Min bokverden, del 4

Nå som jeg omsider fant tilbake til bokbildene mine, det var virkelig som å lete etter nåla i høystakken, er det på tide å legge ut et nytt innlegg om mine hyllemetre. Det er mer enn nok å ta av. Skal man noensinne ever i evigheten bli ferdig med forevigelsen av mine bokfunn, bokskatter, plassfyll er det ingen tid å miste. 

(Skrev hun og jublet over å ha fått bok i gave i dag. Jeg kan forestille meg hva min samboer tenkte da jeg med gledesfylte hvin viste frem at jeg hadde fått pakke med en særdeles lovende form og tyngde, men slik surmagethet er rett og slett upassende i dette fora.)

Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller. Mammutsalg, så om den ikke var spesielt billig, var det i alle fall en gyllen mulighet til å kjøpe en bok av Tiller. Jeg har møtt han, og han har signert Skråningen. Riktignok måtte jeg bruke min sønn som unnskyldning for å nærme meg ham. Vi fant ut at vi begge hadde barn med samme navn. Jeg ble stum og daunervøs og fikk et slikt anfall av nær-forfatter-opplevelse at jeg knapt nok tør å tenke på at jeg har bøker av ham jeg ikke har lest. Menneskefluene av Hans Olav Lahlum. Kjøpt på samme mammutsalg. Jeg er sikker på at jeg vil like bøkene til Lahlum, men det har stoppet på det punktet. Jeg tror, men jeg vet ikke. Lahlum har jeg stått sammen med under Oslo Bokfestival. Jeg gjorde alt i hele verden for å late som jeg var gresselig blassert. Couldn't care lett liksom. As if. Ord uten lyd av Camilla Gibbs. En bok jeg har lest i år. Værsågod, det er bare å besvime av sjokk. Den store navneboken. Denne har selvsagt ikke det døyt å gjøre i bokhyllene mine, siden jeg barneproduksjonen må vente til barnebarnproduksjonen setter inn, og det er faktisk veldig lenge til. De gjorde et barn fortred av Tove Ditlevsen. Jeg ser at dette kan være en litt uheldig plassering. Kjøpt på loppemarked, ene og alene på grunn av Karin. Manfield Park av Jane Austen. En slik bok jeg liker å tro at jeg har lest, men som jeg innerst inne betviler sterkt. Mors lille sleipe av ?. Artig, søt liten sak jeg fikk i gave. Ventetiden av ?. En bok jeg fikk fra helsestasjonen da jeg gikk gravid første gang. Jeg har beholdt den fordi jeg tror jeg kanskje har notert litt i den. Ikke at jeg gidder sjekke det. Ikke nå i alle fall. Den er uansett altfor tynn til å gjøre noe skade ved å bli værende. Gullkorn 1 og 2 av Unni Lindell og Mark Levengood. Superskjønne, morsomme og tankevekkende tegneseriestriper om barn, barndom og alle de tragikomiske scener som utspiller seg i hverdagen. Disse liker jeg kjempegodt. Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov. Jeg husker Line har skrevet om denne klassikeren, men siden jeg ikke husker om hun elsker eller hater den, er jeg litt redd for å begynne å lese. Marekors av Jo Nesbø. Jeg har flere Nesbø-bøker, men ikke pokker om de står sammen. Nei, de skal spres på alskens hyllemeter. Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen av Håkan Nesser. Elsker denne boken inderlig og uforbeholdent. Mere oppvekst enn krim, men du verden, that man kan write. Livet er et annet sted av Milan Kundera. Noe ræl jeg brukte altfor mange dager av fjorårets sommerferie på å træle meg igjennom. Menneske uten hund av Håkan Nesser. Første Nesser-bok jeg leste, og dermed også den første Nesser-boken jeg falt pladask for. Lærer'n av Frank McCourt. Likte denne godt. Ikke fantastisk godt, men godt. Godt nok. Mer enn godt nok. Emma av Jane Austen. Det er lenge siden jeg har lest denne, men jeg håper jeg får lysten over meg til å pløye gjennom Austen-romanene på nytt. On the road av Jack Kerouac. Denne leste jeg på videregående, og jeg kan med en viss skam meddele at jeg ikke kunne fordra en eneste setning av boken. Jeg regner med at jeg muligens ville likt den bedre nå (det skal mye gjøres å like den mindre), men det frister overhodet ikke å gjøre et nytt forsøk. A complete guide for visiting Paris. Ingen hyllemeter uten en malplassert reisebok. Norwegian Wood av Haruki Murakimi. Eneste Murakimi-boken jeg har lest. Ikke er jeg sikker på at jeg har skrevet navnet riktig heller. I alle fall, denne likte jeg jo så godt, så godt! The Postmistress av Sarah Blake. Leseeksemplar, og jeg ble sitert på bokomslaget! Wohooo! - Men burde jeg ikke fått boken, altså den ordentlige boken, tilsendt fra forlaget? Natt til fjerde november av Karin Fossum. Mange år siden, mener jeg leste den da den var helt ny, og den satte igang en hel rekke tankevirksomhet hos meg. Husker ingenting av eventuelle krimelementer, men derimot en meget god beskrivelse av sorg og ulike sorgreaksjoner. Når jeg er hos deg og Før du sovner av Linn Ullmann. Jeg er veldig glad i bøkene til Linn Ullmann. Ok, jeg har lest kun disse to, men de liker jeg sååå...! Ja! Profetens have av Kahil Gibran. Jeg får neppe noe poesikred for å ha denne boken i hylla, men det er så rart med det... Loppemarked, what can a bookshopaholicer do.

Dette blir en meget lang seanse og er kun for spesielt interesserte. Kanskje bare for meg. Kanskje bare for å ydmyke meg på det ytterste, utlevere min fullstendige mangel på system og gjøre meg litt latter ved å åpne mine innerste bokhemmeligheter. Se Del 1 om du orker. Se Del 2 om du ikke har vett til annet.  Se Del 3 om du har særdeles tungt for det. Del 5 kommer før du vet ordet av det.

Besatt av bøker?

Da jeg satt i sekretariatet under årets Norgesmesterskap i Petanque, kom en av dommerne inn i teltet og viste fornøyd frem en petanque-veske hun hadde kjøpt.

Hun: ”Typisk damer, vi må shoppe litt når vi har gjort noe som fortjener belønning…  Ja, du har det sikkert slik med bøker!”

Jeg: ”Øh… Ja.”

Da jeg oppdaget en spørsmålsgreie florere blant bokbloggerne innså jeg at tiden var inne for å utdype mitt forhold til bokshopping.

Er du helt besatt av å kjøpe bøker?

Min samboer ville svart ”JAAA!”. Selv ville jeg sagt ”Næææhsj… Nei, deeet... Næææh…” Aldri undervurder menneskets evne til fornektelse. Det kribler i hver eneste celle i kroppen bare jeg ser en bokhandel. Jeg får åndenød og en uimotståelig trang til å løpe hvis jeg hører om loppemarked. Løpe i den forstand at jeg gidder å gå hakket raskere enn min sedvanlige sneglefart, og dette i retning loppemarkedet.

- Men jeg niholder på mitt Næææhsj-svar. Jeg mener det. Jeg er ikke besatt av å kjøpe bøker. Nei, for all del. Jeg er for gnien til at dette svaret fortjener noe ja. Derimot er jeg besatt av bøker. Ja, for all del. Jeg er sjanseløs mot posesalg, det skal sies, men det skal også sies at sprengfulle poser gir ca. 5 kroner pr. bok. Og fem kroner per bok er jammen meg nærmest gratis. Det kan knapt nok kalles betaling.

Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?

Hvis jeg er sammen med venner i en bokhandel har jeg en lei (?) tendens til å anbefale bøker såpass varmt at venner kjøper en eller flere bøker. Ok da, så tar jeg trolig med meg en bok jeg også. – Men bare om det er salg.  Og da er jeg ikke spesielt kresen, må jeg vel nevne.

