6.9.11

Lærer'n, av Frank McCourt

At jeg elsker posesalg på loppemarkeder er en dårlig skjult hemmelighet. Stort mer åpenbart kan det vel neppe bli. Posesalg på bøker, altså. Bare tanken får fingrene til å gå løpsk, øynene til å poppe ut og hjertet til å hamre hurtigere enn en duracellkanin på speed. Vellykket vits? Kanskje ikke. Poenget er uansett som følger: Jeg kjøpte Lærer’n på posesalg. Forfatteren er et velkjent navn, men selv hadde jeg ikke lest noe av han. Boken var mer som posefyll å regne, et desperat forsøk på å stappe posen inntil det revnbare. En dag stod jeg himmelfallen ved bokhyllene og gispet: ”Hva skal jeg lese? Det er så mange bøker jeg ønsker å lese! Hvilken skal jeg velge? Akk! Denne? Nei. Denne? Nei. Hjelp!” Guttungen hjalp meg. Prøvde å hjelpe meg. ”Nei, den har jeg lest. Nei, den har jeg også lest. Den også. Nei.” Etter flerfoldige forsøk pekte han på en slitte semi-lille lefsa med den noe lite fristende tittelen Lærer’n. – Og da måtte jeg jo lese Lærer’n.



Lærer’n, av Frank McCourt
Fra bokens bakside: Forfatteren forteller om sine 30 år som lærer i New York City, om prøvelsene, triumfene og opplevelsene i møte med mer enn ti tusen elever opp gjennom årene. McCourt strever med å finne seg til rette på de rastløse, bråkete og uforutsigelige New York skolene. Han lærer å bli lærer, og hans undervisningsmetoder utvikler seg til å bli alt annet enn konvensjonelle. På Stuyvesant High School blir han en legende lenge før han blir et kjent navn. Det er hans forhold til elevene og hans forsøk på å få ungdommer til å lære og til å finne seg en plass i livet som til slutt gjør ham til forfatter.

Boken er delvis roman, delvis selvbiografi. Delvis fakta, delvis fiksjon. Frank McCourt skildrer sitt liv som lærer, samtidig som vi sporadisk får et lite innblikk i hans bakgrunn og liv utenom lærervirket. Fokuset i boken ligger hele tiden i klasserommet.

Det var aldri hans store drøm å bli lærer. Når han først utdannet seg som lærer var det mest ved tilfeldigheter, og ambisjoner om å rykke oppover i hierarkiet er ikke-eksisterende. Han er ingen umiddelbar suksess som lærer. Han går lei, mangler inspirasjon, mister lysten. Skifter skole. Oppfører seg og oppfattes som et utskudd på lærerrommet. Elevene har sansen for han. Ikke fordi han hamrer inn pensum i hodene deres, men fordi elevene makter å snakke ham rundt. Hver eneste gang, mens timens minutter spiser seg inn mot friminutt. Plutselig sitter han og forteller om sin barndom i Irland. Om sine tidligere arbeidserfaringer. Om alt. - Alt annet enn det han burde ha undervist i. Eller?

Noen dager har jeg mest lyst til å gå min vei, smelle døra igjen etter meg, si til rektor at han kan få denne jobben billig av meg, strene ned bakken til ferja, kjøre til Manhattan, reke gatelangs, ta meg en øl og en hamburger på White Horse, sitte på Washington Square, titte på de lekre studinene fra New York University som kom forbi, glemme McKee Vocational and Technical High School for godt. Staheten deres. En enkel setning: Subjekt, predikat og, kanskje, hvis vi kommer så langt en dag, objekt, direkte og indirekte. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med dem. Prøve med gamle trusler. Følg med i timen, ellers stryker dere. Hvis dere stryker, får dere ikke eksamenspapirer, og får dere ikke eksamenspapirer og bla-bla-bla. Alle vennene deres vil være der ute i den store verden og henge opp avgangsvitnebyrdene på veggen på kontoret, vellykkede, respektert av alle og enhver. Kan dere ikke bare se på denne setningen og for en gangs skyld i deres ynkelige tenåringstilværelse gjøre et forsøk på å lære. (s. 89)

Lærer’n filosoferer mye rundt undervisningen, undervisningsmetodene og pensum. Han jobber seg frem til en erkjennelse og forståelse av at lærerens viktigste oppgave ikke er å fortelle hva, hvordan og hvor, men å få elevene til å tenke selv, søke innsikt og kunnskap.

