Tilbakeblikk: Pre-Bokblogg (Del 2)

Norsk litteratur

Omtaler 2007-2008

I forbindelse med mine fem gylne år som bokblogger har jeg funnet frem til gamle bokinnlegg. Du vet, pre-bokblogg. Da man var ung og naiv og blogget om sine barn og sitt hverdagsliv, fullstendig uredd for nettroll og internetpsykopater.

Ikke det at mine forsøk på bokomtaler var så mye å bli paranoid av, men likevel. På en annen side: de var nok ikke så mye å bli imponerte av. Og i hvert fall ikke særlig informert. Jeg har hentet frem noen fra arkivet og gjengir disse i tre deler:

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 1 – fire favoritter)

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 2 – fire norske) - denne

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 3 – tre misfornøyelser) - kommer

Som bokblogger har jeg vinglet mellom to valg:

1) Å lese variert

2) Å lese spesifisert

I begge deler både hva genre, tematikk, forfattere og nasjonalitet angår. Og videre, dette ut i fra to motivasjonsfaktorer:

1) Å lese og bokblogge for egen glede

2) Søke publikum for å spre leseglede og boktips

Jeg vingler litt fremdeles, men har i det minste en intensjon om å lese mest mulig norsk, og gjerne styre unna bestselgerne. Like bevisst var jeg ikke tidligere. Jeg leste mer etter hva jeg hadde for hånden, brukte ingen tid på å lete etter mer ubeskrevne blad, og veien var derfor kort til bøker som også alle andre hadde lest.

Slik som disse fire:

Det hvite hotellet, av Jo Nesbø

Det hvite hotellet er en liten og lettlest bok, om enn mann i forsikringsbransjen som drar til India for å etterforske en mulig forsikringssvindel. Samtidig har han et ekteskap å reparere. Nesbø skildrer fantastisk, og boken inneholder også en fin dose spenning, noe som gjør boken til en fryd å lese.

Ellikken anno 2015: Jeg blir helt nostalgisk bare av tanken. Dette var min aller første Nesbø-bok. Etter denne lille flisa, som vel var som ren veldedighet å regne og neppe noen klassiker i seg selv, har jeg lest samtlige av hans romaner. Vel. Helt frem til Sønnen. Da hadde jeg for lengst nådd mitt metningspunkt.

Rødstrupe, av Jo Nesbø

Jeg slukte det meste av krimromaner på ungdomsskolen, og har lenge ikke orket tanken på den sjangeren, riktignok med visse unntak. Jo Nesbø er nærmest obligatorisk for en stakkars Molde-supporter, og da jeg leste hans bittelille roman "Det hvite hotellet" ble jeg mer enn begeistret for språket hans. Når "alle" attpåtil skryter ham opp i skyene, firet jeg på mine prinsipper. Det angrer jeg definitivt ikke på! Makan til bok! 

Her var det masse detaljer hele veien, så denne boken kan man ikke skumlese. "Oppdelingen" i form av korte kapitler som skiftet mellom situasjoner, hendelser, tid og mennesker var fantastisk. Så kulminerte det hele attpåtil i en fabelaktig slutt. En slutt man ikke før det nærmet seg, kunne forutsi. Den noe alkoholiserte politimannen med altfor kort dress sjarmerte meg. Her skal det leses flere Hole-bøker i fremtiden!

Ellikken anno 2015: Og gjett om jeg gjorde! Jeg leste og leste og leste, både om Harry, Roger og Bulle. Men ingen slo denne boken. Rødstrupe var og er og blir min absolutte Nesbø-favoritt.

Wonderboy, av Henrik Langeland

Francis Meyers lidenskap, av Henrik Langeland

Jeg elsker bøkene til Langeland, mest av alt på grunn av gjenkjennelsesfaktoren. - Særlig sistnevnte med handling fra Blindern. Fikk skikkelig flashback tilbake til spesielt idehistoriestudiet på Historisk-Filosofisk fakultetet. Måten han forteller sin historie, samtidig som han bruker all kunnskap fra studiene sine på, er fabelaktig! Masse humring underveis, mange fin-fine tolkningsmuligheter, og herlig lesestoff.

Ellikken anno 2015: Det ble med disse to, av grunner jeg ikke helt forstår. Og siden jeg her skildrer kun min personlige opplevelse, husker jeg heller ikke så mange detaljer. Knapt nok kun det at jeg likte bøkene. Det er ikke så mye å henge på knaggene.

_______________________________________________________

Lyst til å lese mere? Tredje og siste tilbakeblikk kommer i morgen.