Det er ikke slik at jeg på død og liv må shoppe bøker hver måned, men med vårens loppiser blir det hyppigere enn ellers. Og Mammut da, selv om Mammutsalget i seg selv ikke er spesielt billig. – Men det fører med seg andre billige bøker, og da går Ellikken helt bananas. Jeg takker ellers gudene for min iboende skeptisk til nettbutikker, slik at jeg ytterst sjeldent legger inn virituelle bestillinger.

Jeg har blitt flinkere. Punktum. Mer nøktern. Punktum. Kryss i taket, ingen troll i ord.

Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?

Det er lettere å si hva som ikke tiltrekker meg. Jeg tiltrekkes definitivt ikke av filmcover, ei heller kvinneansikter. Lange finurlige titler gjør meg nysgjerrig, og betatte bokbloggere gjør min motstandsvilje til en slikk og ingenting. Store reklameplakater derimot, virker motsatt på meg.

Er det en spesiell sjanger du foretrekker?

Alt til sin tid. Jeg leser krim i perioder, klissete kjærlighetsromaner i perioder, ungdomsromaner i perioder, historiske romaner i perioder… Sånn omtrent. Jeg leser alt for få biografier og har ikke helt sansen for fantasy, men det er alltids rom for endringer i leservanene. Come what may.

Foretrekker du å kjøpe nye eller brukte bøker?

Jeg foretrekker brukte bøker, og elsker å tusle rundt på loppemarkeder etter bokskatter. Ikke bare fordi det er langt billigere enn overprisete nye bøker. Jeg syns brukte, ikke fillete bøker, er vakre. – Ja, også kan jeg la de stå i bokhylla uleste av meg uten at jeg vil føle trang til å bortforklare hvorfor jeg faktisk ikke har fått lest dem enda.

Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?

Det er mye man kan bruke penger på som er langt mer bortkastet enn bøker. Det er som med alt annet her i livet, måtehold er en dyd. Har man lyst har man lov, har man vett lar man vær’.  Bruker jeg tre-fire hundre kroner på bøker en måned, får jeg ravnsvart samvittighet, men på en annen side… Vi kunne helt sikkert droppet Pizzabaker’n også. Det handler om prioriteringer, hvor mye man faktisk får inn og hvor mye som må gå ut igjen. Glem assosiasjoner til pizzaeting, forresten.

Har du noen sinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?

Etter de verste lopperaidene mine har jeg innsett mine bokhyllers begrensninger, og i det minste tenkt meg om både en, to og tre ganger før jeg har hamstret inn flere. Både i frykt for å la bokhyllene rase i gulvet og for å beholde husfreden.

Når du har kjøpt en bok – hvor lang tid tar det før du leser den?

Noen bøker jeg kjøper har jeg tidligere lånt og elsket. De leser jeg nødig igjen i frykt for at den skal falle i verdi. Andre ganger hamstrer jeg bøker fordi jeg har fått for meg at jeg vil ha flere bøker av samme forfatter.

Billige eller dyre – innbundet eller paperback?

Jeg har slettes ingenting i mot paperback, så lenge de er av en slik kvalitet at de ikke blir fillete bare man tenker på å bla i dem. Utseendemessig har jeg mine estetiske krav, og velger bevisst bort for eksempel filmcoverversjoner hvis jeg kan unngå det. Nå juger jeg. Så lenge det er posesalg tar jeg alt jeg kommer over. Ja takk, begge deler. JAAA!

Se også svarene til (Silje), (Bokelskerinnen), (Beathe) og (KindleJoy)

Hvite hester, av Alice Hoffman

I forrige bokomtale gjorde jeg stas både på Alice Hoffman og Ingalill. Ingalill for å være fan av Alice, og Alice for å ha en fan som Ingalill. Det viste seg å være enkelte interne stridigheter. Ingalill uttalte nemlig i kommentarfeltet at hun har hatt et anstrengt forhold til Hoffman siden vedkommende i 2009 fremsto som noe bitter og hevngjerrig på Twitter. Dama ville slettes ikke ha noe av kritikk. Dette falt Ingalill tungt til brystet, og når jeg tenker meg riktig godt om, husker jeg det jeg også. Takk og lov har noen sikret seg alle bevis og samlet det hele pent i et innlegg slik at vi glemske kan gjenoppleve hele episoden. Uansett, årene har gått, sårene har begynt å gro, Twitterkontoen hennes er slettet, og bare en ting gjenstår:

I nevnte bokomtale skrev jeg om min første leste Hoffman-roman i voksen alder. Her skrev jeg også at jeg de siste årene har sikret meg en del av hennes bøker via alskens loppemarkeder. Nå har jeg lest nok en roman av henne.

Hvite hester, av Alice Hoffman

Den røde tråden i boka er myten om den makt og fascinasjon som vakre og lovløse menn kan ha over kvinner. Dina har vokst opp med fortellinger om slike menn. Ariaer kalles de. De rir gjennom ørkenen på hvite hester, under purpurrøde solnedganger og i stjernestrødde netter. Dina overfører sin drøm om en slik mann til datteren. De tror begge at hennes bror er en Aria. Teresa drømmer om at han skal velge henne og ta henne med seg. 

I virkeligheten utvikler myten seg til å bli et incestiøst kjærlighetsforhold som, dersom omstendighetene nødvendigvis hadde vært annerledes, hadde vært usedvanlig vakkert. Alle heier vel på forelskede par som ikke kan få hverandre. Jeg har alltid latt meg fascinere av forfattere som skriver vakkert og stridslysten om incest, i all dens motbydelighet og forakt som leseren føler.  Det setter leseren på en virkelig prøve.

Til en viss grad forstår man også hvorfor hovedpersonen får slike følser for sin egen bror. Helt fra barnsben av innprentes hun av sin egen mor om at han er en Aria, selve drømmemannen. I den dysfunksjonelle familien er det kun Silver som ser henne, han er helten i hennes drømmeunivers. Jeg ser den. Det jeg har store problemer med, er hvorfor Silver føler dette uimotståelige begjæret til sin søster. Hvorfor er det en slik gjensidig tiltrekningskraft mellom bror og søster? Mytologien har hele tiden vært kommunisert fra mor til datter, mens sønn har levd sitt eget liv forholdsvis uavhengig av sine foreldre og søsken. En svakhet ved boken, men la oss gå videre.

Jeg syns bokbloggeren Knirk beskriver boken så fint med disse ordene:

"Den handler om å overvinne en vond barndom og å løsrive seg fra fortidens skygger. Jeg synes boka handler om omsorgssvikt fra ende til annen. Om to foreldre som ikke klarer å ta vare på ungene sine, om skrudde relasjoner og om illusjoner som brister. Den handler om mannsrollen og mangel på rollemodeller. Det er en trist historie."

En annen bokblogger, Reading Randi, utdyper:

"(…) Jeg tenkte på den som "kvinnesak" fra en annerledes synsvinkel: Forfatteren angrep ikke problemet ved å peke på lov-verk og likestilling. Hun griper fatt i kvinnens nedarvede myte - en overlevering fra mor til datter - at det er innebygd i kvinnen hvordan hun skal se på seg selv." 

Man kan ikke annet enn å la seg berøre av boken, enten man begeistres eller gremmes. Temaet er komplekst. Det er provoserende, interessant, vakkert og skremmende. – Og hun skriver da så deilig drømmende og fint, den godeste Alice Hoffman. Om jeg ikke er trollbundet som bokbloggeren Lena fra Les mye, lar jeg meg i alle fall begeistre. Lett.

- En ny bok av Alice Hoffman befinner seg allerede på nattbordet mitt.


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Loppemarked.

Alltid elsket, aldri glemt

På en helt spesiell 9-årsdag

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for om eg søver, eg om deg drøymer.

Om natt og dag er du like nær,

og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,

som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,

d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:

Eg sprett frå stolen og vil meg té,

men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,

eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!