Litt etter litt lærer han selv å bli lærer. Han gjør sine svakheter til noe positivt, bruker svakhetene som en ressurs. Det er inspirerende som leser å følge ham på veien mot til nye innfallsvinkler, nye måter å undervise på. Ikke alt er vellykket, langt i fra, men små seire i skolehverdagen gir han styrke til å fortsette. Han vet at han gjør noe riktig, at han har noe der å gjøre, selv om han føler seg fremmed i skolesystemet.

David, jeg vil at du og klassen skal notere dere klokkeslettet og datoen og det faktum at dere leste opp den første oppskriften i deres liv for klassekameratene, her i rom 205 på Stuyvesant High School. Gud aleine veit hvor dette vil føre dere. Jeg vil at dere skal huske at dette antagelig er første gang i historien at en klasse i kreativ skriving eller engelsk satte seg ned med en kokebok og leste oppskrifter. David, legg merke til at jubelen ikke akkurat står i taket. Du leser oppskriften som om du leste en side fra New Yorks telefonkatalog. Men fortvil ikke. DU var inne på nytt og ukjent område, og når vi ber deg lese opp på nytt, vil du sikkert gjøre det med fynd og klem. Noen andre? (s. 226)

Boken har fått mye kritikk for å være selvforherligende og selvskrytende. Spesielt bemerket jeg meg Dagbladets anmeldelse som var særdeles kvass i sin omtale. Jeg deler overhodet ikke hans oppfattelse. Tvert i mot oppfattet jeg forfatteren som overraskende lite selvgod. Han uttrykker både upassende oppførsel, svakheter og udugelighet. I mine øyne fremstår han som ydmyk når han når han så smått forteller om eksisterende og gamle elever tilbakemeldinger om hans lærerrolle. Eller ydmyk? Jeg forsøker å finne et bedre ord for det: han er ikke takknemmelig for tilbakemeldingene. Han føler heller at det ikke er ham de snakker om. Aha-opplevelsene i klasseværelset gjelder både for elevene og for lærerne, elevene lærer og læreren lærer selv å være lærer. – Det er ingen magi, det er en prosess.

Prosessen er delvis sår. Frank er selv smertelig klar over sine svakheter. Sårest er likevel episodene der han forteller om de som gjorde størst inntrykk på ham som lærer. Noen episoder kommer av seg selv. Andre episoder er det han selv som provoserer frem.

Lærer’n konsentrerer seg nesten utelukkende om lærergjerningen og prosessen han går igjennom. Dette krydres av alle enkeltelevene han møter på sin vei. Noen frekke, noen uinteresserte, noen flinke, noen populære, noen man intuitivt vet vil få et liv på skråplanet, noen man ser vil få en lys fremtid. Alle har en historie, en bakgrunn, en skjebne. Lærer’n gir oss et innblikk i de mange elevenes liv, men leseren får aldri vite mer enn hva læreren får vite. Det trenger ikke være mye informasjon, men likevel nok til å være høyst personlig og rystende.


Jeg turet fram til Daniel gjorde meg helt flat.

