1.4.12

Død sjel, av Birger Baug

Samme dag som jeg forsøker å skrive anmeldelse (eller omtale om du heller vil) av Birger Baugs Død sjel, klinker VGs anmelder til med terningkast 5 og Dagbladets anmelder er like begeistret: «Velskrevet, elegant og spennende om miljøterrorisme». Det er kanskje litt slemt av meg å spekulere på om dette er avisenes aprilspøk.


Død sjel, av Birger Baug

Dette er Birger Baugs tredje bok og jeg har ikke lest de to foregående. - Neppe noe sjakktrekk, for det er tydelig jeg mangler det grunnleggende for å forstå alle personene i romanen. Det er mange å holde styr på, både politi og røvere, og når jeg ikke en gang kjenner politimennene og -kvinnene fra før, blir det vanskelig.


Et bestialsk drap i landets mest eksklusive designerbutikk er bare starten på noe langt større, langt verre og langt blodigere. Verken PST, E-tjenesten eller politiet er i stand til å komme opp med en teori om hva som skjer eller hvorfor. Aksjonistene og deres sak er bare en svevende tåke som truer med å ramme handelsstanden og legge sentrumsgatene øde.
Det er så mye som blir fortalt, og forfatteren kunne godt begrenset seg. Hans Petters personlige tragedie blir omtalt, men er neppe særlig relevant for historien. Likedan oppfatter jeg Katrines graviditet som et forstyrrende element, og ikke noe som er viktig for kriminalhistorien. Litt mer krim og litt mindre fokus på det kollegiale samhold hadde nok gjort meg mer vennligstilt.

- Men noe må man vel fylle de femhundresidene med. Jeg forstår bare ikke hvorfor det er så tvingende nødvendig å produsere kriminalromaner tunge som murstein. Kanskje, kjære forfattere og forleggere, er trehundresiders romaner helt i orden? - Ja? Fint.

Kapitler, avsnitt og datoer deler historien inn i utallige deler. I tillegg er egne avsnitt forbeholdt Sofis historie. Det er så mange inndelinger at jeg ikke får forklart meg skriftlig hvor rotete jeg oppfatter det. Min manglende evne til å forklare det er kanskje forklaring godt nok.


«Hvorfor ble jeg egentlig plukket ut?»
«Vi leter etter unge, rike kvinner som spinner sitt nett uten tanke for andre enn seg selv», svarte Carl, uten å røre seg. «Vi kaller dem døde sjeler. Men vi ser også etter et potensial, en slags energi som vi kanskje kan greie å snu til noe positivt.»
Endelig snudde han hodet.
«Var jeg en død sjel?» Spurte Sofi.
«Det var du, svarte Carl». «Men ikke nå lenger.»
«Språket er lett og godt, noe krimlitteraturen ikke akkurat er bortskjemt med.» skriver Dagbladets anmelder. Ja visst er språket lett. Om det er spesielt godt er jeg mer usikker på. Og jeg er i alle fall usikker på om det er bedre enn den gjengse kriminalroman, men jeg skal forsøke ikke å være urimelig: Språket er stort sett godt nok. Baug glimter til i blant annet naturbeskrivelsene og driven i dramatikken mot slutten er absolutt bra. Andre steder er språket mindre godt. – Og jeg biter meg merke i at han har en forkjærlighet for et lite ord på to bokstaver. Nå. Jeg kan godt ta det på min pirkekappe, men det er nå (!) en gang slik det er.

Layoutmessig er jeg også litt gretten. Coverbildet er ikke det lekreste jeg har sett. - Og hva med at forfatterens navn fremheves bedre enn bokens tittel? En liten refs til forlaget er på sin plass.

Plottet da, Ellikken. Hva med plottet?

Det er ikke hver dag designerbutikker i Norge opplever terror. Nokså originalt plott for så vidt, og hjernevasking i terrorleirer er fornøyelig lesestoff. Om det hele er troverdig er en diskusjon jeg ikke orker å ta opp. Jeg svarer et nei og dveler ikke ved svaret. Jeg rakk å tenke og argumentere med meg selv mange nok ganger i løpet av de femhundre sidene til å være enig med meg selv.

