18.1.17

Hvem er du, Alaska? av John Green

Ungdomsromanforfatteren John Green er umåtelig populær og viden kjent for å tilføre sine bøker mer enn bare underholdning. Han stiller de store spørsmål. Hvem man er, hvorfor man er som man er blitt og hvordan man kan utvikle seg videre. Hva som er viktig. Hva som er meningen. – Og han lar, uten unntak, ungdommene selv selv finne svarene, ut fra sine premisser og erfaringer.

I hver eneste bok setter han søkelys på identitet, samhold og skape trygghet for seg selv og sine. Så har også nesten samtlige av hans romaner gitt meg svært positive leseopplevelser. Særlig smått legendariske Faen ta skjebnen og Papirbyer. Samarbeidsprosjektet Will Grayson, Will Grayson, en bok han skrev sammen med David Levithan, føyer seg soleklart inn i rekken. 

Flere år etter mitt første bekjentskap med John Green var det omsider klart for lesing av hans debutroman. 


Hvem er du, Alaska? av John Green
Første gang utgitt i 2005. Originaltittel: Looking for Alaska. Debutant. USA. Ungdomsroman.

Miles er søtten år og venneløs. Han har omsorgsfulle foreldre, er oppvokst i et møblert hjem, er intelligent, høy og kjekk. Han har bare ikke venner. Ikke en eneste en. All fritid blir brukt til å pugge kjente personers siste ord, det er liksom ikke stort annet å ta seg til.

- Men han forstår at han må ta grep. Finne sin plass i verden, oppleve noe, starte på nytt og forsøke å leve livet slik han ønsker. Miles søker seg til sin fars gamle internatskole, og ser dette som Det Store Muligens. Nå kan han endelig starte sitt liv. Kanskje.

Det Store Muligens. The Great Perhaps, dette noe poeten Francois Rabelais søkte etter på sitt dødsleie. Miles tar farvel til sitt gamle liv, forlater alt og alle han kjenner til og begir seg ut på noe han enda ikke vet hva er. Han kan bare håpe.

Fra det øyeblikk han entrer sitt nye hjem faller bitene på plass. Han etablerer endelig og nokså umiddelbart et vennskap med sin romkamerat Obersten, som raskt introduserer ham for sine nærmeste allierte. Vakre, skjønne Lara som sier I når hun mener Y, japanske Takumi, gutten som forstår menneskene rundt seg men som selv ikke slipper noen inn, og det er Alaska. Jenta med tindrende grønne øyne, livsbiblioteket og kurvene



Miles faller pladask. Selvsagt. Alaska har den kraften på alle. Hun er sprudlende og vittig, vakker og attraktiv, men samtidig er det noe annet ved henne. Noe mørkt. En uro som ikke lar seg temme.

Den umake gjengen av nye venner lever i sitt eget univers. De studerer, finner på sprell, filosoferer, røyker i smug og drikker seg sanseløse. Det er også forfatterens fremste styrke. Han tar ungdommen på alvor. Alltid. Ungdommene danner sin egen verden og han lar de filosofere på deres premisser, ut i fra alder og livserfaring. Det er ingen moralisering. Sex er nytelse og rusmidler en naturlig del av deres strategi for å overleve hverdagen.

Romanen er bygget opp mot en hendelse som merker ungdommene for resten av deres liv. 150, 89, 75 dager før hendelsen står det, og vi vet, vi vet vi vet, at dette umulig kan gå bra, men alle de foregående kapitlene har allerede gjort oss glade i karakterene. 62, 30, 9 dager før hendelsen, nei nei nei, nå skjer det.

Og det skjer.

Vi kjenner oss igjen. - Vi har vel alle hatt slike opplevelser. Små eller store, skjellsettende for resten av våre liv. Fra min egen ungdomstid tenker jeg fra tid til annen på han i parallellklassen som fikk kreft. Ikke fordi jeg kjente han, men fordi det ga oss et helt nytt og brutalt innblikk i livets realiteter. Og mest av alt tenker jeg på han i klassen min som ikke lenger orket leve. Alle tankene og følelsene vi satt igjen med. Hva om. Tenk hvis. Kunne vi. Redselen over dette uhåndterlige mørket som overskygget alt. Den vonde vissheten om at vi alle kunne gjort noe annerledes. Kanskje bare smilt et ekstra smil. Ett eller annet. 