Når somt der borte eg ser seg snu,

eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,

d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:

I song og fløyte- og felelåt,

men endå best i min eigen gråt.

A. O. Vinje

Gratulerer med dagen, veslejentene våre. Å, som vi skulle ønske...

Magi i praksis, av Alice Hoffman

I kommentarfeltet til forrige innlegg skrev noen følgende:

Har du laget det selv?? Wow! sier jeg bare. Jeg synes du burde illustrere alle bokinnleggene dine også heretter.

Jeg har hørt det er viktig å lytte til sine lesere. Kjempeviktig. – Dog ble jeg bekymret over første setning.

Har du laget det selv??

Jeg oppfatter det ikke som et spørsmål, men som en utfordring. Her skal jeg vise dere, her! Jeg valgte å ta utgangspunkt i en fullstendig vilkårlig VG-nyhet, for så å gjengi det så godt som mulig i paint. Utelukkende for å bevise mine fortreffelige evner, selvsagt.

Kopien er lengst ned. Imponerende ikke sant?

- Men rett skal være rett, selvkritikk skal tas. Jeg er ikke hundre prosent fornøyd med Venus i paint. Her ligner den faretruende en føflekk.

Likevel, selv om dere er imponerte må vi gå videre. Dette er tross alt ingen paint-blogg, men en bokblogg. Selv om alt kan kombineres, må det være grenser for ubetydelig pjatt. Vi peiler derfor inn på temaet bok og forfatter.

Jeg har nå bevist for dere mine ufortreffelige kunstneriske evner, men det er og blir viktig å ta sine kunstneriske friheter. Hvis ikke blir det fort kjedelig og intetsigende.


For eksempel, da jeg skulle skrive bokomtale om Magi i praksis ønsket jeg å illustrere innlegget med bilde av forfatteren. Utgangspunktet er dette:

Her kunne jeg latt bildet tale for seg selv, men jeg ville gjerne publisere et paintbilde i stedet for. Slik ble det:

Ser dere forskjellen? Damen begynner å trekke på årene, derfor lot jeg kunstneren i meg tegne på noen grå hår. Dere ser det, sant? Dessuten syns jeg det er på sin plass å nevne at jeg så henne fra en litt annen vinkel enn fotografen. Jeg er meget fornøyd.

Dere ser antagelig også snakkeboblen. Selv om navnet er kjent, er ikke nødvendigvis utseendet til de ulike forfatterne like kjente, derfor ønsket jeg å gi dere et lite hint.

Sannsynligvis er det bare Ingalill som ser tegningen. Vi snakker selvfølgelig (for hennes del) om Alice Hoffman. Nå glemte jeg nesten å lime inn bokomtalen. Neida, joda.

I løpet av et par år har jeg plukket med meg en og annen Alice Hoffman-bok fra diverse loppemarkeder. Delvis på grunn av Ingalill, delvis på grunn av vage minner fra ungdomstiden hvor jeg selv leste en Hoffman-bok eller to. Dette er første Hoffman-bok jeg leser i voksen alder.

Magi i praksis, av Alice Hoffman

Etter foreldrenes død sendes søstrene Sally og Gillian til fjerne slektninger. Det er noe mystisk med disse to gamle tantene, noe uforklarlig og magisk, men også skummelt. Sally og Gillian vokser opp i hver sin retning. Gillian er den populære, rastløse og opprørske og stikker tidlig hjemmefra for å leve et omflakkende liv med stadig nye menn. Sally tynger seg selv ned med ansvar og holder fortet. I voksen alder opplever hun endelig å forelske seg, de gifter seg og får to døtre. En dag, etter mange forvarsler, dør mannen. Sally tar med seg barna og flytter til en helt annen stat. Hun trenger å starte på nytt, langt unna tantene og alle ryktene i hjembyen. Hun får på plass et hjem, takler den nye hverdagen og jentene vokser opp til å bli tenåringer. Også de er som sin mor og tante, vidt forskjellige. Den ene vilter og opprørsk, den andre stille og ansvarsfull. Plutselig står Gillian på døren, etter mange, mange års fravær. Med seg har hun en koffert og en bil med en død mann.

Befriende nok: i denne romanen er det ingen jeg-person, heller ingen parallelle historier. Språket er delvis ført i presens, en ypperlig fremgangsmåte for å dra leseren med inn i romanens verden. Selve boken er inndelt i fire deler, ingen kapitler, men med nok naturlige inndelinger for de av oss som ikke er i stand til å lese nesten 300 sider i et glefs. Undertegnede inkludert.

Språket glir fint, historien har en touch av spenning, en god dose romantikk og akkurat nok magi og overtro til å gjøre seg fortjent til tittelen samtidig som det hele fremstår som relativt troverdig. Jo visst skriver Alice Hoffman godt, og jo visst gleder jeg meg til å lese flere bøker av henne. Underholdende og fint lesestoff til lyse sommerkvelder. God fornøyelse!

Lest i 2012:Mai

Jeg har uttrykt min fasinasjon for bilderedigering i paint tidligere, og i ren hyllest til TegneHanne dedikerer jeg hele mitt månedsinnlegg til hennes fabeltastiske blogg.

I mai måned har jeg lest og ledd og mistet toget (ok, rett skal være rett) edit: nesten mistet toget.

Jeg har ligget søvnløs hele natta i ren lese-videre-i-boka- abstinensrus. (innlegg)

I mai måned har jeg også sovnet lesende i ren kjedsomhet (innlegg)

I mai måned har jeg presentert ydmykende, usystematiske, uryddige, og alt annet med u- foran seg bokhyllemeter. (innlegg 1) (innlegg 2) (innlegg 3)

Mest av alt ble likevel mai måneden hvor jeg rødmet eksepsjonelt i nærkontakt med engelsk forfatter. (innlegg)

Alt dette er helt sant. Det som også er sant er at jeg i mai måned har lest følgende bøker:

Alt jeg er, av Anna Funder - Never let me go, av Kazuo Ishiguro - Fortellingen i fiolinen, av Natasha Solomons - Begynnelsen til et farvel, av Ayad Akhtar - Året rundt med Finn og Yan, av Finn Bjelke og Yan Friis

Tre av bøkene er blogget om, men det er lite i forhold til de åtte blogginnleggene jeg også har publisert denne måneden. Min fiktive liste over dårlig samvittighet er altså ikke blitt mindre.

Mangfold i mai

Takket være denne samlingen lesestoff har jeg i mai vært henholdsvis forvirret, tankefull, provosert og lattermild. Jeg har mistet leselysten og funnet den igjen. Jeg har ledd og grått, begge deler både av fasinasjon og irritasjon. Jeg har rødmet mye, sovet pluss/minus greit, vært i solen, gjemt meg for solen, svettet og fryst. Jeg har mottatt noen bøker, kjøpt bare en. Jeg har tenkt på bøker, drømt om bøker og jeg har avskydd bøker.

Jeg har vunnet i Beathes ukens blogg-konkurranse, jeg har tapt så det sved i lokalavisas konkurranse (enda godt hele greia fikk en verdig vinner i Tankekjør), jeg har forsøkt og mislykkes med hemningsløs smisk i Julies enorme zoombie-konkurranse, jeg har blitt rørt av Mirakels møte med helten hennes, jeg har frydet meg over Maris misfornøyde mandag, og jeg har sunget bursdagssang for Line.

På månedens siste dag har jeg brukt uvettes mye tid i paint for å lage månedsinnlegg. Får jeg ikke en eneste kommentar på dette lover jeg å avinstallere paint-programmet. Just sayin’.

Begynnelsen på et farvel, av Ayad Akhtar

Frister en oppvekstroman med en solid dose religionshistorie er dette boken for deg. Forresten, les den uansett hva svaret ditt er.

