23.12.14

Råta, av Siri Pettersen

Hele Bokblogglandia trykket Siri Pettersens Odinsbarn til sitt bryst og forfatteren ble superstjerne. Siri Pettersen er en av de få som kan entre et rom og sporenstreks få hele forsamlingen til å falle pladask. Hun er så hjertelig, uimotståelig og splitter pine sjarmerende at svært få bokbloggere har fått seg til å omtale hennes bok nummer to. Synd, for de aller fleste elsker boken.

Og så har dere meg, da. Hun ene som faktisk ble litt skuffa.



Råta, av Siri Pettersen
Bok 2 i fantasyserien Ravneringene. Utgitt i 2014.

Kort handlingsreferat kan leses på forlagets egen omtale av boken (lenke).

Den største forskjellen er kanskje ikke en gang bøkene i seg selv, til tross for et himmelstort gap rent kulissemessig. Den største forskjellen er at under lesingen av Råta hadde jeg høye forventninger. Jeg ble slått i bakken av Odinsbarn, fullstendig overrumplet over å la meg rive med av en fantasyroman. 
Jeg, som aldri leser slikt.

Jeg dukket ned, bort, opp, vekk i Pettersens univers. Jeg ville bli der.

Jeg ville fortsatt være der da jeg begynte på oppfølgeren. I stedet for fikk jeg noe helt annet. Jeg fikk Hirka og Rime, evna og haler. Men jeg fikk også vår verden. York, England. År 2000 og noe. Vår verden. Vår tid.

Jeg var ikke forberedt på det. Det var ikke det jeg ville.

Stort mer urettferdig er det ikke mulig å være i en bokomtale. En personlig skuffelse som overskygger bokens potensielt litterære kvaliteter.

Det er likevel mer enn det rent subjektive.

Som Elisabeth fra bokbloggen (Bokstavelig talt) poengterer i sin omtale, sprenger Pettersen de fleste uskrevne lover hva fantastisk litteratur angår. I Råta serveres vi alt. Samtidig! Bakvendt og forlengs og alt på en gang.

Det er følgelig både dristig og vågalt av forfatteren å flytte historien til 2000-tallet. Mye av den fantastiske magien ved et 100 % imaginært univers mistes automatisk. Uten dette sløret blir det dermed også lettere å se svakhetene, mer å kritisere.

Utgangspunktet er likevel fortsatt udiskutabelt positivt. Vi følger stadig Hirka, vår kvinnelige helt. En slags norrøns mytologis Pippi, en 16 år gammel jente med stort, rødt hår og krefter nok til å velte hele verden. Nesten bokstavelig talt. Et ekte litterært forbilde, hvis utseendebeskrivelser begrenser seg stort sett til dette håret. All honnør til forfatteren å skape en heltinne nesten utelukkende beskrevet ut i fra tanker, følelser og handlinger. – Ja, og en manglende hale, selvsagt.

Hirka kjemper for det gode og mot det onde. Verden må reddes, og hun er en helt essensiell brikke i hele spillet. Hun er villig til å ofre alt, til og med seg selv. Til og med den hun elsker.

Det vakre kjærlighetselementet fra første bok i serien utvikles videre i Råta. Selv med de største hinder, er kjærligheten til Rime like sterk og uimotståelig. Stadig lengter de etter hverandre, fra hver sin verden. Her er også bokens virkelige styrke. Aller best er Råta i øyeblikkene hvor lengselen etter Rime nærmest blir for sterk til å takle. Disse små utsagn, forsiktige og flyktige tanker som nesten ikke maktes å sette ord på, men som likevel ikke er til å unngå. Alt i kursiv. Drømmende, diffuse men likevel dominerende.

Plottet som helhet er spennende, noe som underbygges av konsekvent bruk av gjennomgående korte setninger. Nærmest stakkato berettes historien om Hirka som på dramatisk vis reiser til vår tid hvor hun slåss for sitt folk og hele deres fremtid. Jeg sitter likevel igjen med en bestemt følelse av at dette burde vært enda bedre fortalt. Jeg savner mer engasjement og adrenalin. Jeg savner enda større følelser.