Vi forstår tidlig at denne hendelsen alle kapitlene refererer til vil være dramatisk og trist. Så er også denne delen det beste ved boken. Vi nærmer oss en sannhet, skritt for skritt, dag for dag. Det vi frykter skjer. - Og ungdommen forsøker bygge seg opp igjen, litt etter litt. Green lar vennene kjenne på alle aspekter ved sorgprosessen. Alt fra omfavning av tristesse, romantisering av person og deres forhold, og etter hvert også oppvåkningen. De reagerer med sinne og vantro, samtidig som de er utålmodige etter å gå videre. Etter å glemme. Starte på nytt. Sekundet etter: En intens trang etter å finne sannheten. Forstå hvorfor det skjedde og hvordan det kunne skje. Om man kunne gjort noe annerledes.

Jo, vi kjenner oss igjen. Vi har alle vært der.

Det er sterkt, selv for en voksen leser. Aller sterkest fordi forfatteren på befriende vis tar ungdommen på alvor. Forteller deres historie. Deres versjon. Det handler om å finne sin vei i livet, sin lykke og definere seg selv. Samtidig er det oppløftende om vennskap: Miles har aldri tidligere funnet seg til rette i sosiale settinger. På den nye skolen får han en ny vår, etablerer ubrytelige vennskapsbånd og får seg til og med kjæreste. Hvor fint er vel ikke dette, å vise hvordan man ved å bryte et mønster likevel kan klare det, selv om man føler man har kjørt seg helt fast?

Alle ungdommer burde lese John Green. - Foreldrene deres også.



Bokbloggerbonus
Og bøkene, dere. Bøkene. Hvem er du, Alaska? inneholder et lass av referanser til litteraturens gleder. Særlig inspirerende er det å lese om den kvinnelige antagonisten sitt livsbibliotek. – Så kan man alltids diskutere hvorvidt det fungerer som en virkelighetsflukt, kanskje, eller som verktøy til å skape sinnsro.
Boksamlingen hennes fylte bokhyllene og rant over i hoftehøyde stabler overalt, ustøtt lent inntil veggen. Jeg tenkte at hvis bare en av dem rørte seg, kunne dominoeffekten komme til å drukne oss i en kvelende litteraturflom.



Les også mine andre omtaler av John Greens bøker:



Kilde: Kjøpt selv.
Andre bokbloggere: En drøss! Omtalene er bare et kjapt googlesøk unna. 

Lesemål 2017: Off The Shelf, 1 av 16 lest.


13 kommentarer:

Silje - Så rart sa...

Takk for fin anmeldelse! Nå rykket denne frem i køen eller opp i bunken om du vil av bøker i bokhyllen jeg skal lese. Tror jeg har denne både som e-bok og i trykt utgave. Jeg likte jo så godt The Fault in Our Stars, men ikke så godt Paper Towns, ble egentlig ganske skuffet. Det er mulig det delvis kan skyldes på ammetåke eller noe, og det var ikke den eneste boken jeg var lunken til i den perioden. Uansett sank motivasjonen litt for å lese mer Green, som jeg etter TFIOS satte som en favorittforfatter, basert på én bok. Så takk for at du ga meg litt motivasjon tilbake!

Ellikken sa...

Silje,

Da benytter jeg anledningen til å innstendig be deg kaste deg over Will Grayson, Will Grayson. Det beste av to suverene forfattere, med både viktig tematikk OG humor.

- Og Dager med blå himmel, av Jennifer Niven.

Sykt, sjukt bra.

Beathe sa...

Åh,nå kom jeg på at jeg glemte de litterære referansene i mitt innlegg om "Dager med blå himmel", jaja, der for komme som en overraskelse det da.

Har et par av Greens bøker liggende(En overflos av Katheriner og Paper Towns) men ikke denne som jeg tydeligvis nå skaffe meg. Will Grayson boken likte jeg ikke så godt syntes jeg å huske, uten at jeg nå husker hvorfor...

Flott omtale, Eli! :-)

Ellikken sa...

Beathe,

Ungdomsromaner har gledelig nok ofte litterære refeanser, og det har to funksjoner: Glede de allerede leseglade leserne, og inspirere andre ikke-så-glade-i-bøker til å oppdage en ny verden av karakterer og historier. Hurra for det!

Mari sa...

