Duell: Rettferdig vs Kjedelig

En bok handlet om å kjede seg. Den andre kjedet meg. Det er klart for ny duell.

”Jeg tolker det dit hen at hun har en haug med bøker å blogge om, men liten tid og inspirasjon” sier du kanskje.

”Helt korrekt!” svarer jeg.

Den rettferdige, av Helene Uri

Karsten er utro. Marianne kaster ham ut av huset og sitt liv. Etter hvert stiger i en økende uro i henne: Kan han ha forgrepet seg mot døtrene? Hun tar kontakt med juristen Edvard Frisbakke, kjent i advokatkretser som ”Den rettferdige”, som anbefaler henne å la en lege undersøke barna. Legen finner uomtvistelige bevis på at seksuell misbruk har funnet sted. Prosessen med å få Karsten dømt er dermed i gang.

I kjølvannet av avsløringene om diverse justismord går den døende advokaten gjennom sine tidligere sedelighetssaker. Iherdig forsøker han å redde både Karsten og seg selv, ved å gjenoppta saken og få ham renvasket.

Hun skriver flott, den godeste Helene Uri. Flott, men du verden så kjedelig det er å lese det samme om igjen og om igjen. Hver minste detalj blir beskrevet ned til det minste atom, det er så omstendelig at jeg helt får mark. Når forfatteren attpåtil dytter disse atomene inn mellom to parenteser i det uendelige, får jeg fullstendig fnatt. Siden jeg her brer om meg med mange gode og vel gjennomtenkte ord og uttrykk slår jeg på stortromma og utbasunerer det jeg virkelig tenkte opptil flere ganger:

Kan ikke du snurpe igjen smella di? Du maser jo som et lokomotiv.

Språket hennes drepte all glede jeg potensielt kunne ha av den like potensielle gode historien. Jeg lot meg irritere, ikke begeistre. Dette ble som å gå med friskt mot på et rullebånd, bare for å oppdage at båndet går feil vei.

Jeg skal likevel forsøke å yte litt rettferdighet. Personskildringene var stort sett gode. Mest interessant syns jeg det var å lese om Karstens nye samboer. Jeg skulle faktisk likt å lese enda mer om henne. Ikke en gang her klarer jeg altså å være udelt positiv.

Handlingsmessig sett fant jeg en stor svakhet, som for meg ødela mye av det som faktisk kunne vært en rørende og sterk historie. I løpet av bokens drøyt 300 sider er det først på side 240 Karsten spør seg: ”Jeg misbrukte ikke jentene, men bildene viste likevel at de var misbrukte… Så hvem gjorde det?” (fritt gjenfortalt). Ikke en eneste gang under rettsaken eller under fengselsoppholdet undret han seg over dette. Han undret seg ikke, han søkte ikke en eneste gang hevn. Ikke en eneste gang var han sint på overgriperen. Ikke før han for lengst hadde sonet ferdig. Teit.

Når alt dette er sagt skal det også sies at det tematisk sett er en bok som er høyst lesverdig. Helene Uri tar her fars parti i noe som er så vanskelig og hjerteskjærende som en incestsak. En sak som ingen kan vinne, men der alle er tapere. Språket ble den store dødaren for meg, men smaken er som kjent som baken. Bokbloggerne Janke, Borghild og Marianne er alle positive, mens Jannicke er nærmest like skeptisk som meg. (Noen flere?)

Rødby-Puttgarden, av Helle Helle

Jane bor sammen med søsteren Tine og hennes lille baby. De deler både leilighet, jobb og liv. Både i leiligheten og i parfymeavdelingen på båten mellom Rødby og Puttgarden går livet sin vante gang. Ingenting skjer, samtidig som en rekke hendelser i fortid og nåtid bygger opp stemningen. Noe vil komme til å skje.

Mens Helene Uri utbroderer i det vide og det brede, er danske Helle Helle (dån!) stikk motsatt. Hun skriver konsekvent overflatisk, og overlater til leseren å lese mellom linjene. Slikt kan jeg like.

VGs anmelder (som for øvrig ga boken terningkast 5) sa det så fint og så enkelt med følgende uttalelse:

"(…) Og hun er en forfatter som vet å uttrykke seg uten å drukne leseren i ord."

Dagsavisens anmelder følger opp med:

"Språket er skåret ned til beinet ..."

Jane er tydelig utålmodig, leseren kan ikke unngå å kjenne på rastløsheten selv om forfatteren helst ikke vil antyde det. Tine er alltid glad og utadvendt, men leseren innser at hun er tvert imot. Begge står overfor et veiskille, hvor de må foreta noen valg. Vi vet ikke hva og ikke helt hvorfor heller, men vi vet at valgene snart må tas. Det ulmer under overflaten. Alt er tilsynelatende og på liksom. Oppbruddets time er nær.

På en nokså genial måte gjør forfatteren det kjedelige livet til bokens hovedpersoner til en meget fascinerende opplevelse for leseren. Blant annet Moshonista har latt seg begeistre. Ellen har også skrevet litt om boken. (Noen flere?)

Domsavsigelsen:
Ingen av bøkene vil for meg stå som det ypperste av det ypperlige. Konklusjonen er likevel soleklar: Jeg vil heller lese om å kjede seg, enn å kjede meg selv.