Hayats foreldre flyttet tidlig på 80-tallet fra Pakistan til USA. I Begynnelsen på et farvel følger vi Hayat fra han er ni til tolv. Overgangen fra barn til tenåring. Barndommens uskyld får et knekk når han introduseres både til religion og kjærlighet. - Samtidig.

Begynnelsen på et farvel (American Dervish) av Ayad Akhtar

Bildet av morens venninne, Mina, har i åresvis hengt på kjøleskapet. Hver dag, morgen og ettermiddag, har Hayat tittet på vakre Mina og hørt morens fortelle om henne og hennes egenskaper. Etter flere år med psykisk og fysisk mishandling, blir hun kastet ut av ektemannen med rettspapirer på at hun blir fratatt sin sønn straks han fyller sju år. Det begynner å haste, og Hayats mor henter henne og gutten til USA.  Hayat vokser opp med henne som en gudinne, og plutselig en dag står hun der, på kjøkkenet med kofferten sin og sønnen. 

Mina snur opp ned på tilværelsen. Hun kommer inn som et frisk pust og blir en fredsmekler i det stadig mer turbulente forholdet mellom Hayats foreldre. Hayat, som har vokst opp med henne som en fraværende og uoppnåelig gudinne, opplever henne som enda mer fantastisk i virkeligheten. Mina tar ham under sine vinger og gir ham undervisning i islam, samtidig som Hayats fasinasjon for henne går over i prepubertal attrå og forelskelse. Undertrykking av de uvante følelsene forsterker hans iver og vilje til å tilegne seg stadig mer islamsk lærdom. 

Faren Naveed, amerikanisert og ateist, er i harnisk over sønnens religiøse interesse. Mina introduseres for Naveed sin jødiske kollega og venn, og de faller for hverandre ved første blikk. Veien blir ikke uventet for kronglete. Selv om han ønsker å konvertere til islam for Minas skyld, vil ikke det muslimske miljøet tolerere ham. Antisemitismen i det muslimske miljøet drukner spiren til lykke for det umake paret. Nok en gang ofrer Mina seg. Ikke for miljøet i seg selv, men for troen. 

Ateisme og fanatisme

Ayad Akhtar presenterer for leseren mangfoldigheten i islam. Hayads far Naveed forakter religion, også islam. Enkelte krefter i miljøet rundt familien representerer en fundamentalistisk religionsutøvelse. Mina står for en åndelig, romantisk side av islam. Hayad selv forsøker i overgangen fra barn til pubertet å videreutvikle barnetroen med elementer fra alle sider av islam. Han søker tilflukt i Koranen for å tilegne seg mest mulig kunnskap. Sterkt inspirert av Mina ønsker han å bli en dervisj, en slags islamsk munk. Dervisjer søker livets mening i et fattig omflakkende liv fylt med bønn og underkastelse.

Han leser seg opp, lærer utenat, men det er ikke alt som gir mening, og det er ikke alt som er like enkelt å tolerere. For hvorfor har så mange muslimske i mot jødene? Det er så mange likheter mellom islam og jødedommen, så hvorfor skal man hate dem?

Forfatteren forteller selv i et intervju med Dagsavisen:

- Jeg vil vise hvor tette båndene mellom jødedom og islam egentlig er. Koranen er mange ting, blant annet en kommentar til Det gamle testamente. Den er nemlig full av referanser til gammeltestamentlige historier, i fragmentert form, som om det er forventet at leseren skal kjenne Bibelen fra før. Likhetene i doktrine, følelse og spiritualitet er mange mellom de to religionene.

Det er ikke ofte man leser bøker som dette. Samtidig er innpakkingen så allmenn: jakten på drømmekvinnen, oppvekst i en dysfunksjonell familie, pubertet, tvil og søken. Språklig er den enkel og nøysom, særdeles lettlest og dialogene er en drøm i seg selv. Forfatteren er ingen lærd mann litterært sett, men med hans fortellerstil og lett satiriske humor blir leseren virkelig revet med.

Absolutt anbefalt

Denne boken bør alle lese. Menn og kvinner, unge og eldre, uansett religion. Boken stiller spørsmål og provoserer. Tar avstand og forener. Leseren blir opplyst, underholdt og berørt.



Les gjerne den litt mer profesjonelle omtalen (og anbefalingen!) publisert i New York Times. Ser frem til norske bokbloggeres syn på boken. Jeg håper og tror flere enn meg vil omfavne Begynnelsen på et farvel. Tusen takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.

Fortellingen i fiolinen, av Natasha Solomons

En ung jødisk kvinne flykter på tampen av 30-årene til England for å ta seg hyre som husholderske ved et gods. Hun forelsker seg i godsets arving, men savn og uvisse hindrer henne fullkommen lykke. – Det burde ikke være noen overraskelse for noen at jeg var særdeles skeptisk til denne romanen. Mine fordommer viste seg å gjøre boken urett. Fortellingen i fiolinen viste seg å være en nydelig historie med strålende gode beskrivelser og gjennomført bra språk. – Ja visst lot jeg meg forføre!

Fortellingen i fiolinen, av Natasha Solomons

Elise Landau er yngste barn i en velstående jødisk familie. Moren Anna er stjerne i operaen og faren Julian er suksessfull forfatter. Søsteren Margot er lykkelig forelsket i mannen Robert og har en lys fremtid foran seg musikalsk.– Hadde det ikke vært for at vi møter dem i Wien på 30-tallet. Noe stort, mørkt og uoversiktlig kommer stadig nærmere. Elise sendes til England for å tjenestegjøre ved et gods, i påvente av visum til Amerika. Foreldrene og søsteren skal reise over kort tid etter og legge alt til rette frem til familien gjenforenes. Med seg får Elise perler og gull sydd inn i kjolekantene og en fiolin med en skatt utenom det vanlige. Julians enda ikke utgitte roman.

Søsteren får visum og reiser så raskt det lar seg gjøre. Det haster. Dette store, mørke, uoversiktlige kryper stadig nærmere. Foreldrenes visa lar vente på seg. Stadig er det forsinkelser med stadig nye forklaringer. – Eller ingen forklaringer i det hele tatt. Telegrammene til Elise blir færre og knappere. Til slutt blir det helt stille.

I fiolinkassen samler Elise alle brevene hun skriver til Anna. Hun vil ikke at et eneste minne skal svinne bort, det er så mye å fortelle, det er så mange følelser å sortere. En dag skal Anna få alle brevene, og en dag skal fiolinen åpnes og Julians bok skal endelig bli lest.

Livet på herr Rivers gods Tyneford er slitsomt, men trygt. Akkurat det er det eneste som teller. Man aner konturene av det som holder på å skje hjemme i Østerrike, men nyhetene er mangelfulle og man vil helst ikke tro det verste.

Elise føler seg ikke hjemme. Hun savner foreldrene og hun savner Wien. Hun savner å høre til, for hun passer ikke inn verken hos Tyneford-familien eller deres stab. Hun er husholderske, men samtidig sosietetskvinne. Situasjonen blir enda vanskeligere når godsets arving Kit faller for Elise. Kan hun tillate seg å forelske seg i en mann over hennes stand, kan hun la ham være villig til å ofre Tynefords rennomè og fremtid for henne, og hvordan vil hans kunne forholde seg til henne som svigerdatter?

Overraskende godt språk

Alt dette er pent pakket inn i et overraskende godt språk. Litt flisespikkeri kan man alltids utføre, men i all hovedsak er språket rett og slett veldig bra. Dialogene er holdt rene, klisjeene er edruelige, hvert kapittel har avsnitt med beskrivelser som gir deg stjerner i øynene, og kapitlenes navn har alle det lille ekstra. Gjennomført og godt! Det er vanskelig å velge ut et sitat som er vesentlig bedre enn andre. Det er så mange, man kan velge og vrake… Les heller boken i sin helhet!

