Gjøkungen, av Gjermund Gisvold

Norge er proppfull av mennesker som bærer med seg historier. Noen få av disse historiene gis ut i bokform. Enda færre får oppmerksomhet. Gjermund Gisvold, f. 1972, har hatt hellet med seg. Han har solide Tiden i ryggen og blitt behørig anmeldt i riksdekkende media. Nå gjenstår det bare å lokke leserne.

Det er kanskje her jeg som bokblogger kommer inn i bildet. Jeg kan i alle fall forsøke.

Gjøkungen, av Gjermund Gisvold

Utgitt i 2015. Debutant. Norsk.

For boken trigger noe i meg. Den suger seg ikke inn i marg og bein ved første øyekast, eller første gjennomlesing, men det er noe der som ikke helt slipper taket. Den inneholder et ubehag som gjør meg utilpass, nesten kvalm. Og ikke et eneste sekund overveide jeg å legge fra meg boken.

Debutanten Gisvold tar oss med til en lavblokk, eller en bygård om du vil, et eller annet sted. Vi vet ikke årstall, og vi vet ikke by. Det eneste vi vet er at dette ikke er noe sted du ønsker å bo. Blant disse beboerne, midt i mengden av alkoholiserte ungkarer, illegale innvandrere og muggdyrkende gamlinger finner vi en attraktiv, tilsynelatende velfungerende ung mann.

Anton har bodd i samme leilighet, helt siden han var ti år. Da han ble 18 år flyttet faren ut, og siden har han bodd alene.

Gjøkunge er betegnelse på en «person som trenger seg fram på bekostning av dem som har hjulpet vedkommende fram». Uttrykket har sin bakgrunn i observasjonen av at gjøken legger egg i andre fuglers reir, disse må så mate ungen som klekkes, og den er ofte større enn de som kommer fra fuglens egne egg og vil derfor fortrenge dem. (Definisjon på gjøkunge, hentet fra Wikipedia)

Gisvold serverer oss en usympatisk hovedperson. Tilsynelatende er han en enkel sjel, men vi ser tidlig at ett eller annet er grunnleggende galt. Han er kontaktsøkende, men ønsker ingen nærhet. Han hjelper sine naboer, men åpenbart kun fordi det er av egen nytte. Han forelsker seg, i alle fall slik han forstår begrepet, men mer i selve forelskelsen enn i sin utkårede.

Og han tar imot sin lillebror, men bare fordi han presser seg på. Hans yngre bror som flyttet ut sammen med deres mor. Moren som forlot Anton da han var guttunge. Lot ham være igjen med en far som stellet mer for sine flasker enn for sin egen sønn.

Så er det kanskje ikke så rart at Anton ikke fungerer helt som han skal i samfunnet. På ett eller annet vis er noe galt.

Skjønt, vi lar oss lure, i alle fall i begynnelsen. Akkurat slik som naboene hans. I alle fall i begynnelsen. Snart kommer alt for en dag, og nettet av løgner og fantasier får hele tilværelsen i den lille blokka til å bryte sammen. Smadres i fillebiter.

Dette er ingen lystig lesing, til tross for vid bruk av humor. Det underfundige er behørig sneket inn i et svært enkelt språk, preget av oppramsende setninger. Naivistisk skrevet, som vel er den korrekte betegnelsen.

Pensjonistene i borettslaget har aldri lidd av dehydrering, noen av dem var gamle allerede da vi flytta hit, de biter seg fast, hvert år blir det flere av dem.

Språket og det rolige, men nesten suggerende drivet, passer som hånd i hanske med hovedpersonen. Et enkelt språk og en enkel sjel. I alle fall på overflaten. Leser man Anton litt mer inngående ser man følgelig en forvirret, sykelig person gjemt bak et stakkarslig, men tiltrekkende ytre. Og ser man mer nøye på språket legger man raskt merke til forfatterens finurlige bruk av sanser. Mest av alt: lukten. Vi lukter oss rett inn i det lille samfunnet.

Allerede fra starten av, etter ukevis av intens, beklemmende sommervarme, kjenner vi den sure, gjennomtrengende stanken av svette. Og jo mer alle svetter, jo mer heller de ned med brennevin. Øl. Hjemmebrent. Alkoholsvettestank. Det er ekkelt, det er kvalmende.

Det forsterker det ubehagelige i historien.

Og like plutselig som innsikten endrer vårt bilde av Anton, endres været. Praktisk talt over natten, fra en side til en annen. Indianersommeren er blitt til en iskald, lukket vinter. To ytterpunkter, akkurat som disse misjonærene som stadig banker på Antons dør. Anton lar de komme inn, lar de snakke, men han lar budskapet på ingen måte synke inn. Leseren serveres en liten dose gjemt dramatikk i bokens avslutning, hva nettopp disse misjonærene angår. Akkurat hva ønskes ei å røpes. Poenget er at leseren etterlates spørsmål og øyeblikk med undring som gjør opplevelsen av boken litt større enn man tror den er.

Gjøkungen er ingen historie som egentlig fester seg. Akkurat som at jeg enda ikke har nevnt selve plottet. Om hans nabo som skriver en roman om beboerne i blokken. At Anton får tak i manuset og blir rasende over naboens karakteristikk av seg selv. Tegneseriefiguren Anton med alle sine lyter og uappetittlige sider.

Historien i seg selv fester seg ikke. Men det er mer ved boken enn som så. Den får deg til å stoppe opp. Gruble. Tenke etter. Huske. Fundere. Grøsse litt. Den har en x-faktor.

- En spennende debut! 

Kilde: Leseeksemplar mottatt uoppfordret fra forlaget. Noen ganger stappes slike bøker ulest inn i skapet. Andre ganger treffer de blink.

Andre bloggere: (Lena)