Daniel hva hadde du til middag i går?
Kalvemedaljonger i en slags hvitvinssaus.
Hva spiste du til kalvemedaljongene i hvitvin?
Asparges og en liten salat med vinaigrette.
Noen appetittvekker?
Nei. Bare middagen. Mor mener at de spolerer appetitten.
Var det din mor som stekte kalvemedaljongene?
Nei, hushjelpen.
Jaså, hushjelpen. Og hva gjorde mora di, da?
Hun var sammen med far.
Så hushjelpen lagde middagen, og da var det vel også hun som serverte den?
Det stemmer.
Og du spiste middagen aleine?
Ja.
Ved et stort, polert mahognibord, antar jeg?
Det stemmer.
Med krystall lysekrone?
Ja.
Du sier ikke det.
Jo.
Hadde du musikk i bakgrunnen?
Ja.
Mozart, antar jeg?
Nei. Telemann.
Og så?
Jeg lyttet til Telemann i tjue minutter. Han er en av fars yndlinger. Da stykket var
slutt, ringte jeg til far.
Og hvor var han, om jeg tør spørre?
Han er på Sloan-Kettering Hospital med lungekreft, og mor er hos han hele tida, for de regner med at han skal dø.
Unnskyld meg, Daniel. Du skulle sagt det i stedet for å la meg kjøre deg igjennom dette middagsforhøret.
Det gjør ingenting. Han dør uansett.


Det var stille i klassen. Hva kunne jeg si til Daniel nå? Jeg hadde vært frampå igjen med den smarte og festlige leken min – læreren som forhørsleder – og Daniel hadde vært tålmodig. Detaljer fra hans elegante, ensomme middag fylte klasseværelset. Faren hans var her. Vi ventet ved et sengeleie sammen med Daniels mor. Vi ville for alltid huske kalvemedaljongene, hushjelpen, lysekronen, og Daniel alene ved det polerte mahognibordet mens faren lå for døden. (s. 248-249)
Noen tårer innimellom altså, men aller mest er det latter. Boken har masse humor og enda mer selvironi. Den er gjennomført morsom, interessant og lærerik. – Men jeg brukte en del sider på å forstå hvordan jeg best kunne lese boken. All teksten står sammen. Her fins ingen anførselstegn eller tydelige skiller mellom monolog og dialog. Ingen tydelige skiller mellom tale og tanke. Det blir mye på en gang, det flyter av gårde og det er intenst. Jeg ble til tider nesten anpusten, men mest av alt engasjert.

Jeg likte boken. Jeg likte hvordan boken var bygget opp. Mest av alt likte jeg budskapet om prosessen man går, både elev og lærer. – Som menneske, om du vil. Jeg lar Aftenposten sin anmelder avslutte denne omtalen med sine ord:

”(…) Og nå i "Lærer'n", i det som kunne bli karakterisert som en krysning mellom slapstick, hvor latteren tidvis setter seg fast i halsen på leseren, memoarer og roman, skildrer McCourt en reise fra bunn til topp i New Yorks skolesystem, hvor han både prøver å skape en helhet av sitt tidligere liv og i like høy grad fremstår som en elev til sine elever.”

6 kommentarer:

Lena sa...

Denne har jeg aldri hørt om. Jeg MÅ definitivt lese den. Takk for tips, omtale og ikke minst utdrag.

ellikken sa...

Så bra! Tenkte på deg underveis, nemlig :)

Ingalill. sa...

Denne likte jeg også, nesten så Coolio (middelalder referanse), hoppet fra sidene -). Jeg hørte lydboka og Kai Remlov kunne ikke vært bedre!

Skriver under på anbefalingen.

ellikken sa...

Når du sier (skriver) det, husker jeg faktisk at jeg har lest omtalen din. Her er den for alle som vil lese Ingalills magiske ord: http://moshonista.blogspot.com/2010/10/gangstas-paradise.html

:) Og du? Tonight is tonight!! :D

Ingalill. sa...

Lordy, hadde glemt hvor mange filmreferanser jeg hadde puttet inn der -)
Tonight er nå over
, kanskje blir det rapport imorgen!

Lena sa...

Hihihi!