt ambivalent for ikke å være for streng:

Både handlingen og språk tilsier i mine øyne at denne boken ville gått glatt inn i Tuppen og Lillemorklubben, dog som en av de bedre. Man kan heldigvis få verre skussmål enn som så.