2.3.11

Bunny Munros død, av Nick Cave

Se for deg følgende scenario: Mens du sitter på en pinnestol og ser på Pulp Fiction av Tarantino, hører du på Nick Caves Red Right Hand. Innimellom leser du No Country for Old Men av Cormac McCarthy og mimrer tilbake til da du hulket over The Road av samme forfatter. Sånn cirka da kan du forestille deg hvordan det er å lese Bunny Munros død.



Bunny Munros død, av Nick Cave


Bunny Munro er en slesk kosmetikkselger med dårelokk. Fra hus til hus kjører han rundt og tilbyr hjemmeværende husmødre, alder og utseende ingen hindring, sine tjenester enten det gjelder skjønnhetsprodukter eller sin kropp. Vel hjemme fra en periode ute på jobb møter han synet av sin hengte kone og sin ensomme, dødsens redde lille gutt. Bunny tar med seg sin åtteårige gutt Bunny junior på tidenes villeste salgsturne. Sammen og hver for seg, forsøker de på noen korte og hektiske dager, å takle deres nye livssituasjon og sorgen over kone og mor. Det går over stokk og stein, og verre enn som så. Welcome to the road trip to hell.

Jeg måtte lukte og kjenne litt på boken før jeg satte i gang. Diverse anmeldelser var lest, noen lunkne, noen begeistrede, noen overfladiske og noen slakt. Flere av disse mer enn antydet likheter med Quentin Tarantino og Cormac McCarthy. Det er ikke vanskelig å sammenligne disse kunstnerne og deres ekstreme mannsunivers. Mer overraskende er det å se likhetene mellom denne boken og McCarthys The Road. Begge bøkene omhandler et, tross alt (understatement), rørende far og sønn forhold. Vidt forskjellig, men samtidig veldig like.


Jeg ble overrasket over hvor rørt jeg ble av samspillet mellom Bunny og Bunny jr. Bunny er på ingen måte inkarnasjonen av drømmefaren, men på sitt vis viser han omsorg overfor sønnen. Små snev som at han midt i en akt husker på sønnen som sitter alene i bilen utenfor og venter, eller midt i rusen konsentrerer seg om å få på seg buksa før han sovner, slik at gutten skal slippe å se ham i all sin prakt.

- Også guttungen da. Vesle Bunny junior som har mistet sin mor, og nå bare kan klamre seg til sin far. En far han er ulidelig glad i, som han beundrer og som han forsvarer til det inderligste. En pappa han ikke får seg til å mase på for å kjøpe øyedråper, fordi han er så opptatt med jobb og sorg. Han vil ikke mase på pappaen, selv om han er livsens redd for å bli blind om han ikke får hjelp til øynene sine.

Dette forholdet er diamanten i boken. Ellers er den fæl og kvalm. Det er liksom ikke måte på heller. Bunny Munros har seg som ingen andre har hatt seg før. Han tenker på å ha seg hver bidige brøkdel av et sekund døgnet rundt. Ikke nøyer han seg med bare å tenke heller. Bunny Munro er en mann som gjør mer enn å tenke. Han iverksetter sine planer. Delikate skildringer kan du lete deg grønn etter, eventuelt bare gi opp å finne med en gang. Her er det rett på sak i flere betydninger.
La oss stoppe litt opp ved det språklige. Delikate skildringer, nei. Poetisk, til en viss grad. Bunny selv blir beskrevet med råhet og brutalitet. Portrettet av sønnen er derimot langt mer ømt og varmt. Det er en dualitet der som gir boken en ekstra stjerne i margen. Boken ender nok ikke opp i verdenslitteraturens historie, men Nick Cave duger virkelig som forfatter.

Jeg har latt meg begeistre av boken. Den er fabelaktig på en utrolig fæl måte. Den er rett og slett veldig mye på en gang, og det kunne bikket begge veier. Den er morsom, ekkel, kvalm, vond, trist, rørende og sær. Dette er vel hva man kan kalle ekstremt maskulint, og kaninvirksomheten er over alle grenser for hva jeg egentlig tåler å lese om. Det er likevel en balansegang i det hele, kanskje nettopp fordi alt det destruktive er så voldsomt. - Voldsom destruktivitet blandet med en burlesk, ravnsvart humor man må være velvillig for å klare å le av. Med en uskyldig kanin på smussomslaget og rosa sider foran og bak, er leseren i villrede allerede fra side 1:

Spørsmålet som etter hvert dukker opp er hvor mye som er virkelig, og hvor mye som er fiksjon. Hvor mye som begås i rus og hva som begås i ren affekt. - Og det store, store spørsmålet: Skyldes dette hans angivelig uimotståelige tiltrekkingskraft eller er sannheten langt mer brutal og voldsom…?

6 kommentarer:

Beatelill sa...

Flott anmeldelse :) Du skriver så bra om boka at jeg fikk lyst til å flytte den helt fremst i skal-lese-bunken min :) Jeg vant denne boka for litt over et år siden, men har liksom ikke rukket å starte på den i forvirringa.

Ingalill. sa...

Denne har jeg aldri hatt lyst til å lese, men nå ble jeg litt i tvil - tross alt har jeg Red Right Hand på joggelista mi.

Det høres akkurat som man burde vente fra mr.cave og jeg er usikker på hvordan jeg vil takle det uten musikk.

Kuriøst: etter jeg dedikerte et helt nick cave album til knausgård da jeg satt og leste kampene ifjor, har jeg vanskeligheter med å høre navnet uten å tenke på knaus :-)
og:

Lenge, lenge innbilte jeg meg at Cormac var en kvinne, sliter med å legge det bort og derfor blir jeg svært forvirret når du skriver - manneunivers. Nå har jeg fremdeles ikke lest ei eneste cormacbok (skal) - men velger uansett og fremdeles å tenke på han som dame - gir litt ekstra schwung,,

Beklager digresjonene
- strålende omtale.
Som vanlig!

ellikken sa...

Jeg elsker digresjoner, det burde da du og andre vite til nå :D

Red Right Hand er fantastisk suveren. Jeg setter gladelig på Nick Cave hver gang jeg vasker og rydder og styrer (les: en gang i jubelåret, når vi venter besøk)for å få ut litt dysterhet og sinne. Jeg er ekstra rytmisk med støvkluten når Red Right Hand spilles...

Ikke ha store forhåpninger når dere bestemmer dere for faktisk å lese boken, pretty please. Det er hard kost (men jeg tåler ei så meget)og jeg har full forståelse for at folk synes dette er en møkkabok. Jeg bare velger å mene tvert imot ;)

fjord sa...

Jeg hører mye Nick Cave, men er usikker på om han er noe for meg i bokform, strålende anmeldelse til tross.

Og Ingalill, når du leser Cormac, så kommer du til å skjønne hva Ellikken mener med manneunivers. ;) Jeg leste et sted at den neste romanen hans skal ha kvinnelig hovedperson (jeg aner ikke om det virkelig stemmer da) og jeg må si jeg er litt skeptisk.

Mellom Bokstablene sa...

Jeg ble så usjarmerende misunnelig på denne godt skrevne omtalen at jeg ikke klarer å skrive noe fornuftig :)

Ellikken sa...

Thehe, tar det som et kompliment, men ikke som en unnskyldning. Skriv! SKRIV! Skriiiiiiiiiiiiiiiiv!

- Værsåsnill :)