Nattefokk, av Johan Theorin

Dette er Johan Theorins andre bok i serien, men den tredje jeg leser. Jeg hadde strengt tatt gitt ham opp, jmf mine lunkne anmeldelser av Skumringstimen og Blodleie. Men hvem kan vel motstå takk-for-skyss-gave og følgende utsagn:

”Jeg ville bare advare deg litt. Det er den skumleste boka jeg noensinne har lest. Jeg satt på bussen, og leste den og hjertet mitt stoppet. Så er du advart: Skummel. Veldig skummel.”

- Ikke jeg! Les videre for å se om jeg deler hans begeistring.

Nattefokk, av Johan Theorin

Det er høst på Øland. Katrine Westin og barna Livia og Gabriel venter på at Joakim skal komme med siste flyttelast fra Stockholm. Etter hans narkomane søsters dødsfall ønsker de å starte på nytt, og har derfor overtatt Åludden, en gammel fyrvokterbolig nord på øya. Kort tid etter at Joakim flytter til øya skjer en grusom ulykke som setter livet hans på vent. Han strever med å håndtere sorgen og sin nye hverdag. Dette er ikke en bok kun om sorg. Vi blir også kjent med Tilda Davidsson, øyas nærpoliti. Også hun er ny på øya, men har likevel en tilknytning til stedet. Hennes avdøde farfar var fra Øland, og for å lære ham å kjenne kontakter hun hans bror Gerlof. Sistnevnte er for øvrig en kjær bekjent fra første bok i serien. Tilda besøker ham på sykehjemmet, og kveld etter kveld tar hun opptak mens han forteller om slekten og livet på Øland.

I nattetimene herjer en innbruddsbande rundt i de vinterforlatte feriehusene. Åludden gård sliter med en annen type nattlige besøkende. Den gamle gården har en lang og dramatisk historie, og familien Westin oppdager snart at de ikke er de eneste innenfor husets fire vegger.

På sedvanlig krim-vis flettes alle disse historiene sammen til en finurlig røre. Pent pakket inn av frodige naturskildringer og herlig grøss. Sorg og krim, hånd i hånd, tilsatt spøkelseshistorier og en solid dose hyllest til naturen. En kompleks sjangerblanding som krydres av gamle sagn, utdrag fra bøker, datid og nåtid.

Hjertet mitt stoppet ikke. Heldigvis og selvfølgelig, siden jeg skriver disse ord. Om hjertet mitt dunket hardt og hyppig derimot, kan jeg ikke nekte for. Dette var spennende! Veldig spennende! Den lett uhyggelige stemningen var vidunderlig, og den bygget seg sakte men sikkert opp. På slutten eksploderte det, og det var sjanseløst å legge fra seg boken. Det er ikke hver dag jeg leser 300 sider på en dag. Nattefokk fikk meg til å gjøre det.

I Skumringstimen hang jeg meg veldig opp i kombinasjonen sorg og krim. I Nattefokk handlet det mye om det samme, men boken var helt annerledes bygget opp. Nå fungerte kombinasjonen plutselig helt perfekt. Kriminaldelen av boken var diffus og skjult, uten at jeg kan utdype det mer for ikke å røpe for mye. Tare tro meg, det funket! Det funket såpass at jeg en gang for alle har begravd alle romantiske tanker om fyrtårn-ferier.

Endelig satt det! Jeg har gjenvunnet min tro på Johan Theorin. Måtte siste bok i serien være av samme kaliber.