rip rem

Dette innlegget har ikke stort å gjøre med bokverden, men jeg har skrevet om rem tidligere i bloggen i forbindelse med en bok, og ikke ti tusen ville hester skal få meg fra å skrive om rem igjen.




I skrivende stund er jeg fantastisk trist . rem, verdens besteste band, gir seg altså. Jeg er slettes ikke klar for det, selv om guttegubbene er det. Selv hvor fortjent det enn er. Nei, nei og atter nei. Neineineineineineinei! NEI!

I et innlegg i fjor, da jeg skrev om boken Inside out, skrev jeg litt om min rem-historikk. Jeg lar det tale for seg selv og krydrer det hele med sangstrofer bare for å trøkke meg enda lenger ned i depresjonen.


Det hele begynte som 13-åring inne på venninnen min sitt rom. Hun hadde nettopp fått en kassett fra noen tyske slektninger. Vi hadde aldri hørt om gruppen før, men kjempet oss igjennom Out of Time et par ganger. Til min gremmelse (man blir mer selektiv med alderen) var det Shiny Happy People som fikk oss til å gi kassetten forsøk på forsøk. Sangen som rem selv kaller en av sine mest fremtredende ”dumb songs”. En skikkelig teit sang, altså. Vel, vi lyttet og lyttet. BÆNG. Låtene satt som ingen andre låter tidligere hadde gjort. Glem salig blanding av Roxette, Roger Whitaker og Queen. Fra nå av var det rem som herjet.

This is my mistake
Let me make it good
I raised the wall, and I will
be the one to knock it down
World leader pretend, Green

I dag, skremmende nok snart 20 år senere (19 for å være vennlig mot meg selv), er rem for meg fortsatt Gruppen med stor G. Jeg pugger ikke lenger sangtekster (som strengt tatt ikke er korrekte likevel, fordi Stipe er en mester til å snøvle tøyseord og oppriktig mene at ord som ingen andre har hørt om, faktisk eksisterer), jeg ønsker ikke lenger Stipe som far til mine barn, og jeg drømmer ikke om rem (ironisk nok, da bandnavnet viser til søvn/drømmefasen ved samme navn). Jeg ser riktignok for meg at jeg dingler med beina mens Buck og Mills klimprer på hver sin gitar (inkludert mandolin) ved siden av og vi nynner av gårde på alskens sanger, hvorpå Stipey Boy gjør sin merksnodige håndvrikkdans med stor metallisk blå stripe over øynene. Jeg er muligens fremdeles en rem-dagdrømmer.

Did you ever call?
I waited for your call
These rivers of suggestions
are driving me away
The ocean sang, the conversations' dimmed
Go build yourself another dream
this choise isnt mine
So central rain, Reckoning

Det var verre før. Foran Claus Wieses program på NRK for mange herrens år siden, sendte jeg utallige henvendelser både til ham og samtlige i hans stab med iherdig bønn om å komme med blant publikum. Jeg fikk ingen klare svar (dog små-mailet litt med Wiese personlig om vår felles fasinasjon), var feig og ussel og holdt meg hjemme under dyna hvor jeg gråt mine bitre tårer. Den natten drømte jeg. Jeg drømte som jeg aldri hadde drømt før. Den påfølgende kvelden satt jeg foran tv-skjermen (fremdeles med dyna rundt meg), og konstanterte at jeg hadde sanndrømt for første gang. Det handlet om det samme, de gjorde de samme tingene, og de snakket om sære temaer jeg ikke kunne ha gjettet meg til. Jeg var dypt rystet og samtidig ikke overrasket i det hele tatt.

Will you be remembered?
Will she be remembered?
Alone in a crowd, a
bartered
lantern borrowed
If I'm to be your camera
then who will be
your face?
Camera, Reckoning

3. september 2009 hadde jeg ett av mitt livs største opplevelser. Jeg stod i femte rad og svevde av lykke på rem-konsert. Da Exhuming McCarthy (en av de tingene jeg elsker ved gruppen er deres politiske og miljømessige engasjement) begynte kunne jeg i likhet med fjortisene på New Kids on the Block-konsert på det glade 90-tall, besvimt. Virkelig besvimt. Jeg brukte mange uker på å lande. Ikke en gang en ankeloperasjon et par dager etter konserten fikk meg til å slutte å sveve av lykke.

The stars are the greatest thing
Ive ever seen
And they're there for you
for you alone
You are the everything
You are the everything, Green

Nå blir det ingen flere rem-konserter. It's the end of the world as I know it, and I feel sad.

Whenever we hold each other
we hold each other
There's a feeling that's gone
Something has gone wrong
And I dont know how much longer I can take it
House made of heart will break it
Take my head in your head and shake it
In this near wild heaven
Not near enough
Near wild heaven, Out of time