3.1.11

Underjordiske timer, av Delphine de Vigan

Årets første bok ble en liten, men likevel stor bok om ensomhet. Om å miste seg selv. Sart, intenst og en bok som gjorde inntrykk. En bok man får litt vondt av, men som man likevel er veldig glad for at man har lest. Les den du også...


Underjordiske timer, av Delphine de Vigan

Det er 20.mai. Mathilde har gjennomgått systematisk utfrysing fra sin arbeidsplass i ni måneder, og er nær ved å bryte fullstendig sammen. Hun er enke og har ansvar for tre barn. Hun smiler ikke lenger. Barna lister seg på tå for å unngå det faretruende sammenbruddet. Hun vet det selv, hun skjønner hva som kommer. I uker og måneder har hun utsatt å kontakte lege. I dag skal hun ringe. Kanskje?

Thibault bryter med sin store kjærlighet, Lila. Han elsker henne, men hun vil ikke la seg elske. Hun gir ingenting tilbake. For å redde seg selv, må Thibault gi avkall på henne. Som SOS-lege kjører han denne dagen på kryss og tvers gjennom bysonene. Pasienter som er trette av livet. Utslitte. Alvorlig syke. Kontaktsøkende. Er det noen som ser ham, ser hva han trenger?

Legen kjører rundt i sin bil, sitter fast i trafikken, kjøre rundt i jakt etter ledig parkeringsplass. Dobbeltparkere. Kapitulere.

Mathilde reiser denne dagen som vanlig via Paris undergrunnsmiljø. Endeløse togbytter, rutinemessige vandringer i undergrunnssystemet. Gå av en stasjon, gå videre, bli forbigått, haste forbi, vente på et tog som aldri kommer. Teknisk svikt. Menneskelig svikt. Holde pusten mens hun beveger seg for nær kanten. Holde seg på perrongen, men likevel glimtvis ønske å falle. Vandre i timesvis sammen med et utall mennesker man ikke ser på, ikke kjenner, som eksisterer. Mennesker uten ansikt. Ensomme mennesker. Ensomme sjeler. Undergrunnen er et univers av disse sjelene. Underjordiske timer hvor ensomme sjeler vandrer sammen, mot hverandre og fra hverandre.

Dette er virkelig en liten perle. Intens og trist-vakker, om to sjeler i et stort univers som kanskje er ment for hverandre, kanskje ikke. Som kanskje møtes, og kanskje ikke møtes. Anbefales!



Kilde: Leseeksemplar.

2 kommentarer:

mbfjord sa...

Jeg har ikke om boka før, men fikk lyst til å lese den nå, for dette var en fantastisk godt skrevet omtale. Du virker veldig inspirert.

ellikken sa...

Meget inspirert! Ordene flommet over, og jeg brukte sånn cirka 1 minutt på omtalen... Alltid litt skummelt når man lar seg fange av en bok på denne måten, for man blir unektelig litt skuffet når (om) andre ikke er like begeistret.