22.11.11

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Det var en gang en gammel dame og en gammel mann som bodde i et lite hus i en stor skog. Det er nesten slik denne boken starter, for denne boken er et eventyr for voksne. Så komplisert og så enkelt er det.

Snøbarnet, av Eowyn Ivey

Mabel og Jack kommer fra ulike kår, men fant i sin ungdom lykken hos hverandre. I godt voksen alder flytter de til Alaska for å starte et nytt liv. På den lille nybyggergården forsøker de å finne tilbake til hverandre, forsøker å innfinne seg med et liv uten barn rundt skjørtekantene, og samtidig få endene til å møtes økonomisk. Etter år med sorg over det lille dødfødte barnet, og savn etter barn, leter de etter felles referanser, tryggheten og kjærligheten for hverandre og grobunn for fortsatt felles fremtid. Jack steller med dyrene, er ute i skogen og på åkeren. Mabel lager paier, holder huset pent og ryddig og søker selskap i bøkenes verden. En vinterdag finner de tilbake til hverandre en skakket stund fylt med ukomplisert lykke. Sammen lager de en snøjente med pent utskjært ansikt og blå votter. Neste morgen er snøjenta borte. Smeltet bort eller rasert av ville dyr. Like etter begynner uforklarlige ting å skje. Ei lita jente med blå votter viser seg i skogkanten. En sky, vill jente med en rødrev som følgesvenn. Hvem er hun? Er hun virkelig, eller bare en drøm?

Det er nettopp denne balansegangen mellom virkelighet og fantasi som gjør denne boken til noe helt spesielt. Hardt arbeid, storslått natur og magi. Naturbeskrivelsene på den ene siden suger deg til seg og plasserer deg midt inne i Alaskas snøhvite skoger. Rundt deg gjemmer små kaniner seg, mens ulvehyl lurer i bakgrunnen. Nede ved innsjøen bruser en svane med sine fjær, og innimellom trærne beveger noe du tror kanskje kan være… nei, det er vel ikke mulig? Er det vel?

Eventyret om snøjenta finner vi igjen i det gamle russiske folkeeventyret om Snegurochka. Forfatteren beskriver også Mabel der hun sitter og blar i en bok og ser på tegninger av nettopp denne fabelfiguren. En versjon av eventyret er oversatt til engelsk og kan leses på denne siden.

Noen mister interessen for boken nettopp på grunn av dette uforklarlige, det eventyrlige vel hele historien. Den er likevel så mye mer enn bare overtro og himmelsk trøst.

På gården finner vi det aldrende ekteparet Mabel og Jack som strever med sitt, helst i utakt og med stillhet. Det var mye som ikke ble som det skulle, mye som ikke blir sagt som skulle vært sagt. Hjerte og sinn er fylt av en smerte og en uforenelighet som gjør livet tungt og umedgjørlig. Hvor er lykken? Hva er lykke? Kan de atter finne lykken sammen?
Hun krabbet mellom trærne, skrapte opp knær og håndflater. Da hun ikke fant noe, reiste hun seg, det stakk i brystene, og plutselig rant melken og gjorde forstykket på nattkjolen gjennomvått, dryppet nedover magen hennes, rant unyttig ned på marken. Denne sorgen overlever jeg ikke, hadde hun tenkt.
Jeg er overrasket, imponert og nesten skremt av forfatteren evner til å formidle den nakne sorgen over å ha mistet et barn. Dette er tanker som jeg kjenner igjen, enda det er tungt å vedgå det. Det er noe så inderlig sårt ved disse tankene, så inderlig sårt at man ikke klarer å innrømme de overfor andre, knapt nok overfor seg selv.
Det hadde hun ikke kunnet tidligere, da det lille livet lå og sparket i magen hennes. Innerst inne i et avstengt sted i hjertet visste hun at det var hennes feil. Mens hun gikk gravid hadde hun undret – er det meningen at jeg skal bli mor? Har jeg så mye kjærlighet å gi? Og så hadde barnet dødd inne i henne. Hvis hun bare ikke hadde tvilt, kunne hun satt et levende, skrikende barn til verden og lagt det til brystet.


Derfor ville hun ikke la kjærligheten svekkes, ikke så mye som et øyeblikk. Hun skulle være på vakt og ønske og ønske. Vær så snill, barn. Vær så snill, barn. Vær så snill å ikke forlate oss.
Likevel er det som så mye annet: det blir mindre farlig ved å sette ord på det. Overrumplende ærlig er det også å lese om Mabel og Jacks sorg. Alle sørger ulikt og ingen sørger i takt. Heller ikke Mabel og Jack. Det er stille bebreidelser, og åpne konflikter i form av bagateller som gjøres større enn de egentlig er. Sorgen må ut, selv etter mange år, men det er en kunst å ikke gjemme den bak et slør, en forkledning.

Å skulle leve et fullverdig liv som ektepar uten barn som binder dem sammen og gir en håndfast fremtid er en utfordring. Hvilken mening gir et samliv når begge har sett for seg en felles barneflokk? Dette illustreres ganske så godt der Jack skader ryggen sin og Mabel tvinges til å vurdere å gå fra ham. Et sted i livet gikk Mabel og Jack seg vill. De har beveget seg stadig lenger bort fra hverandre, og nå begynner prosessen med å finne tilbake til hverandre. Det skal et lite mirakel til for å bøte på noe slikt.