Som en finurlighet skal det nevnes at oversetteren har markert skillet mellom adel og tjenerstand ved å la staben konsekvent holde dialoger på en slags sørvestlandsk dialekt. Som en annen bokblogger skrev i sitt innlegg; hurra for å tørre å gå utenfor den sedvanlige Oslo Øst-rammen! Om det er ideelt kan man diskutere, men det er bestandig befriende med noe nytt.

Noe annet finurlig bare i negativ forstand er tabben som har sneket seg med på slutten av romanen. For ikke å avsløre noe for de som ikke har lest, men samtidig rive meg i håret sammen med de som har lest boken, gjør det på følgende diskre måte: På 80-tallet må Herr Rivers vært en meget gammel mann. Enkel matematikk gjør at man kan beregne alderen hans til nitti år, en særdeles sprek alder å reise rundt i Europa på! – Sånn, da var det sagt. La oss gå videre til det som er langt mer viktig.

Ja visst lot jeg meg forføre

Jeg hadde aldri trodd det på forhånd, men jeg falt virkelig for denne romanen. Det er en kjærlighetshistorie med noe utenom det vanlige, en stille tragedie. Man gjør så godt man kan, for man må gjøre det beste ut av situasjonen både når det gjelder kjærligheten og i livet generelt.

Kan man sørge, men likevel være lykkelig? Hvor tidlig kan man gå videre? Hvor langt kan man gå for ikke å miste seg selv?

Elise fremstår aldri som bortskjemt, naiv og umoden, men likevel gjennomgår hun tydelig en prosess der hun blir voksen i løpet av få år. Historien gis en ekstra tyngde ved jødeutryddelsen som hviler som en truende skygge i bakgrunnen.

Det kan da ikke være så ille? Det skjer ikke, gjør det vel?

Historien er nydelig, vond og fin, nettopp fordi den fortelles uten den helt store dramatikken. Det er et savn, en uutalt sorg, en lengsel og angst i bakgrunnen som overskygger de helt store følelsene og den store lidenskapen.

Livet gir deg overraskelser, uforutsette hendelser, brå overganger. Ingen vandrer på livets landevei uten å snuble eller noen ganger ta omveier. Av og til må man starte med blanke ark. Gi slipp. Skrive sin egen historie og leve sitt eget liv.

Andre bokbloggere som har latt seg begeistre er (KindleJoy), (GroSko), (Les Mye), (Berit) og (Bokelskerinnen). Tusen takk til Cappelen Damm for at jeg fikk denne nydelige historien mellom to permer.

Min bokverden, del 3

Hadde jeg lest mer enn jeg hadde skrevet i det siste, hadde jeg fått unna mange bøker på dårlig-samvittighetslisten min. Hadde jeg sortert mer enn jeg hadde skrevet i det siste, hadde jeg sluppet å ydmyke meg selv med enda et avslørende bokhyllebilde. I Del 1 hadde jeg ikke så mye å skjemmes over. Ikke egentlig. Jeg skjemtes, men det skulle vise seg å være peanuts i forhold til fortsettelsen. I Del 2 serverte jeg en salig blanding av erotikk (rødme), Adeccoligaquiz og Scandic-reisehåndbok. Hva Del 3 kan by på skal du straks få se:

Min bokverden, del 3

Den store boken om Lotta av Astrid Lindgren. Da poden ble for gammel til å ha boken på pretenåringsrommet, havnet den til allmenn skue i stua. Eventyrsamlinger av Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe. Dette er mine skatter. My precious. Tært av tidens tann og stadig like kjære. Skattkammer av Mick Inkpen. Podens. Strengt tatt tror jeg ikke jeg noen gang leste/tittet i boken mens han var liten. Jeg har vel strengt tatt tittet mer i den for min egen skyld i ettertid. Vel, strengt tatt står den i bokhylla uten noen som helst grunn. Den er full av fine tegninger, da. Tror jeg. Uskyldig offer av Malika Outkir og Michele Fitoussi. Marokkansk dramatikk fra virkeligheten, og dermed en temmelig brå overgang fra barndommens eventyr.  Jeg burde lese den på nytt for jeg husker skremmende lite. Mitt urolige sinn av Kay Redfield Jamison. Denne manisk-depressive forfatterens memoarer imponerte meg i sin tid, åpnet mine øyne og minnet meg på det jeg lærte i min tid som psykologistudine. De skjulte morderne av Robert Wilson. Det er mulig det er mye pinlig i mine bokhyller, men for meg er denne boken noe av det mest pinlige. Jeg er selverklært superfan av Wilson… men denne boken har jeg ikke lest. Jeg blir urolig bare ved tanken, og i så måte kan plasseringen forsvares.  Solgt av Zana Muhsen. Jeg er barn av min tid, så Ikke uten min datter på kino og gråt hemningsløst av boken. Klabert måtte jeg også sluke Solgt. Naiv.Super. av Erlend Loe. Jeg minnes jeg humret gjennom hele boken, men jeg minnes ei hva det handlet om. Eller vent! Var det noe med legoklosser? Bok uten tittel. Er det en bok jeg har mitt hjerte nærmest, er det denne boken. Dette er min høyst personlige diktbok, en notatbok jeg har skrevet ned kjente og mer ukjente dikt fra ungdomsskoletiden. Her fins alt fra Obstfelder, Kipling, Auden, Welhaven og r.e.m. Her fins også et klissete kjærlighetsdikt spesiallaget for meg. Diktet skulle vise seg å være en sang senere gjort kjent av Rowan Keating. Jeg følte meg en smule lurt da jeg oppdaget det og fremdeles er det en beskjemmet del av min elskede diktbok. Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset. Jeg leste mursteinen mens jeg lå og klødde leggen min med linjal. I 12 uker hadde jeg tidenes mest kløende gips på legg og ankel, og Kristin-mursteinen fikk meg gjennom den verste tiden. Drageløperen av Khalid Houssain. So far den tredje boken i hylla med eksotisk fortegn. Som resten av jordens befolkning gråt jeg i bøtter og spann av boken. Hodejegerne av Jo Nesbø. Strålende festlig og underholdende Nesbø-bok. Jeg så kinofilmen bare for å nyte utedoscenen, og for noen uker siden var jeg stolt som en høne over alle Headhunters-plakatene i London.  Jeg er Nesbø-fan, både på grunn av hans bøker og hans Molde-sanger. Hva skal vi med stjerner nå? Av Espen Olafsen og Per Arne Dahl. Fine fine ex-Lyntreneren som mistet kone og barn under tsunamien, og fine fine presten som sammen forfattet en vakker bok om sorg og livet etterpå. Jeg er virkelig glad i denne vakre, viktige boken. Lonely Planets The Gambia & Senegal. Ikke at vi skal dvele ved det triste, selvsagt, men denne boken stammer fra et par uker i min gipsbefengte sykeperiode hvor jeg var lenket til en rullestol i 2.etasje mens min samboer levde herrens glade dager i Senegal. Jeg er ikke bitter. Å nei, for all del. Det var en fryd å leve på nedfrosne kneipbrød i to uker. Jeg klager ikke, jeg fikk tid til å lese mye på denne tiden. Bibelen av ukjent. Jeg vet ikke hvorfor denne står der den gjør, men om noen tror jeg har bedrevet misjonæraktivitet i Svart-Afrika har jeg egentlig oppnådd en bonus. Marco Polos Cote d’Azur og Monaco. I 2009 tilbrakte vi noen deilige uker med venner i sus og dus på Rivieraen. Rosevin, petanque og fancy-schmanzy yachter, for øvrig et skrekkelig vanskelig ord å skrive riktig. Doppler av Erlend Loe. Høydemessig kunne jeg med fordel flyttet Naiv.Super til Doppler. Det kommer jeg også til å gjøre dersom jeg 1) husker det, og 2) rekker å gjøre det før jeg begynner å tenke på noe annet. Morsom bok, i alle fall. By all means. Prime Time og Nobels Testamente av Liza Marklund. Ærlig talt, skal jeg kvitte meg med bøker står disse to øverst på listen. Jeg kan virkelig ikke fordra Liza Marklund. Jeg får mark av Liza Marklund. Jeg orker ikke, makter ikke, vil ikke, klarer ikke, gidder ikke lese flere av hennes bøker.  Meditasjoner over filosofiens grunnlag av Rene Descartes. Hadde boken stått sammen med andre bøker, kunne jeg med stolthet vist frem boken, men jeg føler egentlig ikke den helt kommer til sin rett. Jeg ønsker like fullt å presisere at jeg virkelig har lest boken. Hvert eneste ord, hver eneste tanke.

