Billie Ve, av Julia Kahrs

Jeg leser mer enn gjerne ungdomsromaner. Derimot leser jeg altfor sjeldent romaner beregnet for de enda yngre. Da barneromanen Billie Ve av en forfatter jeg aldri før har hørt om dumpet ned i postkassen, grep jeg sjansen. Jeg ble belønnet med en fornøyelig lesestund.

Billie Ve, av Julia Kahrs

Barne- og ungdomsroman. Utgitt i 2014.

Billie er redd. - For alt, absolutt alt. Eller, det finnes unntak, men det er ikke til stor trøst. Det hun ikke er redd for, er hun skeptisk til. Det er ikke en eneste ting som ikke kan gå galt, og det helst på verst tenkelige tidspunkt. Hun er redd for mørket. For å være alene. For å være sammen med noen. For håndball, og i all særdeleshet for skoleturer. Mest av alt er hun redd for varulver.

I alle fall helt til hun får høre om grimarer. Redselsskalaen sprenges med grimarenes inntog i Billies verden.

Ikke det at hun har sett noen, knapt nok hørt om dem, men i alle fall. Mistenkelige funn er blitt gjort. Noen hårstrå og en tann som ikke lar seg forklare.

- Og nå skal alt komme for en dag. Billie tvinges avgårde på klassetur. Hjelp. I skogen. Hjelp! Alene. HJELP! Og hun tror ganske sikkert at det er grimarer i nærheten. HJEEEEEEEEELP!

Billie Ve er en riktig fornøyelig historie. Full av godhet og varme, akkurat passe spennende og gjennomført morsomt. 

Også språket er fint og tilrettelagt målgruppen med en solid dose respekt. Verdt å nevne er også forfatterens utstrakte bruk av kursiv for å understreke enkelte ord. Uhyre effektfullt, tidvis også for gjennomført til at det glir upåaktet hen. Det gir ekstra trykk på den sarkastiske tonen, men kan også rent lesemessig virke noe forstyrrende. 

Oppbyggingen av selve fortellingen er medrivende og engasjerende og fremstår som et rent slukemateriale. Det beste av alt: Dette appellerer både til gutter og jenter. Svært mye tilsier at Billie Ve kan være en real innertier for barneskoleelever.

Men, og det er som regel alltid et men. Forfatteren står i fare for å miste lesere med sine lange kapitler. Første kapittel er på intet mindre enn 25 sider, og hele boken teller nesten 400 sider. Dette er en real utfordring for både målgruppen og eventuelle foreldre eller lærere som leser høyt fra boken. Tenk deg følgende scenario på sengekanten klokka litt for mye en hverdagskveld:

«Vær så sniiiiiiiiiill, bare eeeeeeeeeeeeeett kapittel tiiiiiiiiiiiiil!»

Det er leit, for historien er slukematerie så det holder, men lengden er avskrekkende. I stedet for å finne frem boken i enhver ledig stund, er jeg redd boken fort kan bli liggende. Ikke fordi man ikke vil, men fordi det blir et tiltak.

Videre:

Billie er skeptisk, og jeg er skeptisk til at hun er så skeptisk. Billie er gjennomført engstelig av natur, så gjennomført at det nesten blir litt for mye av det gode. Særlig når den gjennomførte engsteligheten slår sprekker. – Som at et unntak er jentene i klassen. De som spenner bein og vekselsvis plager og overser henne. Hun som er så redd alt, hvorfor gruer hun seg ikke mer til skolen? Altså, grue seg så mye at det gjør vondt i magen-grue seg? I stedet for syns Billie de bare er dustete.

Jeg ville vært redd dem.

Ikke for det.  Hennes noe inkonsekvente redsel er underholdende og utgjør en vesentlig del av romanen. Billie fremstår i det hele tatt som en litt livstrett tredjeklassing. Som i barneskolen, altså. Dypt sarkastisk og grunnleggende negativ til alt og alle. Det er fornøyelig og tilfører historien en høy humrefaktor til glede for både barn og voksne. Dette i kombinasjon godt språk, spenning og ikke minst underliggende alvorlige og tankevekkende tema som vennskap, sosioøkonomiske forskjeller og egenverdi, gjør romanen vel verdt å lese. - Både for leseglade barn, og for foreldre og lærere til ikke fullt så leseglade barn.

Jeg er bare litt redd for at det kan være bitte litt for mye, eller akkurat litt for lite.

Kilde: Leseeksemplar. Lest i forbindelse med nominering til Bokbloggerprisen 2014.

Kudos til: Sigbjørn Lilleeng for det fine omslaget.

Andre bloggere: (I bokhylla)