31.10.11

Minus meg, av Ingelin Røssland

Hvordan forholder en tenåringsjente seg til livet, døden og kjærligheten? Det er tid for de dype diskusjoner, meningen med alt og alle, de store spørsmål, sterke følelser og kampen for å godta at man ikke har løsningen på alle problemer. Av og til må man nøye seg med å undres, og at et "vet ikke" ofte er det beste svaret man kan gi. Det er tid for

Minus meg, av Ingelin Røssland

Få dager før Linda fyller 13 år gjennomfører hun sitt livs beste stup. Det blir også hennes siste. Midt i stupet slutter hjertet og slå. Hun ser seg selv bli dratt opp av vannet og bli gjenopplivet. En gutt står og bivåner det hele litt fra avstand, samme gutt som hun la merke til på bussen før stupestevnet. Linda legges inn på sykehuset og kommer omsider hjem igjen til sine foreldre. Linda må ta det med ro, men hun har det så travelt. Så fryktelig travelt med å være tenåring, leve livet, oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Tenk om hun dør igjen, sånn på ordentlig, uten å ha utført alt som føles så fryktelig viktig? Den mystiske gutten dukker opp igjen, på nytt og på nytt. Njål og Linda famler sammen i lys og mørke, i hennes streben etter å krysse av hennes mål på lista.


Det er vel en helt grei liste det der, men tror du egentlig at livet består av en masse greier man skal krysse av på et ark? Hva gjør du når alle punktene er krysset av? Er du klar til å dø fa? Er du ferdig? I så fall er det kanskje best å ikke ha det så travelt med å få unna de punktene?


Hjemme sitter hennes foreldre. De er dypt bekymret og slites mellom deres grenseløse kjærlighet og omsorg, og hennes behov for selvstendighet. Njål representerer hennes ferd mot modenhet og ro, mens Lindas beste venninne Kima, er støtten med et ben i begge leire. Kima holder tilbake, mens Njål utfordrer. – Mest av alt utfordrer han henne for å ta et oppgjør med hennes rastløshet og syn på livet, døden og kjærligheten. 




- Så trist, sier Linda og kikker ned på fuglen. –Så trist at den skal råtne bort.
- Syns du? Hvis ingen fugler døde, så kunne ikke nye fugler bli født. Vet du, med det samme den fuglen der ble et nytt liv, så begynte den å dø. Kanskje den ikke har oppdaget at den er død engang, kanskje den fremdeles flyr rundt og at det bare er kroppen som ligger her i hånden din, sier Njål.


Balansegangen mellom skildringen av et opprørsk tenåringssinn og hennes søken etter svar på de eksistensielle spørsmål er nydelig utført. Tenåringens utålmodighet og fandenivoldskhet kommer klart og tydelig frem, samtidig som det er rom for filosofering og stillhet. Sårt og vondt-godt er det også å få et innblikk i reaksjonen til Lindas nærmeste, og hvordan hun så sterkt ønsker å opponere mot undertrykkingen av panikken og angsten de alle føler.


Linda ser fra moren til faren og så tilbake til moren. Skal de si det nå? Hvor dum tror de at hun er? Hun er gammel nok til å skjønne hva det er med moren. Men er det det at de er redde? For at mamma skal miste denne babyen også? Pappa legger ut en E og en N ned fra bokstaven Ø. Det blir øen.
- Hallo, det der er ikke et ordentlig ord, protesterer Linda.
- Jo, det er en riksmålsform av øya, forsvarer faren seg.
Linda lener seg frem og ser på farens bokstaver. Ser at han har ikke mindre enn to D-er. Hun napper bokstavene til seg og lager ordet døden.
- Sånn, det der er et ord, sier hun.
Ingen av foreldrene svarer, moren lener seg etter den tomme godteskålen og skal til å reise seg.
- Kanskje jeg skal fylle på litt her? Sier hun.
Ingelin Røssland har skrevet en usedvanlig bok. Jeg ble dypt rørt, virkelig. Tårene ville ingen ende ta på slutten. – For en vidunderlig avslutning! Den endret mitt syn på enkelte frustrerende hendelser underveis i boken, puslespillet ble løst på en helt annen måte enn jeg underveis trodde den ville løses. Den siste brikken var den nydeligste av dem alle.

Anbefales helhjertet!
_________________________________________________________________
Jeg var sløvere enn sløvest og trodde det var en uke senere enn det det var, men uansett så var bøkene forsinket fra forlaget, og og og. Vel, denne boken er utsendt fra Cappelen Damm i forbindelse med deres Bokbloggturne. Lena fra LesMye likte boken godt, mens Julie og Heksa ikke var like begeistret.

2 kommentarer:

linesbibliotek sa...

Fin omtale! Jeg ble nysgjerrig, selv om jeg sjelden leser ungdomsbøker. Kanskje jeg må gjøre noe med det? :-)

Lena sa...

Da er vi to. Så bra!