16.5.11

En sannsynlig historie, av Karin Alvtegen

Etter å latt meg begeistre over Svik og Savn av Karin Alvtegen, kastet jeg meg nylig hemningsløst over hennes nyeste roman.



En sannsynlig historie, av Karin Alvtegen

“Helena får oppfylt en gammel drøm når hun og mannen kjøper en liten gård i Norrland for å drive et hotell. Men ekteskapet knaker i sammenføyningene, og snart er skilsmissen et faktum. Tilbake står Helena med hotellet, en ødelagt tilværelse og en ulykkelig tenåringsdatter. Finansmannen Anders' karriere har vært fremgangsrik. Men i takt med at pengene har strømmet inn, har tilværelsen blitt stadig mer meningsløs. På en landevei i Norrland utfordrer han skjebnen, lukker øynene, gir gass og tenker at nå får det gå som det går. Han våkner på sykehuset. Etter oppholdet der tar han inn på et lite hotell i en norrlandsk småby.“


Life and how to live it
Stort sett veksler fortellerstemmen mellom Helena og Anders. Begge med bagasje fra en vanskelig barndom. Noen minner er bearbeidede, andre er umulige å rømme ifra.

Helena er bedratt og sviktet. Mannen har flyttet ut og funnet lykken hos en annen. Samtidig som Helena gjør mer eller mindre vellykkede forsøk på å drive hotellet alene og forsone seg med et ødelagt ekteskap, skal hun attpåtil forsøke å fungere som mamma for datteren hvis tenåringshormoner er i full oppblomstring.

Anders har mer penger enn han kan bruke, men han finner likevel ingen lykke. Etter et selvmordsforsøk fører tilfeldigheter ham til Helenas lille hotell.

Våre erfaringer former oss som mennesker, på godt og på vondt. Det er dette som gjør oss så forskjellige og det er derfor vi håndterer utfordringer så ulikt. Noen ganger blir utfordringene så store at vi ikke finner noen løsning på dem. Av og til trenger vi hjelp fra andre til å se mulighetene.

Helena og Anders er ikke alene. I boken finner vi også Anna-Karin som sitter ensom og bitter i sin lille stue mens hun leter etter feil hos andre for å slippe å se sine egne feil. Vi møter også Helenas datter som lister seg på tå i sin ulykkelige ensomhet. Hun ønsker å flytte, men tør ikke i frykt for hva det vil gjøre med moren.
Alle er de ensomme. Alle har de mistet noen eller noe som har fått dem til å miste grepet om tilværelsen. Alle har de satt seg fast i en hengemyr av negative tanker og handlinger.

Lenger oppe i skogen bor bygdas original og einstøing. I en falleferdig rønne, uten sosial omgang og uten åpenlys rikdom, virker det likevel som han trives og har det godt. Hvor har han vel funnet lykken?

På sidelinjen finner vi Martin. Mannen som sviktet. - Men hvem sviktet egentlig hvem? Hvorfor og hvordan? Og hvem bestemmer hva som er et svik?
Det fins bestandig to sider av samme sak, og for å understreke dette benyttes altså dette velkjente virkemiddelet: Fortellingen drives frem fra de ulike hovedpersonenes versjon av hendelser, følelser og tanker.

Hvorfor dette er en bok du ikke trenger å lese
Handlingen falt ikke helt i smak denne gangen. Det gikk tregt, fryktelig tregt. Jeg kunne avbrutt boken flere ganger, men ren stahet gjorde at jeg ikke la den fra meg. En viss spenning oppstod mot slutten av boken og reddet helhetsinntrykket. Svakheten er at dette var for lite, for sent, og var over for fort. I begynnelsen vekslet jeg mellom å gjespe og bla om sidene mer og mer motløs. For å være helt ærlig må jeg si det grenset til kjedsommelig og trivielt.

Utenom det: Ikke alt i den sannsynlige historien er like sannsynlig (…). Det får da være grenser for hva en fremmedkar makter å innynde seg hos hotelledelsen på en ukes tid.

“Ingen kan løpe fort nok, når jegeren bor i den som jages.”

Noen logiske brister (i mitt lille hode) svekket troverdigheten som jeg i Svik og Savn verdsatte så høyt. - Og så har vi dette helt elementære da: Sviktet og nedbrutt kvinne møter ny mann og da går alt så meget bedre… Slik sett er forrige omtalte bok Eg elska ho i mine øyne tusenvis av mil lengre fremme i bokhierarkiet med sin agenda om å forsone seg med det som har skjedd, endre innstilling og finne sin egen lykke. Finne livslyst på tross av, og ikke på grunn av andre. Finne lyset i seg selv, rett og slett.

Hvorfor du likevel skal lese denne boken

Det er noe litt hverdagslig, trivielt og uengasjerende ved hennes fortellinger, men historiene får likevel ben å gå på. Løpe på, faktisk. Det underliggende tema går handlingen en høy gang. Språket flyter og hun beskriver alltid de ulike personlighetene oppsiktsvekkende godt.

Den heller uengasjerende handlingen i denne boken fremhever hennes gode penn hva skildringer av mennesker og menneskesinnet angår. Det hersker ingen tvil om at hun er en god menneskekjenner. Hun innehar en dyp menneskelig innsikt. Boken scorer høyt hva beskrivelser av menneskets indre og sosiale samspill med andre angår, og ikke minst hvordan fornektelse og hvordan negative følelser påvirker oss og begraver oss enda lenger ned i elendigheten.

I tillegg fører hun altså en god og flytende penn, og leseren formelig glir av gårde. Her er ingen vidløftige ord og uttrykk. Det holdes rimelig enkelt, nesten litt banalt. Hun evner også å si litt men ikke alt. Hun vet hvordan man best skal beholde en liten nerve av tvil og fortolkningsmuligheter hos leseren.

When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile
Vi legger grunnlaget for resten av vårt liv helt fra vi blir født. Alt vi opplever former oss som mennesker. Bevisst eller ubevisst vil våre erfaringer påvirke hvordan vi ser på andre mennesker og hvordan vi takler hendelser, både positive og negative. Hvordan vi opplever noe som skjer, er avhengig av tidligere erfaringer og menneskene vi har rundt oss.

Et uoverkommelig problem for noen kan være en bagatell for andre. Denne boken er bare middels bra i mine øyne, men kan være fantastisk i andres øyne. Det er det som gjør litteraturen – og livet – så fascinerende spennende…

4 kommentarer:

Randi Landmark sa...

Interessant omtale! Jeg blogget også om denne boka i går. Det ser ut som vi landet på å være sånn passe fornøyd med den, begge to :)

Lena sa...

Janei, nå vet jeg ikke helt hva jeg landet på. lese? Ikke lese? Fin omtale i alle fall;)

Vibeke sa...

Fin omtale - og om jeg skal lese den eller ikke?
Tja, det er den eneste boka av Alvteigen jeg hat lagt til sides for å vurdere om jeg skal låne den. Og her må jeg nok innrømme at det er den fasinerende vakre forsiden som jeg gjør at jeg vurderer den...!

ellikken sa...

Hehe... Nja næsj, dere går vel ikke glipp av tidenes beste roman om dere velger å ikke lese boken, men smaken er som kjent som baken ;-)

Vibeke: Hilse til din kollega Anita fra meg!