Dette blir en meget lang seanse og er kun for spesielt interesserte. Kanskje bare for meg. Kanskje bare for å ydmyke meg på det ytterste, utlevere min fullstendige mangel på system og gjøre meg litt latter ved å åpne mine innerste bokhemmeligheter. Se Del 1 om du orker. Se Del 2 om du ikke har vett til annet.  Del 4 kommer før du vet ordet av det.

Norsk på norsk

I løpet av de drøyt to årene jeg har skrevet bokblogg har jeg lest en del norske romanen. Noen gode, noen dårlige, noen uforglemmelig vakre. Med ønske om en riktig fin nasjonaldag:

De intellektuelle

Når jeg er hos deg: Stella faller ned fra taket på høyhuset ved Frogner Plass. Tilbake står hennes mann Martin. Tre vitner forteller om et par som omfavner hverandre før kvinnen plutselig faller ned. Spørsmålet ingen kan gi noe svar på, er om hun faller eller om hun blir dyttet. Dette handler likevel ikke egentlig om fallet. Dette er ingen kriminalroman. Boken handler først og fremst om den vanskelige, kompliserte, til tider fraværende og umulige kjærligheten.

Les også: Før du sovner - Venstre hånd over høyre skulder - Våkner om natten og vil noe annet - Den rettferdige

Outsider

Mnem: Mnem er historien om den fiktive byen Nem. En vanlig nordeuropeisk by, med en uvanlig historie. På midten av femtitallet ble det nemlig forsøkt å skape et perfekt samfunn i byen. Men hva gikk galt?

Fanfare og konfetti, for en bok! Toppen av kransekaka er allerede spist opp. Rosinen i pølsa ligeså. Prikken over i'en er skrevet. Spikern i kista er slått ned.

Flisespikkeri

Til Sibir: Vi følger den kvinnelige hovedpersonen hvis navn ikke nevnes fra 10 årsalderen til hun fyller 23 år. Drømmen om å reise til Sibir etableres i ung alder, og forsterkes av broren Jesper sin utfartsstrang og eventyrlyst. Jesper er hennes bror, den nærmeste og hennes helt. Dette fortsetter han å være, til tross for hennes utvikling aldersmessig, historiens gang og endrede sosiale rammer.

Les også: På vegne av venner - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Den viktige

En dåre fri: Eli er ikke bare Eli. Hun er også Erik, Espen, Emil og Prins Eugen. Av og til er hun noen helt andre. Erik er hissig. Erik slår og bryter seg frem, knuser glass og er aggressiv. Espen finner og finner, mens Emil er en skøyer. Prins Eugen er pompøs, en eventyrlig forteller og underholder. Han er sentrum i et hvert selskap. Mangler impulskontroll og er lett stormannsgal. De små guttene og prinsen kjemper daglig med Eli om å styre hennes liv. Av og til klarer hun å be guttene vente, inngår kompromisser, og andre ganger gir hun opp å være Eli. Hun vil ikke, orker ikke, ønsker ikke.

Debutantene

Desiland:  Vi følger familien Mehta, en norsk-indisk familie på fire bosatt på Stovner i Oslo. Hvert av familiemedlemmene gjennomgår hver sin personlige utvikling, og vi følger deres dannelsesprosess både som enkeltindivider og som familie. Fire eksistensielle kriser som flettes sammen fra fire perspektiver. Sammen og hver for seg slites de mellom det indiske og det norske samfunnet og dets normer og leveregler. 

Les også: 31 år på gress - Mellom oss

Mursteinene


Hundre år: Om det nesten ikke er til å unngå å bli glad i Sarah Susanne og Elida, er det rett og slett umulig å ikke bli glad i mennene i deres liv. Det er noe helt eget med skildringene av den stammende Johannes, den søkende presten Fritz og den hjertesyke Fredrik. 

Les også:  Kristin Lavransdatter

Samfunnsrefs

Jenny: Mens Kristin Lavransdatter er Undsets desidert mest kjente verk, er og blir Jenny min soleklare favoritt. Jenny, den unge kunstneren som slites mellom sitt eget ønske om å leve sitt eget liv, og samfunnets forventninger til henne. Hun forlover seg, men innleder etter hvert et forhold til hennes svigerfar, som også er en kunstnersjel. De ønsker ingen forpliktelser overfor hverandre, men lykken blir likevel ikke tilfredsstillende.

Les også: Fru Marta Oulie - Splinten av trollspeilet - Av måneskinn gror det ingenting - Det hendte meg et barn - Roser i et sprukket krus

Reality

Idas dans: Boka handler om Ida som 18 år gammel rammes av leukemi. Idas mor, Gunnhild, følger her datteren gjennom den 14 måneder lange sjukdomsperioden, fram til hun dør. Boka handler om sjukdom og død, og om kjærligheten til livet.

Les også: Ulovlig norsk

Oppvekstromaner

Vidunderbarn: Jeg ble glad i boken og glad i Finn. Kanskje enda mer glad i halvsøsteren Linda. Jeg ønsket å forstå moren, kaste ut leieboeren Kristian, bli venn med Boris og ta meg av Freddy 1. Man trenger ikke å ha vokst opp i Oslo i borettslag på 60-tallet for å trykke boken til sitt bryst.

Les også: Skyskraperengler - Skyskrapersommer - G for Georg - Nede i himmelen - Små nøkler, store rom - Poplene på St.Hanshaugen - Elsi Lund

Vond barndom


Gulldronning, perledronning: Signhild memorerer tilbake til sommeren da hun var sju. Den sommeren Nattbildet begynte å vise seg midt på dagen, da morfaren var alt hun visste og hun bare så vidt kunne ane alt hun hadde glemt. Den sommeren da morfaren forsøkte å lokke henne ut av Berget det Blå med sine eventyr og fortellinger.

Les også: Trylleglasset - På jakt etter en skytsengel - På vei til en venn

Guttas favoritt

Tegn: Tegn handler om så mye mer enn bare gressmatte og lærball, leggskinner og scoringer. Tegn handler om å ha mot til å si ifra, mot til å tørre å være den man er, gjøre det man ønsker å gjøre, si det man ønsker å si. Det handler om å fange opp, holde øynene åpne, ikke snu seg bort. Det handler om å våge å møte det ubehagelige, hjelpe hverandre og dermed også seg selv.

Les også: Vokterne - Teodor Sterk

Jentenes favoritt

Minus meg: Linda må ta det med ro, men hun har det så travelt. Så fryktelig travelt med å være tenåring, leve livet, oppleve mest mulig på kortest mulig tid. Tenk om hun dør igjen, sånn på ordentlig, uten å ha utført alt som føles så fryktelig viktig? Den mystiske gutten dukker opp igjen, på nytt og på nytt. Njål og Linda famler sammen i lys og mørke, i hennes streben etter å krysse av hennes mål på lista.

Les også: Hestenes klan - Juli - Mirakel

Det som ungdommen lika

Dødsengler: Deler av boken var faktisk spennende, deler av boken var direkte morsom (All ære for dette sleivsparket: en viss prinsesse er roten til alt vondt, eller i alle fall en medvirkende årsak til at noe vondt kommer til å skje), moralen i historien rundt gammelnazisten er respektabel, og plottet er i bunn og grunn temmelig underholdende.

