14.8.15

En overflod av Katheriner, av John Green

Jeg er 37 år gammel og til tross for dette ynder jeg å titulere meg John Green-fan. Jeg er også eksempelvis John Irving-fan, og det sier jeg for en grunn. Jeg formelig hater John Irvings Den fjerde hånden. Jeg kan ikke utstå den. Fordra den. Det samme med Zadie Smith. Geniale dama skrev elendige Autografmannen. Jeg blir irritert bare ved tanken på at ypperlige forfattere kan skrive noe så dårlig. 

Ikke for det, John Greens dårlige roman er ikke SÅ dårlig. Jeg bare sier at forskjellen mellom en forfatters dårlige roman overskrider all ekstremitet i forhold til forfatterens sedvanlige romaner.

Nå har jeg lest unntaket som bekrefter regelen. John Green skriver fantastiske ungdomsromaner.

Denne er derimot ikke fantastisk. Denne er bare middelmådig.

Ikke middelmådig i det store og det hele. Kun middelmådig i hans forfatterskap. Og tro meg, det er en vesentlig forskjell.



En overflod av Katheriner, av John Green
Ungdomsroman. Utgitt på norsk i 2014.

Colin Singelton er i slutten av tenåringene og er i dyp sorg. Han er blitt dumpet av sin store kjærlighet, Katherine, og det er ikke akkurat for første gang. Eller, han er blitt dumpet for første gang av akkurat denne Katherine. Katherine den nittende. Så mange Katheriner har han nemlig vært sammen med i sitt relativt korte liv. Siden han som åtteåring forelsket seg for første gang, har han holdt seg trofast og standhaftig til jenter med dette navnet. Ikke Cathy. Ikke Katie. Ikke Katharina. Kun Katherine.

Colin trekker ned rullegardina. Bestekompisen Hassan tvinger ham ut og frem i lyset med å ta ham med på en biltur. De ender opp langt ute på landet der hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu, hvor den største og eneste turistattraksjonen er Franz Ferdinands grav. Ja, også bor lystige og omgjengelige Lindsey Lee Wells der. Det hjelper på, selv om hun slettes ikke heter Katherine.

Men mest av alt hjelper det å jobbe med teoremet som skal forklare forskjellen mellom dumpere og de som blir dumpet. Hvorfor han til stadighet blir dumpet. Det må finnes en formel som kan forklare dette, det må finnes en fasit, og er det noe Colin kan er det å se sammenhenger og regne ut kompliserte mattestykker.

Colin er spesiell. - Et forhenværende vidunderbarn som dessverre aldri helt vokste opp til å bli noe geni. Han regner og regner, lager anagrammer av alt og alle, og kan urovekkende mye om alt som er å ikke vite noe om. 

Skikkelig sær altså. Sånn er det med den saken.

Og hadde det skjedd litt mer enn det faktisk gjør i denne romanen, noe inderlig, noe som spiller mer på det emosjonelle hos leseren, ville jeg nok også nært en viss ømhet for ham. Blitt glad i ham. Dessverre føler jeg ikke stort. Jeg engasjerer meg ikke. Jeg leser romanen kun som underholdning, stadig på intens jakt etter det johngreenske jeg er blitt så glad i.

Det er side på side med finurlige fotnoter og den ene morsomheten etter den andre, men etterhvert gjespet jeg mer enn jeg lo. 

Ikke for det: Som alltid vil forfatteren noe mer med sine bøker, han tar ungdommen på alvor, skriver ut i fra deres premisser. Han setter søkelys på løsrivelse fra foreldre og forankring i vennskap, men mest av alt om viktigheten av å finne tryggheten i seg selv og glede seg over det som er, eller har vært. Ikke dvele for mye ved tapte minner eller sørge over alle som ikke er som man gjerne skulle ønske de var. Kort sagt: Veien blir til mens man går-skriverier med en ekstra dose medmenneskelighet og mer enn nok rom for filosofering.

Så også her. Colin forsøker å overleve en kjærlighetssorg. Kompisen er hans rake motsetning, men de tar hverandre for det de er, i alle fall etterhvert. Lindsay, deres nye venninne, skifter ham etter hva omstendighetene eller personene hun omgis med, krever. Hvem er hun egentlig, hvordan er hun uavhengig av alt det ytre? 
“The problem with chameleoning your way through life is that it gets to the point where nothing is real.”
Og som et ekstra pluss: Harselering og ufarliggjøring av religionkonflikter. Her er boken på sitt aller beste. Hassan er muslim mens Colin er halvt jødisk, og begge får gjennomgå i lange baner, godt krydret med deilig selvironi.

Jeg ser alt forfatteren forsøker å formidle, men det er i mine øyne likevel ikke godt nok gjennomført. Det antydes, men han går ikke dypt nok. Det blir for mange morsomheter, litt for lite alvor. Engasjementet får aldri feste.

Jeg blir litt trist, for boken er jo god. Sånn egentlig. Bare ikke så god som jeg forventet at den skulle være. 






Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (ibokhylla) (b0khyllami) (Tine) (BenteBing)

5 kommentarer:

Kari sa...

Så rart. Den ble ikke jeg heller begeistret for. Jeg ga faktisk opp et stykke uti boka. Jeg syntes den ble litt for slitsom...

Ina sa...

Leste den ganske tidlig i år, tror det var i januar og likte den særdeles dårlig. Syntes den bare var slitsom og ga ingen mål og mening:)
Har også lest The fault in our stars og Papirbyer. Tror aldri jeg blir noen fan av John Green. The fault in our stars var ikke så verst, men ble ikke en av dem som ver fullstendig overbegeistret ...

Lena sa...

I feel you. Jeg strevde meg gjennom den. Hva skjer? Det er John Green, liksom! Nå skal jeg gi ham et nytt forsøk (ikke at det var noe tvil om å gi ham det altså), og har lånt "Papirbyer". Jeg satser på at den er kjekkere.

aariho sa...

Da tar jeg avgjørelsen her og nå: denne boka skal jeg ikke lese. Har så mange bøker som venter, at jeg kjenner jeg begynner å bli kresen og selektiv. Høsten kommer snart, etter denne flotte sommeruka, og høstbøkene er snart på plass. (Iallefall på papiret: ønskelista!) God helg!

Tine sa...

Da jeg leste overskriften din ville jeg til å si "No må du gi deg!" boken er ikke dårlig! Ser at du var preget av skuffelse over at den ikke er like briljant som de andre, og modererte deg litt. Jeg er forsåvidt enig med deg, ikke den beste men absolutt en bra bok. Likte godt det at Collin er et vidunderbarn som ikke får ut sitt potensiale :)