Dagbladets anmelder var positiv men var i alle fall i stand til å påpeke enkelte svakheter. VGs anmelder derimot, var udelt positivt og ga boken terningkast fem. Selv ville jeg gitt den to øyne mindre. – Men hva vet vel jeg, en skarve bokblogger. Kanskje dette innlegget er mer myntet på de profesjonelle bokanmelderne. Kanskje jeg har bedrevet litt urett mot Birger Baug. Kanskje jeg har fremstilt meg mer kritisk til Død sjel enn jeg har rett til å være, bare som en motvekt til de ukritiske.

Les boken selv. Ikke la min misnøye bestemme om du skal lese boken eller ei. Let etter kvalitetene som gjør bøkene til Birger Baug såpass populære som de har blitt. - Jeg fant kvaliteter jeg også, men ikke så mange som jeg skulle ønske at jeg ville finne.



Takk til Aschehoug for leseeksemplar.

14 kommentarer:

Ingalill. sa...

Ahh, alle leser Baug for tiden, føler meg utenfor. Men,, jeg ville aldri ha funnet på å starte med nr.3. Elle, melle, hva er det du gjør. Man starter altså ikke med nr.3, ivhertfall ikke når det bare er 3 som er utgitt. Kronologi, kronologi, og siden det nesten ikke utgis frittstående krim nåfortiden, bare serier der fylla har skylda eller rammefortellingene om utbrente småbarnsfedre ofte er viktigere enn plottet = kronologi, kronologi. .. ok jeg har fått det ut nå.

Jeg skjønner forøvrig heller ikke trenden med at disse bøkene skal være så TJUKKE, og omtalen var like god som vanlig!!

Gråbekka`s Blogger sa...

Takk for anmeldelsen, synd ikke boken falt i smak. Har veldig lyst å lese den, men skal starte på de to foregående først:)Ønsker deg en god påske:)

linesbibliotek sa...

Jeg leser boken nå og kjenner meg ikke igjen i noe du skriver. Det skyldes sannsynligvis at jeg har lest de to første bøkene og vet hvem alle karakterene er. Som Ingalill sier er det stort sett håpløst å komme inn i krimserier uten å følge kronologien. I de to første bøkene syntes jeg det var nesten for lite av det private og at bøkene godt kunne ha vært lengre, så jeg jubler over mer privatliv og mye lengre bok.

Men jeg tviler på at dette er noen anmelder vs bokblogger-greie. At man har ulike meninger om en bok betyr som regel bare at man har forskjellig smak. Og takk og pris for det:-)

ellikken sa...

At jeg ikke kjenner hovedpersonene fra før unnskylder ikke det (i mine øyne) rotete oppsettet (det er jo ikke noe s-y-s-t-e-m her!), det usannsynlige plottet og det variable språket.

Det må for øvrig være mulig å lese denne boken som (delvis) enkeltstående, tross tidligere bøker om de samme personene, og attpåtil uttale seg om den.

- Det finnes nok av eksempler på at det er fullt mulig å starte midt i en krimserie uten å falle av lasset med en gang. Det er en styrke. At man ikke kan starte med bok nr. 3 uten å forvirres totalt på grunn av det uoversiktlige persongalleriet er, syns jeg, en svakhet.

Enkelte anmeldere er ikke i stand til å virkelig fortelle HVA som er så bra ved en bok, og når disse heller ikke klarer å peke på hva som er mindre bra, mister jeg helt interessen. Man må kunne forvente mer.

karinleser sa...

He he, jeg har ikke lest Baug, merker meg at han er i vinden. Skal jeg lese han starter jeg med nummer en, det har jeg lært (av Ingalill en gang i tiden).

Forøvrig er det noen som skriver så bra at selv det ikke er en positiv anmeldelse får man lyst til å lese boken, sånn er du:-)

Ingalill. sa...

, som ei som har samlet inn et titalls Connellybøker gjennom det siste året, som jeg ikke kan lese for nr.5 til nå har vært umulig å oppdrive (tror det ordner seg. omsider), mener jeg selvfølgelig at man ikke fortjener full forståelse når man jukser med kronologien.

, ingenting er verre, enn å lese bøker back to back, gjelder også fantasy ol, og må gjennom 2 kapitler med gjentakelser slik at frittståendeleserne skal få meg seg karakterutviklingen i de 5 siste bøkene.

Enig i konklusjonen din. Man må kunne si hva man liker og ikke/liker i ei bok (- og er man betalt anmelder bør man også begrunne det). Det ER mye hype i avisa.

ellikken sa...