Les også: (ingen)

Lattersalver

Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje: Doktor Proktors Prompepulver var en uomtvistelig suksess, oppfølgeren Doktor Proktor og tidsbadekaret fulgte opp, men slet litt med å nå samme høyder som forgjengeren. Med den tredje boken, Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje, er Jo Nesbø igjen supergigaterrahelt! Å komme med utdrag fra boken for å gi eksempler på den enestående humoren og snerten er en nærmest umulig oppgave. 

Les også: Maria og Jose

De skumle

Jernvognen: Bokens jeg-person tilbringer sommeren på et lite pensjonat da gjestene plutselig en dag blir dypt rystet. En mann blir funnet drept, og en av gjestene telegraferer straks til privatetterforskeren Asbjørn Krag. Mistanken rettes mot feriegjester så vel som beboerne ved stedets gods, men snart begynner ryktene å gå om en mystisk jernvogn som ingen har sett men kun hørt. Kan Krag løse mordgåten?

Les også: Sorgenfri - Gjenferd - Nattmennesket - Død sjel - Hanumans maske

Noveller

Ikke rart det kommer kråker: Felles for alle disse novellene er ensomme sjeler på søken etter nærhet og trygghet. Alle er de på jakt etter noe eller noen som kan gi livet mening. Novellene inneholder en god del lange setninger. Komma etter komma som etterfølger komma. Skrivestilen er intens og leseren rives unektelig med. Likevel, det er når man tar seg tid til å stanse etter hver novelle, at novellesamlingen glimter med sin storhet.

Les også: Novellesamlingen MOT - Reiser, fire fortellinger

Lucinda og Ellikken

For drøyt ett år siden ble Lucinda Rileys Orkideens hemmelighet lansert med brask og bram. Jeg fikk leseeksemplar av forlaget og påfølgende invitasjon til å delta på festivitasen. Til og med NRKs Bokprogrammet dokumenterte det hele, men jeg kom meg aldri dit. Hvorfor jeg ikke dro husker jeg ikke lenger, men årsaken var neppe uløselig. Det var nok heller motet det stod på.

I kveld fikk jeg endelig anledningen til å gjøre det godt igjen. Om ikke nødvendigvis for forfatteren, så i alle fall overfor meg selv. – Ja, for hvor skummelt kan det vel være når det kun er forfatteren, intervjueren og en titalls andre damer til stede i en bokhandel *, liksom. Jo, det skal jeg si det. Det var… Kjempeskummelt. Her er en stk. bokblogger som virkelig har serious starstruck-issues å jobbe med. Hardt. Knallhardt.

Jeg kom drassende med bokhandlereksemplaret mitt, og hun skjønte ikke bæret av hva slags utgave jeg hadde skaffet meg. Jeg ble akutt livredd for at jeg hadde gjort tidenes tabbe og blitt utestengt fra et hvert bokbad i all evighet. Jeg hadde ikke hjerte til annet enn å forte meg å kjøpe den nye boken.

Også Lucinda Riley da, verdens nydeligste, lekreste, skjønneste, fineste forfatter! Herligheten, så skjønn hun er. Vever og elegant i lekker drakt, håret pent dandert, ytterst sjarmerende og sympatisk. Det gjorde ingen verdens ting at hun sa stort sett det samme som jeg har hørt og lest henne uttale tidligere. – Ja, for jeg har da gjort hjemmeleksen min.

Det var like fullt fascinerende å høre henne fortelle om hvordan hun skriver bøker. Hun skriver ikke bøker. Punktum. Hun forteller dem. Med hjelp av en diktafon, slik hun selv omtaler det, spyr hun ut fortellingene. Hun lar bokens personer snakke gjennom henne, og får med dette kanskje et ekstra nært forhold til sine romanskikkelser. Hun påstår at hun ikke en eneste gang tar pennen fatt, ikke en gang for å lage tankekart eller lister over elementære hendelser, kronologi eller navn. Så kan det også bli krøll underveis, stadig nye navn må underveis i editeringen lukes bort. - Har jeg nevnt hvor skjønn den dama er?

Orkideens hemmelighet kom ut på norsk i fjor, og jeg måtte med skam meddele at jeg likte den langt mer enn jeg trodde på forhånd. Forventningene var på bunnivå, og klisjeene stod i kø. Likevel fungerte det bedre enn jeg noen sinne trodde på forhånd. Jeg koste meg glugg i hjel, tross kliss fra ende til annen. Den var så søt og fin, og passet ypperlig til det jeg trengte å lese på det tidspunktet. Jeg smilte kontinuerlig fra side til side, og har ikke gruet meg stort for å anbefale boken videre.

En stk fin-fin forfatter og en stykk klam bokblogger.

Nå har også Jenta ved klippen blitt utgitt i Norge, og denne gjenstår å leses. Tung litteratur er nok ikke riktig betegnelse, men en ren underholdningsroman kan være gull som noe. Mine forventninger er defintivt hakket høyere enn i fjor, med den fallhøyden det innebærer. Boken er innkjøpt og signert og rødmen i mine kinn har begynt å blekne. Starstrucked.

* Norli, Trekanten kjøpesenter i Asker, tirsdag 15. mai 2012. Intervjueren fortjener masse ros for et flott bokbad!

Min bokverden, del 2

- Hva? Nytt innlegg allerede, hun la da vitterlig ut et innlegg også i går? Har verden gått av skaftet? Has the world gone completely and utterly mad?

Akk, ja, du kan så spørre. Det har seg slik at verden er like skakkjørt som før, det er ikke til å legge skjul på, men det har ingenting med dette innlegget å gjøre. Dette innlegget skrives - og publiseres - ene og alene for å dokumentere min boksamling. Jeg startet i går, og første del kan beundres/latterliggjøres/ignoreres (stryk det som ikke passer) HER.

Jeg ser jeg startet forsiktig. Broket forsamling til tross, det var i alle fall utelukkende skjønnlitterære romaner. Ja, med unntak av en poesibok, men det må være lov. Joda, det må være lov. Samtidig mer enn antydet jeg at mine bokhyller er rotete. Ekstremt rotete. Jeg ser at jeg startet forsiktig. Jeg ser også at jeg med Del 2 legger meg paddeflat i usystematisk rottereir. Si ikke at jeg advarte deg. Lukk igjen øynene eller hånle.

