Bunny Munros død, av Nick Cave

Se for deg følgende scenario: Mens du sitter på en pinnestol og ser på Pulp Fiction av Tarantino, hører du på Nick Caves Red Right Hand. Innimellom leser du No Country for Old Men av Cormac McCarthy og mimrer tilbake til da du hulket over The Road av samme forfatter. Sånn cirka da kan du forestille deg hvordan det er å lese Bunny Munros død.

Bunny Munros død, av Nick Cave

Bunny Munro er en slesk kosmetikkselger med dårelokk. Fra hus til hus kjører han rundt og tilbyr hjemmeværende husmødre, alder og utseende ingen hindring, sine tjenester enten det gjelder skjønnhetsprodukter eller sin kropp. Vel hjemme fra en periode ute på jobb møter han synet av sin hengte kone og sin ensomme, dødsens redde lille gutt. Bunny tar med seg sin åtteårige gutt Bunny junior på tidenes villeste salgsturne. Sammen og hver for seg, forsøker de på noen korte og hektiske dager, å takle deres nye livssituasjon og sorgen over kone og mor. Det går over stokk og stein, og verre enn som så. Welcome to the road trip to hell.

Jeg måtte lukte og kjenne litt på boken før jeg satte i gang. Diverse anmeldelser var lest, noen lunkne, noen begeistrede, noen overfladiske og noen slakt. Flere av disse mer enn antydet likheter med Quentin Tarantino og Cormac McCarthy. Det er ikke vanskelig å sammenligne disse kunstnerne og deres ekstreme mannsunivers. Mer overraskende er det å se likhetene mellom denne boken og McCarthys The Road. Begge bøkene omhandler et, tross alt (understatement), rørende far og sønn forhold. Vidt forskjellig, men samtidig veldig like.

Jeg ble overrasket over hvor rørt jeg ble av samspillet mellom Bunny og Bunny jr. Bunny er på ingen måte inkarnasjonen av drømmefaren, men på sitt vis viser han omsorg overfor sønnen. Små snev som at han midt i en akt husker på sønnen som sitter alene i bilen utenfor og venter, eller midt i rusen konsentrerer seg om å få på seg buksa før han sovner, slik at gutten skal slippe å se ham i all sin prakt.

- Også guttungen da. Vesle Bunny junior som har mistet sin mor, og nå bare kan klamre seg til sin far. En far han er ulidelig glad i, som han beundrer og som han forsvarer til det inderligste. En pappa han ikke får seg til å mase på for å kjøpe øyedråper, fordi han er så opptatt med jobb og sorg. Han vil ikke mase på pappaen, selv om han er livsens redd for å bli blind om han ikke får hjelp til øynene sine.

Dette forholdet er diamanten i boken. Ellers er den fæl og kvalm. Det er liksom ikke måte på heller. Bunny Munros har seg som ingen andre har hatt seg før. Han tenker på å ha seg hver bidige brøkdel av et sekund døgnet rundt. Ikke nøyer han seg med bare å tenke heller. Bunny Munro er en mann som gjør mer enn å tenke. Han iverksetter sine planer. Delikate skildringer kan du lete deg grønn etter, eventuelt bare gi opp å finne med en gang. Her er det rett på sak i flere betydninger.

La oss stoppe litt opp ved det språklige. Delikate skildringer, nei. Poetisk, til en viss grad. Bunny selv blir beskrevet med råhet og brutalitet. Portrettet av sønnen er derimot langt mer ømt og varmt. Det er en dualitet der som gir boken en ekstra stjerne i margen. Boken ender nok ikke opp i verdenslitteraturens historie, men Nick Cave duger virkelig som forfatter.

Jeg har latt meg begeistre av boken. Den er fabelaktig på en utrolig fæl måte. Den er rett og slett veldig mye på en gang, og det kunne bikket begge veier. Den er morsom, ekkel, kvalm, vond, trist, rørende og sær. Dette er vel hva man kan kalle ekstremt maskulint, og kaninvirksomheten er over alle grenser for hva jeg egentlig tåler å lese om. Det er likevel en balansegang i det hele, kanskje nettopp fordi alt det destruktive er så voldsomt. - Voldsom destruktivitet blandet med en burlesk, ravnsvart humor man må være velvillig for å klare å le av. Med en uskyldig kanin på smussomslaget og rosa sider foran og bak, er leseren i villrede allerede fra side 1:

Spørsmålet som etter hvert dukker opp er hvor mye som er virkelig, og hvor mye som er fiksjon. Hvor mye som begås i rus og hva som begås i ren affekt. - Og det store, store spørsmålet: Skyldes dette hans angivelig uimotståelige tiltrekkingskraft eller er sannheten langt mer brutal og voldsom…?