Flottflott omtale, Ellikken! John Green er jo en must read, føler jeg (sier hun som enda ikke har lest en eneste av hans bøker). Jeg er visst bare innom her for å kommentere om bookish guilt her om dagen jeg. Har et sett med fire av hans romaner her, de har stått fint ulest i hylla i minst et par år nå :O

Tine sa...

Der var du i gang ja, med dine forsetter for året. Som deg er jeg en stor fan av John Green, og har lest alle bøkene hans, utenom denne. Tar sin flotte omtale som et spark bak, og skaffer meg boken sporenstreks :)

annkolaas sa...

Denne rykker definitivt frem i køen. Som deg, elsker jeg både Will Grayson, Will Grayson og The Fault in Our Stars. Men jeg synes En overflod av Katheriner og Papirbyer var litt kjedelig.. Husker ikke hva du mente om dem, skal lese innleggene dine etterpå. Skulle strengt tatt lest før jeg skreiv dette, men jeg kaster meg som vanlig over tastaturet før jeg tenker. Jeg synes forresten også at hans novelle var kjedeligst i den La det snø-boka. Det husker jeg du skreiv.

annkolaas sa...

Her er jeg! Nå har jeg lest innleggene dine om Katherinene og Papirbyen, og jeg hadde kommentert begge fra før. Vi var enige om katherinene, men uenige om Papirbyen. John Green ruler uansett. Litt svinn må det vel være for å kunne ha et godt forfatterskap. Skal en være omdiskutert, bør en dekke hele skalaen.

Ellikken sa...

Mari: Ikke ha dårlig samvittighet, bare gled deg! - Om du velger å en gang lese hans bøker. Det kan jo være greit å gi tid og oppmerksomhet til mindre kjente også, vet du... :)

Tine: Det som er så fint med hans bøker er at du kan fortsette å nyte de ved raske googlesøk i etterkant. Det er utrolig mye fan-snadder der ute som man bare MÅ bli glad av.

Lena: The-he! Men altså, ang Papirbyer, jeg tror jeg falt mer for den etter endt lesing enn mens jeg faktisk leste den. Det vil si, mens jeg skrev om den fabulerte jeg videre, husket momenter som plutselig ga mer mening. En sånn type bok. - Mener jeg å huske. Jeg elsker slikt :D

Labben sa...

Det som kan være negativt med å jobbe i bokhandel er at man ofte blir veldig lei av alle bøkene som ligger i bunker på bordene som man selger dag etter dag. Det til tross for at man aldri har åpnet en side. Selv to år etter at jeg sluttet i bokhandel ser jeg på John Green som en som skriver bunkebøker, bøker jeg ikke gidder å vurdere å lese en gang. Det er ikke fordi jeg tror de er dårlige, heller fordi jeg er så lei av dem at jeg ikke gidder å finne ut at de ikke er dårlige. Så dum er jeg. Dette er første gang jeg virkelig har blitt nysgjerrig på innholdet i disse bøkene og innser at det er en grunn til at jeg har solgt så mange av dem. Jeg fikk oppriktig lyst til å lese John Green for første gang. Tror jeg begynner med denne. Takker!

Ellikken sa...

Labben: Det er jo IKKE negativt! Tenk all tid det frigjør for å lese bøker som forsvinner under bestselgerradaren! Og om du skal lese en eneste Green-bok tror jeg at jeg anbefaler Will Grayson, Will Grayson. Ikke bare får du fantastiske David Levithan med på kjøpet (som etter dette vil inspirere deg til å lese hans Hver dag), men du får også alle aspekter ved Greens univers. Noe rørende, noe trist, noe ellevilt, noe morsomt, noe fint. Og mest av alt masse alvor, uten at det blir påtrengende.

(Eller Faen ta skjebnen, selvsagt, om du klarer å fortrenge all dens popularitet og generell snakkis)

Marianne sa...

Haha til siste sitatet om bokstablene. Ikke lest John Green tidligere, men ser jo nå etter omtalen din at dette er en forfatter jeg definitivt skal bryne meg på en gang i 2017.

Ina sa...

Godt nyttår:
Har lest The Fault in Our Stars, Papirbyer og En overflod av Katheriner av samme forfatter og vet hvor populær Green er, men jeg ble dessverre ingen fan. Føler at han er litt oppskriftsforfatter. Når en forfatter har funnet seg en "mal" så bruker han den i de andre bøkene uten å eksperimentere:/ ikke meningen å virke som en gledesdreper, altså:)