Min bokverden, del 2

Vi begynner pent. Bokstavelig talt. Om skjønnhet av Zadie Smith. Trolig det vakreste coveret i hele min boksamling. Jeg virkelig elsker omslaget, og innholdet er også en favoritt. Smiths persongalleri er for meg en innertier. Autografmannen av Zadie Smith. Persongalleriet jeg skrøt av ved forrige bok er like herlig her, men her skortet det på fortellingen. Når jeg nå tenker tilbake på boken, mener jeg temmelig bestemt at jeg ikke skjønte bæret av stort. Hvite tenner av Zadie Smith. Tenk, tre bøker på rad av samme forfatter. Dette begynner å ligne et system! Det tatoverte hjertet av Inger Hagerup. Systemet stoppet akkurat der. Men for en dame, for en diktsamling! Hva tenkte hun på - Notater fra en skandale av Zoe Heller. Ulidelig kjedelig tross finurlige, tørrvittige episoder, så schizofrent det enn kan virke. Store norske spørrebok. Herreminhatt, skjønner du heller? Jeg skryter ikke av meg rot i hyllene. Menn som hater kvinner av Stieg Larsson. Eneste i triologien jeg har i papirform. Hvorfor denne står sammen med en quizbok er en quiz i seg selv. Flaggermusmannen av Jo Nesbø. Woah, to krimbøker etter hverandre? Dette ligner jo et system! Glamorama av Brett Easton Ellis. Eh, superfail. Men bare vent, det blir verre. Molde Quiz og HamKam Quiz. Jeg gråter og ler om en annen. Whyyy, Ellikken. Whyyyy? Jeg vet ikke. Det er et mysterie i seg selv. Mord i Prestegården av Agatha Christie. Jeg SA jo det var et mysterie! Ka-chiiiing! Bienes hemmelige liv av  Sue Monk Kidd. Vi roer det hele ned et par hakk, tydeligvis. Det har blitt litt mye i det siste. Ellers ingen favoritt, altfor søtladen til det. Åndenes hus av Isabel Allende. En vakker dag skal jeg lese denne om igjen. Eller se filmen. Eller begge deler. Venstre hånd over høyre skulder av Selma  Lønning Aarø. Vanskelig tittel og vanskelig navn. Likte i alle fall boken ytterst godt. Cathrine Ms seksuelle liv av Catherine Millet. Fikk boken gratis for mange herrens år siden i et blad, hadde selvsagt aldri i livet fått meg til å kjøpe den. Jeg blir pinlig berørt bare av å skrive tittelen. Tyskerungen av Camilla Läckberg. En gang syns jeg Läckberg-bøkene var toppen av lykken. Så fikk jeg Läckberg-overdose og elsk gikk over til, om ikke hat, så i alle fall enorm metthetsfølelse. Roma - En reiseguide. Ikke si du er overrasket. I alle fall, Roma er MIN by. I 2000 gikk jeg rundt i lykkerus, og jeg har seriøse planer om å reise tilbake neste år. Døden i ishuset av Minette Walters. En bok som har overlevd ungdomstiden min. Ser til min forskrekkelse at også dette er en gratisbok fra et blad. Oppgjør i jungelen av Alistair McLean. Jeg slukte alle bøker jeg kom over av han på ungdomsskolen. Etter det har jeg ikke lest et ord av ham. Det hvite hotellet av Jo Nesbø. Joda, neida, så det. Blue Genes av Val McDermid. Nok en bok fra da jeg var purung. Burde kanskje lese mer av henne, hun er jo tross alt fra Manchester om jeg ikke husker feil. 1000 things to do when staying at Scandic. Denne boken topper flauhetsskalaen i bokhylleverden. Hvordan denne boken har fått hyllemeterplass er intet annet enn et mysterium. Vennligst slett dette fra deres hukommelse. Jeg lover på tro og ære å fjerne den. Snart. Skal bare, skal bare. Edda-dikt. Unnskyld naboboken, Snorre og co. Unnskyld, unnskyld, unnskyld. It's not thee worthy.

Dette blir en meget lang seanse og er kun for spesielt interesserte. Kanskje bare for meg. Kanskje bare for å  ydmyke meg på det ytterste, utlevere min fullstendige mangel på system og gjøre meg litt latter ved å åpne mine innerste bokhemmeligheter. Se Del 1 om du orker. Del 3 kommer før du vet ordet av det.

Min bokverden, del 1

Det er lite som er så spennende som å kikke i andres bokhyller.  Jeg kikker etter bøker jeg selv har lest eller skulle ønske jeg hadde lest. - Men mest av alt er det for å danne meg et bilde av hvordan personen er, særlig om dette er et helt nytt bekjentskap. 

Min boksamling er ekstremt rotete. Det ble jeg veldig bevisst da jeg knipset bildene som skal dokumentere mine bokhyller. Jeg veksler mellom å gremmes, fundere på å sortere de slik at jeg lett finner det jeg skal finne, og prise meg lykkelig over å til en hver tid finne bøker i mine egne bokhyller som jeg ikke umiddelbart husket jeg hadde. Jeg ser også raskt at jeg har urovekkende mange uleste bøker, og at jeg derfor seriøst bør vurdere en off the shelf-utfordring for å lette litt på trykket. Vel, her er første del av fryktelig mange deler.

Min bokverden, del 1

De krenkede av Åsne Seierstad. Denne har jeg ikke lest, og ikke har jeg umiddelbare planer om det heller. Faktisk så ute av min bevissthet at jeg beskjærte den bort under redigering. Noen vet av Trude Teige. Gudene vet hvorfor denne står akkurat der den står. Trolig er det fordi det var et ledig rom akkurat der. Nylig innkjøpt for en slikk og ingenting på loppis. Alkymistens bok av Adam Williams. Fått av forlaget. Har seriøse planer om å lese den, men hittil har jeg gruet meg for mye til en historisk roman om maurerne i Spania. Sirkelen av Strandberg/Elfgren. Lest, men ikke elsket som 99 % av andre bokbloggere. Beskrivelsen av jentene var over all forventning, men magien var altfor blodfattig. Ville hester av Jeannette Walls. Bokhandlereksemplar, lest. Denne kunne, når jeg tenker meg om, med fordel stått ved siden av boken som står fire bøker unna. Morgen i Jenin av Susan Abulhawa. Denne sam-leste jeg sammen med en annen, bare for å få kommet igang. Veldig god helt til slutten, den gjorde boken kun middelmådig. Blodmeridianen av Cormac McCarthy. Kjøpt på mammut. Gleder meg mer enn veldig til å lese denne, siden jeg har lagt min elsk på hans andre bøker jeg har lest. Det gjelder bare å velge riktig tidspunkt. Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Kjøpt på mammut, måtte sikre meg denne. Men lest? Ne-hei. Krystallslottet av Jeannette Walls. Jeg ble gretten av Ville hester, og forlaget svarte med å sende meg Krystallslottet for å få meg på bedre tanker. Slikt kan jeg definitivt like! Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons. Denne har jeg to av, dvs i skrivende stund leser jeg boken i kompendium-format. Sa mor/Sa terapauten min av Hal Sirowitz. Denne diktsamlingen har jeg lest og omtalt. Savn av Karin Alvtegen. Også denne har jeg lest og omtalt. Carmine Street av Håkan Nesser. Selveste krimfavoritten min. Gleder meg til å lese også denne, om tid og stunder.  Blomstenes hemmelige språk av Vanessa Diffenbaugh. Jeg er stolt som en høne over å ha fått utdrag fra bloggomtalen min sitert på reklamen for denne boken. Denne uka skulle jeg egentlig treffe henne også, men hele arrangementet ble til min sorg avlyst.  Ut og stjæle hester av Per Petterson. Denne utgaven har jeg kjøpt på loppemarked, ene og alene fordi jeg er helt nødt til å ha boken hjemme. Boken jeg faktisk har lest har jeg lånt, og jeg elsker, elsker, elsker denne fortellingen. Mors bok av Margaret Skjelbred. Ikke lest, men gjett en gang om jeg skal. Alle burde lese bøkene hennes. En langvarig forlovelse av Sebastian Japrisot. Denne fikk jeg til jul av en venninne jeg overhodet ikke forventet skulle gi meg noe. Ble så utrolig glad for at hun tok sjansen på å kjøpe bok, og selv om jeg enda ikke har fått lest denne, er denne blant de fremste i min mentale skal lese snart-liste.Skam av Karin Alvtegen. En av særdeles få Alvtegen-bøker jeg ikke har lest. Stalins Kyr av Sofi Oksanen. Utrenskning og Baby Jane tok meg med storm i fjor, og det skal bli meg en ren fryd å lese også Stalins Kyr. Ja, fryd tross dystert tema, altså. Det sjuende møte av Herbjørg Wassmo. Denne fikk jeg uten noen som helst grunn av foreldrene mine. Jeg ble så glad, for da har de oppfattet hvor høyt jeg setter Herbjørg Wassmo. Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren. Her går man fra det ene til det andre. - Men alle bokhyller med respekt for seg selv bør inneholde minst en Lindgren-bok. Jeg gråter meg skakk bare ved tanken på Kavring, Jonathan, og hele den fantastiske historien.

Dette blir en meget lang seanse og er kun for spesielt interesserte. Kanskje bare for meg. Kanskje bare for å  ydmyke meg på det ytterste, utlevere min fullstendige mangel på system og gjøre meg litt latter ved å åpne mine innerste bokhemmeligheter. Del 2 kommer før du vet ordet av det.