Alt dette bindes sammen av et godt og flytende språk. Noen svakheter språkmessig er det unektelig, men forfatter kan neppe belastes for disse. Enkelte ord som flaut og erting kunne med fordel vært endret til ubekvemt og terging. Kanskje bare en smakssak, men disse ordene oppfattet jeg som markant annerledes enn resten av ordlyden. Det blir med småpirk, det er liksom ikke så viktig. Det viktige er den altomslukende stemningen.

Jeg ble ikke så uhemmet beveget av boken som jeg på forhånd trodde. Ikke åpenlyst beveget, i alle fall. Likevel kjenner jeg det inni meg. Boken er varm, øm, stille og var. God. Hjertegod.

Ja, nettopp hjertegod. Tvers igjennom hjertegod.
Jeg ønsker å bli en slik mor som du er for meg, sa hun så lavt at Mabel lurte på om hun hadde hørt riktig. Men det var de ordene hun hadde sagt, og Mabel tok dem inn i sitt hjerte og gjemte dem der for alltid.

Bakgrunn:
For en tid tilbake arrangerte en bokblogger konkurranse hvor den heldige vinner fikk en utgave av Eowyn Iveys Snøbarnet. Jeg leste om boken og ble umiddelbart beveget. Hvorfor ønsker du deg denne boken, spurte Leserommet. Jeg svarte og svarte. Svarte for mye, kanskje. Det nådde et punkt der stadig flere ga sine ”lodd” til meg, og deres omtanke nådde helt til forfatteren selv. Forlaget tok etter hvert kontakt med meg hvor de fortalte at de gjerne ville gi meg Snøbarnet. - Tusen takk!

Til slutt, et lite hjertesukk:
Jeg skulle ønske forlaget kunne endret omtalen på baksiden av boken. ”Jack og Mabel har én stor sorg i livet – de har aldri klart å få barn.” Det er feil. De har fått barn. At barnet døde betyr ikke at de ikke er foreldre eller at de aldri har hatt et barn. At de ikke har barn. Det har de.

La foreldre som har mistet barn i alle fall få anerkjennelsen av å være foreldre. La barnet få anerkjennelsen av å ha levd et liv, om så bare i mors mage. Det gir det meningsløse litt mer mening.


Edit: Fikk etter dette innlegget en veldig hyggelig tilbakemelding fra forlaget. Snøbarnet vil bli trykket opp i et nytt opplag, og nevnte setning på baksiden er redigert bort. Supert :)

9 kommentarer:

Askeladden sa...

Denne boken SKAL jeg lese engang ( snart)... Har lest de første sidene i boka og tenkte at forfatteren har et språk som gjør at man kan tro at hun har opplevd det selv. Ellers liker jeg veldig godt det du skriver på slutten og jeg er helt enig!!!.Man har så lett å glemme disse barna og det vil jeg ikke!!. Jeg vil aldri glemme tanta mi og hennes betydning selv om hun levd i 13 dager.

Mari - Escape In A Book sa...

Jeg har ikke mindre lyst til å lese boken etter å ha lest din omtale, Ellikken.

Trodde det var helt avleggs å skrive/si at noen ikke har fått barn når de faktisk har mistet ett barn. Så jeg er veldig enig med deg i det at forlaget burde skrive noe annet i sin omtale. Jeg har ikke opplevd å miste et barn i den forstand men jeg har hatt en spontanabort og tenker avogtil på barnet som aldri ble til. Dette er forøvrig noe jeg mener det bør være større åpenhet om, det skal liksom ikke snakkes om.

Bokelskerinnen sa...

En veldig god anmeldelse, som samtidig ga meg litt å tenke på. Jeg ser at jeg i min omtale også har skrevet barnløshet, men det er som du skriver ikke helt korrekt.

Lena sa...

Å, for en nydelig omtale. Du gir også meg mye å tenke på, spesielt i avslutningsavsnittet ditt. Du skriver at er imponert over forfatterens evne til å formidle den nakne sorgen, men du viser selv - gang på gang - at du selv besitter denne evnen. Både i denne omtalen, og ved andre tilfeller. Du skriver vakkert, Ellikken! Denne boken valgte vi som neste måneds lesesirkelbok, men vi får ikke tak i den noen av oss. Bibliotekene har, merkelig nok, ikke tatt den inn. Så den blir nok ikke lest i første omgang. Men det kommer.. :)

linesbibliotek sa...

Fint innlegg, det ga meg nesten følelsen av å ha lest boken selv. Mon tro om ikke innlegget ditt er bedre enn selve boken?

Tone sa...

Så flott omtale. Nå fikk jeg lyst til å lese boka én gang til.

Groskro sa...

Veldig fin omtale, og denne boken skal jeg skrive opp på ønskelista til jul.

Ingalill. sa...

Det tok mange dager før jeg turte lese denne omtalen. Leste Solgunn sin for noen uker (dager?) siden og skjønte at din kom til å bevege meg nok til at jeg ihvertfall ikke kunne lese det offentlig. For det er riktig som sies over her, du skriver vakkert, rørende og jeg skjønner godt at forlaget hører på deg
, denne omtalen kommer til å vinne dem mange, mange lesere.

Good Work!!

Anonym sa...

I am curious to find out what blog platform
you're using? I'm experiencing some small security problems
with my latest site and I'd like to find something more safeguarded. Do you have any recommendations?

Also visit my page cellulite treatment