Morgen i Jenin, av Susan Albulhawa

Jeg fikk litt skrivesperre og prestasjonsangst etter denne åpenbaringen i forrige uke:

Neida. Egentlig ikke. Jeg ble derimot veldig glad (og litt skremt), men jekker meg ned ved å stille spørsmålstegn om hvor nøyaktig denne målingen er.

Derimot er grunnen til mitt fravær (jeg har vært for lenge i utlandet, jeg forsøkte nettopp å komme unna med ordet ”fraværenhet”) et opphold i Skulleønskejegbodde. Etter 6 dager i Bloody Brilliant England er jeg tilbake i Derjegbor. La oss holde oss til samme tematikk, men likevel skifte noe fokus. La oss dra til et sted hvor vi treffer noen som ikke bor der de Skulleønskedebodde. Eller noe slikt. Jeg tror nok du har hørt om boken før.

Morgen i Jenin, av Susan Abulhawa

Forlaget skriver: Palestina, 1941. I den lille landsbyen Ein Hod fører en patriark sitt følge med familiemedlemmer og arbeidere gjennom olivenlundene. Mens de går mellom trærne, faller de grønne fruktene til marken og velsigner folket med årets bugnende grøde.1948. Abulheja-slekten jages fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin. Det er Amal, patriarkens sønnedatter, som forteller om lillebroren som blir stjålet i kaoset som oppstår og hvordan han vokser opp hos et israelsk ektepar, mens den andre broren allerede som ung er villig til å ofre livet for palestinernes sak. En dag står brødrene ansikt til ansikt.

Jeg skal blottlegge meg selv ved å gi utdrag fra min lesedagbok:

10. mars: Nå har jeg begynt. Eh. Kom til side 20, også sovnet jeg. Med denne progresjonen kan dette bli tidenes lengste innlegg.
14. mars: Det har vært fullt opp hele uka og helgen, men jeg fikk lest litt i går formiddag og har kommet halvveis. Voldsomt "fargerikt" språk med hopetall av klisjeer og ufrivillig urkomiske beskrivelser, men det gjør på en måte ikke noe. Jeg er nå offisielt grepet av boken, og gleder meg virkelig til å lese videre i den!
15.mars: Jeg skal begynne på USA-delen nå. Må si jeg er fryktelig skeptisk. Første delen syns jeg var utrolig bra, men i løpet av de siste kapitlene har jeg fått en kjip følelse av at dette er likt som feks Drømmehjerte. Jeg blir seriøst lei meg om den fortellermessige nedturen fortsetter.
16. mars: Oh la la. Jeg har hørt at slutten skal være så god, og jeg klamrer meg til dette håpet nå som jeg har passert halvveis.
17. mars: Leste ferdig boken i går kveld (vel, nærmere kl. 01:19). Jeg hulket i bøtter og spann, og ble ordentlig lei meg. - Men det er slettes ikke den beste boken jeg har lest for å si det sånn. Den var veldig ustabil på mange måter. Mye bra, men også mye dårlig. Mye jeg slukte, og mye jeg rynket på pannen over. Jeg må tenke litt mer over boken før jeg prøver meg på en omtale.

Ok, nå har jeg tenkt litt mer.

Jeg er smertelig klar over at dette er en vanskelig bok å skrive et lesbart blogginnlegg om. Forlaget har reklamert i hjel boken, og jeg presiserer at jeg var ekstremt tvilende til boken på forhånd. Med Øya og Drømmehjerte friskt i minne så jeg for meg nok en publikumsfrier med tårer, snørr og happy ending forkledd i historisk sus og dus. Dette er jo som kjent oppskriften på suksess. Eller noe. Jeg sitter ikke igjen med en følelse av å være skuffet. Jeg hadde ekstremt lave forventninger. Faktisk på minussiden. Jeg sitter mer igjen med en følelse av… av… ikke noe spesielt.

Den spiller helt klart på følelser, man skal være passe hårdhjertet om man makter å ikke slippe fri en eneste tåre underveis. Forfatteren velter seg i klisjeer og har brukt alle adjektivene i ordboka, men på en eller annen måte slipper hun unna med det. Hun skal ha for forsøket, i alle fall. Den ensidige belysningen av Israel/Palestina-konflikten slipper hun også unna med. Derimot vet jeg ikke om hun skal få slippe helt unna når hun i siste halvdel av boken fletter inn diverse sitater fra bøker og artikler fra konfliktene og krigføringen. Bokens personer trer ut av romanen og blir en del av den faktiske historien. Forfatteren er med dette ute på glattisen. Hadde hun enda vært konsekvent i denne bruken hele boken igjennom.

Jeg hadde nok vært mer vennligsinnet om forfatteren ikke var født og oppvokst i USA. Litt av respekten og autentiteten forsvinner unektelig ved dette faktum. Hvor går grensen mellom publikumsfrieri, å spille på noe man vet leserne vil sluke rått, og det å skildre et høyst reelt, komplekst og kontinuerlig problem? Kan klisjeer godkjennes siden den grunnleggende historien er viktig, eller ødelegger klisjeene den viktige historien?

Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet at jeg gjerne skulle likt boken bedre enn jeg gjorde. Jeg skulle ønske boken fortjente mer enn en slapp firer.

Jeg fortrengte leseropplevelsen med gullende god psykologisk thriller, og siden jeg leste to slike i Bloody Brilliant England kan det hende jeg sniker med et par bilder i neste innlegg.