Tilbakeblikk: Pre-Bokblogg (Del 3)

Med kritisk liksomlupe

Omtaler 2007-2008

I forbindelse med mine fem gylne år som bokblogger har jeg funnet frem til gamle bokinnlegg. Du vet, pre-bokblogg. Da man var ung og naiv og blogget om sine barn og sitt hverdagsliv, fullstendig uredd for nettroll og internetpsykopater.

Ikke det at mine forsøk på bokomtaler var så mye å bli paranoid av, men likevel. På en annen side: de var nok ikke så mye å bli imponerte av. Og i hvert fall ikke særlig informert. Jeg har hentet frem noen fra arkivet og gjengir disse i tre deler:

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 1 – fire favoritter)

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 2 – fire norske)

Les (Pre-Bokblogg omtaler, del 3 – tre misfornøyelser)

Minst like vanskelig som å velge bredt eller snevert og definere motivasjon for bokblogging, er å avgjøre hva man faktisk ønsker å bruke tiden sin på. Man har ingen deadline, ingen redaktør som maser i bakgrunnen, ingen krav annet enn selvpålagt press.

Så hva når man prøver å lese en bok som absolutt ikke fenger? Eller en bok som er såpass dårlig skrevet at man får lyst til å slenge den i veggen i rent raseri? Hva da?

Hvilken rett har man til å knuse flere års hardt arbeide ved å skrive en ytterst negativ omtale? Eller skal man rette pekefingeren mot redaktøren? Forlaget? Bokbransjen i sin helhet?

Jeg har prøvd det meste, og med vekslende hell. Ærlighet er viktig, men kritikk skal alltid være velbegrunnet. Og jeg forsøker å være forsiktig med å kritisere debutanter. Sånn skikkelig fæl, spydig, fordømmende kritikk. Jeg var nok enda mer forsiktig før. Selvfølgelig, siden jeg ikke tok meg tid til å skrive ti A4-sider med dypgående ihjelanalysering.

Slik som med disse tre (to) :

Lille Lizzie vender tilbake, av Mary Higgins Clark

To små jenter i blått, av Mary Higgins Clark

Utrolig lettleste! Litt vel preget av "eldre amerikansk dame"-skriverier med hensyn til sterk, kvinnelig hovedperson, rik og vellykket familie - og at dette er hva romanfigurene higer etter, men først og fremst befriende lett språk og en god dose spenning. Jeg har også veldig sans for måten boken/kapitlene er delt inn på.

Av de to bøkene likte jeg best Lille Lizzie vender tilbake, sannsynligvis mest fordi det var den første boken av forfatteren jeg har lest, og dermed hang jeg meg kanskje vel mye opp i hennes fortellerstil i neste bok.

Ellikken anno 2014: Fremdeles blir jeg utålmodig når jeg tenker på Mary Higgins Clark. Jeg fikk henne opp i strupen, og det begynte å balle på seg allerede under lesingen av roman nummer to. – Dette til tross for at jeg strengt tatt kun skriver om hva jeg liker med den første. Jeg ville vel ikke såre henne, da vel! (jeg ville i hvert fall ikke såre hun som hadde gitt meg bøkene…)

Prime Time, av Liza Marklund

Jeg har ikke lest krim siden skolen, og stilte med overkommelige forventninger til boken. Så presterte jeg attpåtil å bli skuffet. Legeromaner er bedre skrevet enn dette. Platte replikker og "sinnsstemninger" ødela fryktelig. Som når hun reiser seg opp og legger armene i kors mens hun utbryter «Hva skal vi ha til middag, kjære?", og når hun studerer bildet av den døde TV-stjernen og plutselig får et stikk i hjertet, grubler hun over hvorfor ikke svigerforeldrene hennes klarer å godta henne. Ja, hvorfor blir hun hele tiden sammenlignet med hans forrige kone? 

Boken handler om Marklunds litterære heltinne Annika Bengtzon, journalist i tabloidavisen Kvällspressen. Hun får oppdrag om å dekke et mulig drap på den kjente TV-programlederen Michelle. Blant de mistenkte er både Annikas beste venninne Anne Snapphane (for et etternavn!) og flere av hennes kollegaer. I tillegg beskriver boken hennes haltende forhold, og også interne stridigheter i avisens lokaler. Den beste delen av boken er faktisk det sistnevnte. Jeg slet meg igjennom første halvdel av boken, men det gikk greiere mot slutten. Man vil jo nødvendigvis vite hvem morderen er.

Ellikken anno 2015: Om jeg blir utålmodig av hun over, er det ingenting til sammenligning, hva denne damen gjelder. Spasmer, kvalme og intens lyst til å løpe maraton på Bolt-time. Jeg kan som bokblogger rett og slett ikke tillate meg selv å blogge om hennes bøker. For meg er Annika-bøkene kun pjatt fra ende til annen, over og under og i mente. H.u.t.t.e.m.e.g.t.u.

_______________________________________

Lyst til å lese mere? Nei, les heller mine ordentlige bokomtaler.