Du, jeg skal faktisk være tilbøyelig til å være helt enig med deg mht gjentakelser. Det _er_ irriterende.

linesbibliotek sa...

Interessant! Klart det finnes mange eksempler på kriminalromaner hvor man ikke trenger å følge kronologien. Men jeg er uenig i at det automatisk er en styrke. Jeg mener det er en grunn til at noe kalles en krimserie, det understreker at bøkene ikke nødvendigvis kan leses frittstående uten at noe går tapt. Det gir både forfatter og leser muligheten til å følge en utvikling gjennom flere romaner. At denne formen også har sine ulemper, er åpenbart, men jeg synes ikke det uten videre er et tegn på styrke eller svakhet i seg selv. Hvis du har som kriterium (som mange andre også har) at kronologi ikke skal ha betydning, er det klart at det blir et problem.

Jeg har ikke kommet til Hans Petters tragedie ennå, men ble sterkt engasjert i ham og forholdet til Irene i Paradis tapt - hvor Irene var en nøkkelfigur i hovedplottet. At Baug følger denne historien videre synes jeg er like engasjerende som hovedplottet. Men jeg synes det er interessant å høre hvordan dette virker for en leser som ikke kjenner denne forhistorien.

De anmeldelsene jeg har lest i Dagsavisen og Dagbladet har blant annet trukket frem samfunnsaktuell tematikk og god spenningskurve som kvaliteter ved boken, og de HAR trukket frem ting de mente var mindre bra (urealistiske trekk ved plottet og mange karakterer å holde styr på). Jeg kan ikke se at de begrunner synspunktene sine dårligere enn deg, selv om dere konkluderer forskjellig. Uansett er du da i din fulle rett til å uttale deg om hva du synes om boken, enten du har lest de andre bøkene eller ikke?

Bra er det i alle fall at du sier hva du mener, og ENDELIG var det mulig å oppdrive et kommentarfelt i blogglandia hvor ikke alle var enige. Det skjerper tankene. Nå fikk du meg dessuten til å fundere mye på krimbøker generelt, og det liker jeg. Herlig!

ellikken sa...

Min frustrasjon over mangelfull anmeldelse skyldes VG, men siden den ikke er lagt ut på nett (så vidt jeg vet) har jeg ikke noe håndfast å komme med akkurat nå. Innledningen i omtalen skyldes frustrasjon og villrede: Hva ER det de ser som ikke jeg ser? Hva ER det jeg ikke skjønner, som alle andre skjønner? - Og dette kulminerer i surmagethet og irritasjon i konklusjonen. Jeg vil jo nødig knuse den godeste Birger Baug og hans bok, og tar formodentlig litt selvkritikk på tampen av omtalen. - KANSKJE VGs mindre gode anmeldelse gjør at jeg i ren trass opplever boken som dårligere enn jeg ville gjort dersom jeg ikke hadde lest anmeldelsen. Kanskje. Det er et lite forbehold der.

Og bare for å ha sag det: Jeg mener ikke at kronologi ikke skal ha betydning, for all del, men det skal heller ikke være alfa og omega.

Det er litt ugreit å forklare mer, jeg vil nødig ødelegge spenningen siden du er midt i boken, men jeg er veldig spent på hvordan du oppfatter nevnte personlige tragedie. I mine øyne er dette såpass "stort" at det burde blitt markert på en helt annen måte. Vi får la akkuart det ligge enn så lenge.

Og hva med alle disse inndelingene i deler, kapitler og avsnitt - Jeg klarer ikke se systemet i det hele. Det gjør meg ytterst frustrert. Det ER sikkert en orden i det, men jeg klarer ikke finne det. Ser du det? Hva tenker du om det?

linesbibliotek sa...

Vel. Jeg vet ikke om jeg klarer å si dette på en nyansert måte, men VG generelt forbinder jeg med svært dårlige bokanmeldelser. De bruker terningkast istedenfor ord, og det er en praksis jeg synes det er umulig å ta seriøst. Det betyr ikke at de dermed tar feil, men jeg tror det er fornuftig å ta anmeldelsene deres med en klype salt. I hvert fall hvis de ikke spanderer på seg plass til en begrunnelse. Uten begrunnelser blir litteraturkritikk meningsløst.

