Rød sone, av Asbjørn Jaklin

I år har jeg lest en kriminalroman. En eneste en. Vi snakker ikke om Tom Egeland. Ikke Unni Lindell. Ei heller Jo Nesbø. I all særdeleshet ikke Sønnen. Av det store vel av kriminalromaner er det på sin plass for en skarve bokblogger å velge noe ikke alle andre leser. Så da ble det Asbjørn Jaklin, da. Igjen.

Rød sone, av Asbjørn Jaklin

Kriminalroman. Utgitt i 2014.

Alex Winther, tidligere soldat i Afghanistan, nå journalist i Nordlys, er på beite etter bra scoop selv i agurktiden. Etter å ha bivånet en noe trøttende pressekonferanse med den tidligere jagerflygeren Peter Barrows, øyner Winther ugler i mosen når han senere blir funnet død på sitt hotellrom. Den ferske journalisten oppdager raskt at flere av Barrows kollegaer har lidd samme skjebne.

Dette er bok nummer to om Alex Winther. I første bok, Svart frost, kritiserte jeg hovedpersonen for å være for ordinær. Jeg ble ikke engasjert i ham, og heller ikke i oppfølgeren blir nysgjerrigheten særlig vekket. Den tidligere soldatens stadige panikkangst blir beskrevet, men ikke godt nok til at jeg føler noen nærhet til ham. Ei heller hans problematiske kjærlighetsliv, hvor han sliter med å knytte seg til den han vil ha. Ikke en gang hans noe umodne forhold til foreldrene klarer å vekke det lille ekstra. Det er ikke inderlig nok, selv om beskrivelsene og fortellingene rundt hans privatliv er gode i seg selv. Forfatteren forsøker å gjøre oss mer kjent med ham, men det fremstår for meg stadig som overflatisk.

Samtidig, som i bok nummer en, er det historiske aspekter det som gjør romanen vel verdt å lese. Plottet spinner på hemmeligholdelsen og all den skjulte dramatikken under den kalde krigen, hvor blokkene – og menneskene – lekte med skjebnen, helt uten at mannen i gata visste noen ting om hva som faktisk foregikk. Og i etterkant, en grusom, altoverskyggende hevngjerrighet.

Jeg skal være ærlig. Personlig fatter jeg liten interesse for selve historien. Det skygger like fullt ikke for det faktum at Asbjørn Jaklin er en dreven formidler og har skrevet nok en god kriminalroman. Han skriver bra, det flyter fint og er oversiktlig. Det er likevel noe som er viktigere, som gjør hans romaner mer verdt å lese:

Som journalist og forfatter av flere historiske sakprosa, er leseren i trygge hender, selv med et såpass innfløkt materiell som utgangspunkt. Jaklin, mangeårig journalist med godt innarbeidet evne til kildekritikk, har ervervet seg en kunnskap vi tror på. Stoler på. Og viktigst av alt: Lærer av.

Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av (Svart frost) og (De dødsdømte)