Jeg nekter, av Per Petterson

Det føles nesten unødvendig å anmelde Per Pettersons romaner. For hver ny bok han utgir, kaster massemedias drevne og blaserte anmeldere seg over leseeksemplarer og velter seg i superlativer. Så også for Jeg nekter, utgitt i 2012. Mesterlig underfortalt. En perle av en roman, (...) mørk i gløden, men stråler av lys. Forskjellen på mestring og helt middelmådighet.  Bemerkelsesverdig god. Forlagets presentasjon og oppramsing av omtaler sier det meste.  Aftenpostens anmelder våget seg riktignok med mer lunken anmeldelse: Det er tungt å grave i historien, dersom den ikke skjuler et virkelig drama. Heller ikke det udelt negativt, altså. For tenk å skrive så vondt og vakkert om egentlig ingenting. Om ikke det er en styrke!

En skarve bokbloggers anbefaling havner i så måte langt bak i lefsa. Det er dermed ikke sagt boken ikke kan eller bør anbefales videre. For hans bøker er så gode. De er verdt massiv publisitet.

Jeg nekter, av Per Petterson

Ulvøya 2006. Barndomsvennene Tommy og Jim møtes tilfeldig på en bro. Jim står ensom og fisker, mens Tommy kjører forbi ham. Stopper, veiver ned vinduet, prøver å innhente alt de hadde sammen for alle disse årene siden.

Per Petterson lar Jim og Tommy selv fortelle fra sine liv. Også Tommys søster og mor får sin tilmålte taletid. Det meste i nåtid, med vesentlige tilbakeblikk til barndom og ungdomstid. Tiden de to hadde sammen.

Tommys barndom er preget av den mest prekære omsorgssvikt.  Da moren plutselig en dag rømmer fra den voldelige og alkoholiserte ektemannen, pålegger eldstesønn Tommy seg et stort ansvar overfor sine yngre søsken. Da barna omsider blir reddet ut av sitt eget hjem blir de flyttet til ulike fosterhjem. Tommy sliter stadig med å gi slipp, mest av alt av sin ett år yngre søster Siri. Tommy anses som uheldig innflytelse, og også Siri selv ønsker å frigjøre seg fra hans emosjonelle grep. Tilbake står Jim, Tommys alltid trofaste venn.

Jims far er ukjent, og han vokser opp hos sin strengt religiøse mor. Litt fraværende, kanskje, men hun evner likevel å gi ham en oppvekst som oppfattes som trygg og god. Skjebnen vil det anneredeles.
Som ungdom, på terskelen til en lovende fremtid, kommer tungsinnet over ham. I månedsvis avsondres han fra resten av samfunnet, innlagt på psykiatrisk. Jim med alle forutsetningene for et godt liv, fortsetter å slite i voksen alder.

Som voksne har de nærmest byttet livssituasjon. Begge har problemer, men Tommy har evnet å komme seg nærmest helberget over det verste. Tvert om hva man skulle tro, er det Jim som sliter mest.

Handlingen er trolig velkjent for alle som interesserer seg for norsk samtidslitteratur. Medias hyllest av Petterson har tvunget de fleste av oss til å avgjøre hvorvidt vi liker hans formidlingsevne og språk. For meg personlig er det nært og ekte. For andre vil det oppfattes som ustrukturert, rotete,alt for  verbalt og uten særlig fremdrift.

Jeg mangler ord til å godt nok beskrive hans språk. Å fortelle noen som aldri har lest hans bøker fortoner seg som en umulig oppgave. Det er for spesielt, særegent, til å bergta en helt verden, et helt folk. – Men de som virkelig bergtas, tas med storm. Jeg får aldri nok av Pettersons romaner.

Det er noe med hvordan han makter å kombinere det fæmælte, vemodige, med setninger, avsnitt, som i hvilken som helst annen sammenheng ville falt fullstendig sammen. I en annen type roman ville jeg slaktet disse setningene, avsnittene, sønder og sammen. – Men ikke når det kommer fra ham. Språket i disse sekvensene er ytterst verbalt. Vi følger hele tiden personenes spontane tanker. De er langt fra veloverveide, langt fra velformulerte. Vi kommer inn under huden på fortellerstemmene. De viser oss hvordan de er. Komplekse. Usammenhengende. Kompliserte.

Og ingen er lykkelige. Alle har en tung bør å bære. Hendelser i fortiden vil stadig innhente oss, legge en demper på forbigående stunder av lykke og tilfredshet. Det er dystert. Det er fælt, men likevel ikke på en sentimental, emosjonell måte. Det oppleves som ekte.

Det er tungt å grave i historien, dersom den ikke skjuler et virkelig drama, skrev Aftenpostens anmelder. Akkurat som om det er noe negativt. Morgenbladets Erik Bjerck Hagen svarer utmerket på dette ankerpunktet:

Den er presis og trygg og sikker på seg selv, men det den vil beskrive, er så fullt av et essensielt ubehag at det er som om den må tvinge seg videre mot tingene og situasjonene og menneskene, selv når disse ikke er veldig uvanlige eller merkelige.

Det er nettopp det. Det er ikke hendelsene, eller mangelen på hendelser, i seg selv som er vesentlig i en fortelling. Det er det indre, det menneskelige sinn, som driver fortellingen videre inn i dypet.



Kilde: Bok gitt i gave av mine foreldre som vet at jeg forguder dystre, tåredryppende romaner.
Ikke gå glipp av: Jeg har tidligere anmeldt bøkene (Til Sibir) og (I kjølvannet).
Andre bloggere: Smaken er som baken, også i bokblogglandia. Flere bokbloggere har synset om boken: (Knirk) (Rose-Marie) (Bok-Karete) (Artemisia) (Les Mye) (Mellom Linjene)