De er jo der, men flates ut av små sekvenser som i mine øyne skygger for spenningen. Slik som når Hirka tvinges til å spre sitt blod, i håp om at dette skal redde verden.
«Herregud, hvorfor ikke gjøre det på et mer sivilisert sted, som et sykehus»
«Har jeg husket på å ta jerntabletter?»
- Ufrivillig eller nøye kalkulert komiske innslag? Jeg vet ikke. For meg er det forstyrrende. Ironi og sarkasme er fine virkemidler, men må brukes med omhu og systematisk. Plutselige innfall virker for meg mot sin hensikt.

Når det er sagt lykkes Pettersen langt større med andre virkemidler. Hun er god til å uttrykke det som ikke sies. Særlig likte jeg passasjen:
«Jeg er for ung for deg.»
«Men du virker mye eldre…?»
Slike innslag kan alene redde helhetsinntrykket. Selv nå, ett par måneder etter at jeg leste boken, blir jeg varm om hjertet når jeg husker tilbake til dette lille utdraget. Et utdrag som er uten betydning for alle de som enda ikke har lest boken, men som jeg tror flere enn meg har bitt seg merke i. – Og det er mere å ta av.

Andre lesere er svært begeistret, triller terningkast 6 og jubler over at oppfølgeren er enda bedre enn den første boken. Jeg er ikke helt der. Min personlige skuffelse over det dramatiske sceneskiftet fra første bok må ta en del av skylden, men ikke alt. Den er for meg i det hele tatt ikke like medrivende som Odinsbarn. Råtas 500 sider ble med det en mer langtekkelig leseaffære enn ønskelig.

- Men ikke ti ville hester kan få meg fra å glede meg til tredje og siste bok i Ravneringene utgis.




Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Min omtale av første bok i Ravneringene, (Odinsbarn).


Andre bloggere: Mange har erklært seg inhabile, mens noen få har omtalt boken, gjerne med alle mulige forbehold. (Bokstavelig talt) (Kari) (Ina). Les også hva ungdommen selv mener om boken på siden til (Ubok.no)

5 kommentarer:

Ingun Kleppan sa...

Hei!
Jeg er så enig med deg, som jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg hører den som lydbok og har kommet halvveis. Der ligger den..... så jeg får se om jeg gidder å høre ferdig. Det var noe med det magiske som forsvant for meg når vi kom til vår verden.
Jeg ønsker deg en go, fredfylt jul!

Ellikken sa...

Takk for det, Ingun. - Og i lige måde! Blir Hedmarksjul på oss i år, faktisk :)

Jeg slet veldig med å skrive denne omtalen. Kladden ble skrevet for flere måneder siden, men jeg har vegret meg for å utarbeide den og etterhvert publisere. Skillet mellom subjektiv skuffelse og nøytral kritikk er vanskelig. Det minste jeg kunne gjøre var å vente litt, fordøye det hele, gruble litt videre. Heller ikke Odinsbarn var fullkommen, men jeg ble såpass tyllet inn i magien at svakhetene ble som bagateller å regne. Her, i vår tid og vår verden, ble det for tydelig til at jeg kunne svelge det.

Berit sa...

Jeg har bare skumma omtalen, for denne ligge rklar som årets store julebok! Jeg likte jo den forrige veldig godt, og da er det bestandig litt skummelt å gå løs på oppfølgeren- nettopp fordi jeg er så redd for å bli skuffa.. Greit at noen heller litt kaldt vatn i årene!
Håper du får ei fin hedmarks-jul; snø, kuldegrader og julestemning her i Østerdalen nå!

Elin sa...

Gleder meg til å lese denne boka :) Har ønsket meg den til julaften, så blir spennende å se i morra hva som skjuler seg i de harde pakkene under juletreet :)

Ingalill. sa...

Vel, jeg synes ikke enern var spesielt magisk heller, hear me banne i kirka - enkel, enkel og not for me, det er derfor store sjanser for at jeg leser Råta med så lave forventninger at den ender opp på pluss -)