25.3.10

R.E.M. Inside Out, av Craig Rosen

R.E.M. Inside Out, av Craig Rosen


Noen ganger har man en ekstra god grunn til å skrive om en bok. Dette er av disse spesielle gangene.


Bokomtale


Rising from the ranks of the early-80's indie scene, R.E.M. managed to combine worldwide commercial success without compromising their integrity. Along the way, the band has released an incredible string of masterly albums and classic modern-day anthems like 'Losing My Religion' and 'Everybody Hurts'. At the heart of R.E.M.'s music are the enigmatic lyrics of singer Michael Stipe. What was he singing about in 'The Sidewinder Sleeps Tonite'? What did he mean by 'Losing My Religion?' Inside Out, featuring original interviews with group members and producer Mitch Easter, is the only book to examine all of their original songs, from 'Radio Free Europe' to 'Aftermath', revealing the mysteries and inspiration behind some of the most memorable songs of the past twenty five years.
Strengt tatt trenger jeg ikke lese bøker som dette. Jeg kan min rem-historie etter å tilbrakt godt over halvparten av mitt unge voksenliv som – for å bruke et godt norsk uttrykk – blodfan av bandet. Det hele begynte som 13-åring inne på venninnen min sitt rom. Hun hadde nettopp fått en kassett fra noen tyske slektninger. Vi hadde aldri hørt om gruppen før, men kjempet oss igjennom Out of Time et par ganger. Til min gremmelse (man blir mer selektiv med alderen) var det Shiny Happy People som fikk oss til å gi kassetten forsøk på forsøk. Sangen som rem selv kaller en av sine mest fremtredende ”dumb songs”. En skikkelig teit sang, altså. Vel, vi lyttet og lyttet. BÆNG. Låtene satt som ingen andre låter tidligere hadde gjort. Glem salig blanding av Roxette, Roger Whitaker og Queen. Fra nå av var det rem som herjet.

I dag, skremmende nok snart 20 år senere (19 for å være vennlig mot meg selv), er rem for meg fortsatt Gruppen med stor G. Jeg pugger ikke lenger sangtekster (som strengt tatt ikke er korrekte likevel, fordi Stipe er en mester til å snøvle tøyseord og oppriktig mene at ord som ingen andre har hørt om, faktisk eksisterer), jeg ønsker ikke lenger Stipe som far til mine barn, og jeg drømmer ikke om rem (ironisk nok, da bandnavnet viser til søvn/drømmefasen ved samme navn). Jeg ser riktignok for meg at jeg dingler med beina mens Buck og Mills klimprer på hver sin gitar (inkludert mandolin) ved siden av og vi nynner av gårde på alskens sanger, hvorpå Stipey Boy gjør sin merksnodige håndvrikkdans med stor metallisk blå stripe over øynene. Jeg er muligens fremdeles en rem-dagdrømmer.

Det var verre før. Foran Claus Wieses program på NRK for mange herrens år siden, sendte jeg utallige henvendelser både til ham og samtlige i hans stab med iherdig bønn om å komme med blant publikum. Jeg fikk ingen klare svar (dog små-mailet litt med Wiese personlig om vår felles fasinasjon), var feig og ussel og holdt meg hjemme under dyna hvor jeg gråt mine bitre tårer. Den natten drømte jeg. Jeg drømte som jeg aldri hadde drømt før. Den påfølgende kvelden satt jeg foran tv-skjermen (fremdeles med dyna rundt meg), og konstanterte at jeg hadde sanndrømt for første gang. Det handlet om det samme, de gjorde de samme tingene, og de snakket om sære temaer jeg ikke kunne ha gjettet meg til. Jeg var dypt rystet og samtidig ikke overrasket i det hele tatt.


3. september 2009 hadde jeg ett av mitt livs største opplevelser. Jeg stod i femte rad og svevde av lykke på rem-konsert. Da Exhuming McCarthy (en av de tingene jeg elsker ved gruppen er deres politiske og miljømessige engasjement) begynte kunne jeg i likhet med fjortisene på New Kids on the Block-konsert på det glade 90-tall, besvimt. Virkelig besvimt. Jeg brukte mange uker på å lande. Ikke en gang en ankeloperasjon et par dager etter konserten fikk meg til å slutte å sveve av lykke.

Vel, som jeg skrev: Strengt tatt trenger jeg ikke lese bøker som dette. Når det er sagt, det var en ok reise for meg å lese boken og gjenoppfriske gammel kunnskap. Noe nytt fikk jeg vel ikke vite, men jeg hadde stort sett en bra leseropplevelse. En god del bilder og alt det der. Ikke for mannen i gata, for guds skyld, men for spesielt interesserte. Savnet å lese enda mer om hva sangene faktisk handler om. Mulig jeg har tungt for det, men for meg var det ikke optimalt.

Det skal det kanskje ikke heller. En av de tingene jeg elsker med bandet er nettopp disse finurlige sangtekstene man må gruble over, som ikke helt slipper taket fordi de stadig for ny betydning.

I'm not scared, I'm outta here.

4 kommentarer:

mbfjord sa...

Kassetten lever enda. Vi burde strengt tatt mimre litt over den med et par glass rødvin ved neste korsvei.

ellikken sa...

Du, jeg liker absolutt tanken! :) Har du bootlegsene enda også?

mbfjord sa...

Ja, mener bestemt de lever enda!

Anonym sa...

Thanks for the something totally new you have discovered in your
blog post. One thing I'd really like to discuss is that FSBO interactions are built over time. By bringing out yourself to the owners the first few days their FSBO is usually announced, ahead of masses start off calling on Wednesday, you ge good interconnection. By mailing them resources, educational resources, free accounts, and forms, you become the ally. By using a personal interest in them in addition to their problem, you create a solid relationship that, on many occasions, pays off in the event the owners opt with an agent they know and also trust -- preferably you actually.

Here is my web blog - free online datingsite