At andre ser noe du ikke ser... Er det ikke sånn det er med de fleste bøker? Jeg vet ikke om noen bøker som alle liker, det tror jeg er umulig. Bak enhver bokfavoritt står det alltid noen som sier "Hæ??". Du synes strukturen i boken er rotete og uoversiktlig. Sånn hadde jeg det da jeg leste Marguerite Duras' Elskeren. Jeg skar tenner mens jeg prøvde å følge den rotete historien, og kunne ikke FATTE at dette var en bok andre klarte å få til å henge sammen og til og med like. Mens andre lesere elsker boken og peker på strukturen som et positivt trekk.

I Død sjel klarer jeg å følge strukturen fordi jeg allerede har et indre bilde av hvem veldig mange av karakterene er, og derfor ikke har noen problemer med hyppige vekslinger og å integrere "nye" karakterer. Boken er på en måte strukturert veldig realistisk, slik at leseren får mulighet til å følge etterforskningen/utviklingen dag for dag (og kanskje til og med time for time), med alt det innebærer av avstikkere og private innslag. Hvis man foretrekker krimromaner hvor perspektivet ligger hos kun et par karakterer, og at perspektivet holdes i ro over mange sider, vil nok dette bli rotete. Det positive er at tempoet blir intenst og spennende. Det negative er at fordypningen uteblir. Kanskje er dette en slags spenning vs dybde-konflikt?

Og kanskje hadde du likt de første bøkene til Baug bedre. De har en annen struktur, og er mye kortere. Og de er fortalt med en varme som jeg elsker, med et ekte engasjement for mennesker og menneskeskjebner som jeg ofte savner i krimromaner. Det er i hvert fall hovedgrunnen til at Baug er en av mine favoritter i haugen av krimforfattere som velter seg i kynisme, håpløshet og brutalitet. Han skriver om ting som er viktig.

"Jeg mener ikke at kronologi ikke skal ha betydning, for all del, men det skal heller ikke være alfa og omega." Amen til det.

Dag Otter sa...

Kom over denne tråden som følge av Ellikkens påmelding til Budstikkas bloggkonkurranse, og ettersom jeg har hatt gleden av lese Birger Baugs manus underveis i prosessen, fikk jeg lyst til å kommentere innlegget (jeg avstår fra å kommentere selve boken, ettersom jeg anser meg litt inhabil, og nøyer meg med å slå at jeg personlig mener Død sjel er den klart beste så langt i serien).

Det jeg fikk lyst til å kommentere var innvendingen om at du ikke har lest de to første bøkene. Jeg mener enhver krimbok bør kunne leses selvstendig uavhengig av hvilken bok det er i serien. Blir du nysgjerrig på personene, kan du heller gå tilbake og ha stor glede av det. (Så får det heller tolkes som en indirekte kritikk av Død sjel, hvis du opplevde boken slik).

Noen eksempler for egen del: Den første Ian Rankin boken jeg leste var Set in darkness, som vel var Rebus-bok nr 7, deretter leste jeg den påfølgende boken, før jeg startet med bok nummer. Jeg har hatt tilsvarende opplevelser med Harry Bosch-bøkene til Michael Connelly og Robicheaux-bøkene til James Lee Burke.

ellikken sa...

Takk for kommentar! - Veldig hyggelig, samtidig som jeg blir både imponert, en tanke starstruck og en smule misunnelig over at du har fått lov til å være med på prosessen manus -> bok.
Med fare for å gjenta meg selv:
For meg ble disse bihistoriene for blodfattige; enten-eller, tenker jeg. Dette var såpass dramatisk på det personlige plan, at alt annet enn utbrodering er meningsløst. Da er det bedre å la være. Jeg har vel litt vanskeligheter med å se at dette kan være tilfredsstillende selv for lesere som har lest bøkene i kronologisk rekkefølge.
Rebus, ja. Akk, har en bok av han i bokhylla. Ulest - Men en dag... da... DA!

Anonym sa...

Your style is so unique in comparison to other people I've read stuff from. I appreciate you for doing this.
Free Background Check or [url=http://www.freebackgroundcheck.info ] Free Background Check[/url]

Anonym sa...

Your style is unique in comparison to other folks I have read stuff from. Many thanks for doing this.
Free Background Check or [url=http://www.freebackgroundcheck.info ] Free Background Check[/url]